Av Øyvind Kirkevold, professor i klinisk sykepleie NTNU Gjøvik, og Bjørn Henning Østenstad, jussprofessor Universitetet i Bergen. Medlem og leder av Tvangslovutvalget

I Nettavisen 11.11 er psykiater Fred Heggen forarget over at et nytt lovforslag omtaler pasienter som personer. Han overser at dette allerede skjer i dag.

I utkastet til Tvangsbegrensningslov (NOU 2019: 14) foreslår Tvangslovutvalget en samlet regulering av bruk av tvang i helse- og omsorgssektoren. Viktige formål er å begrense bruken av tvang, hindre vesentlig helseskade og ivareta menneskerettigheter og menneskeverd.

«Krenkelseshysteri»?

Å omtale pasient og bruker som «person» ivaretar for det første en praktisk funksjon – lovteksten blir enklere. Vi har flere eksempler på en slik språkbruk allerede i dag, også i psykisk helsevernloven. Det nye er at utvalget foreslår å gjennomføre dette konsekvent.

Et slikt grep signaliserer også at de som blir utsatt for tvang skal ses på som fullverdige borgere. Det er et viktig signal i lys av erfaringer med uakseptabel tvangsbruk i det gode formåls tjeneste. Når Heggen omtaler dette som «krenkelseshysteri», viser det at han lite har lært av historien.

En rød tråd i utredningen er økt fokus på individet, i stedet for gruppetenkning. En konsekvens er at funksjonsnivå bør være avgjørende for hvem det skal kunne gripes inn mot, ikke diagnose. Vilkåret «alvorlig sinnslidelse» i psykisk helsevernloven kan beskrives som diagnosenært. Det omfatter etter praksis blant annet bestemte diagnosegrupper, som schizofreni.

Men ikke alle med schizofreni bør være omfattet av et tvangsregelverk: noen kan treffe beslutninger for seg selv og har ikke behov for hjelp fra psykisk helsevern. Skal vi komme gruppetenkningen til livs må vi derfor heller gå ned på individnivå og spørre om (1) personen mangler beslutningskompetanse og (2) har et sterkt behov for den hjelp psykisk helsevern kan tilby. Det tradisjonelle diagnosefokuset er gammeldags og dårlig tilpasset moderne menneskerettslig tenkning.

Ivaretakelse ved akutt suicidalitet?

Konsekvensene av omleggingen er nøye vurdert av lovutvalget. Heggen bruker situasjonen ved akutt suicidalitet uten mistanke om alvorlig sinnslidelse, som eksempel på at lovforslaget utvider rammene for tvang. Det er korrekt, men i dag brukes psykisk helsevernloven i stor stil i disse situasjonene, uten lovlig grunnlag. Mener Heggen at personer i en akutt livskrise ikke skal tas hånd om av helsevesenet til situasjonen har roet seg?

I noen tilfeller bør likevel tvangshjemlene avgrenses av diagnosekriterier for effektivt å begrense rekkevidden. Dette imøtekommer også lovforslaget, for eksempel ved tvangsmedisinering der uttrykksmåten psykisk lidelse brukes: diagnosetilknytningen forsterkes her ved at legemiddelet må være godkjent av Legemiddelverket for pasientens kliniske diagnose.

Psykiater Heggen spår at psykiatrifaget vil kollapse – «implodere» – om Tvangsbegrensningsloven vedtas.

Han synes da å forutsette at psykiatrien som fagdisiplin er uløselig knyttet til det å påtvinge folk behandling mot deres vilje. Det er nemlig bare dette spørsmålet lovforslaget omhandler. Vårt inntrykk er imidlertid at psykiatere flest har et mer perspektivrikt syn på eget fag.

På mange måter gir også lovforslaget større handlingsrom for fagfolk enn i dag, blant annet ved at det skal bli lettere å gi hjelp til personer som ikke motsetter seg hjelpen, men som mangler beslutningskompetanse.