Av Jan-Magne Tordenhjerte Sørensen, styreleder i Hvite Ørn, bruker- og interesseorganisasjon for psykisk helse
Hvem er det egentlig som forstår seg på psykose? Oss som har erfart psykose eller noen på utsiden?
Psykosebegrepet brukes hyppig, også utenfor psykiatrien. Dessverre betyr ikke dette at folk flest, herunder våre politikere, vet hva som kjennetegner en psykose, skriver Fred Heggen i Nettavisen 18. november 2019.
Her vil jeg følge opp med å spørre om Heggen og hans fagfeller egentlig forstår så mye som dere selv tror når dere ikke vil høre på oss som har erfart det?
Hvordan ligger det egentlig an med kunnskapsbasert praksisen i Psykisk helsevern?
Kunnskapsbasert praksisen er å ta faglige avgjørelser basert på systematisk innhentet forskningsbasert kunnskap, erfaringsbasert kunnskap og pasientens kunnskap, ønsker og behov i en gitt situasjon. (Illustrasjon vedlagt)
Som Fred Heggen er inne på selv er alt som ligger i bunn i faget psykisk helse fundamentert i fagfolkenes egne vedtak og gamle hypoteser og dogmer. Det gjør det ekstra viktig å høre på de som skal motta tjenestene. Mange av oss som har erfart psykiske vansker er svært uenige i dogmene og hypotesene dagen praksis bygger på.
Vi trenger ikke mer av tradisjonell psykiatrisk behandling, heller tvert om. Lammende og sløvende psykofarmaka og tvangsbehandling som kan likestilles med tortur skaper bare mer av problemene helsevesenet burde løse.
Hva er en psykose?
I Hvite Ørn, som er en bruker- og interesseorganisasjon for psykisk helse, er vi mange som har opplevd psykose. De aller fleste av oss er enige om at hverken fagfolk eller andre som ikke selv har vært rammet psykose forstår seg på tilstanden. på noen som helst fullgod måte.
I Hvite Ørn er vi ganske sikre på at tilstanden psykose ikke er selve sykdommen, snarere heller en tilstand som kan forstås som en feber. En tilstand som virker som en slags forsvarsmekanisme mot overbelastning og for mye stress i systemet. Psykosen kan også, om den behandles rett, være et springbrett for personlig utvikling og åndelig vekst. Psykose er nødvendigvis ikke en tung sinnslidelse og må ikke overdramatiseres.
Når man forsøker å lære å forstå psykotiske mennesker innlåst på en institusjon, hvor alarmer uler døgnet rundt, personale som kontrollerer, utøver fysisk makt og trampeløper i korridorene mellom avdelingene, blir forholdene alt for kunstige til at man på noen som helst måte vil forstå tilstanden psykose. Det blir som å fange en sommerfugl i et norgesglass og tro at man kan forstå insektets naturlige adferd gjennom å kun betrakte adferden inne i glasset.
Sitter psyken bare i hjernen?
De aller fleste i vår organisasjon vil si at hjernen er bare en liten del av psyken. Forholder man seg bare til den vil man aldri forstå psykiske utfordringer.
Skal vi kunne bevege våre kroppsdeler må det sendes signaler til alle muskelfiberne i kroppen og signaler sendes tilbake. Hudens evne til å sanse må jo også ha en slags ledetråd eller kommunikasjonsforbindelse til vårt bevisste jeg. Av dette kan vi forstå at det er et svært komplisert signalnettverk i hele kroppen. Derfor er det for oss lett å forstå at psyken er i hele kroppen og ikke bare i hodet.
For eksempel kan et sansebedrag komme av signalfeil nesten hvor som helst i det elektriske nettverket. Veldig mange peker for eksempel på kroppen (oftest i nedre del av magen), om de blir spurt om hvor traumet sitter. Så til og med sett i et materialistisk perspektiv blir det for oss, absurd å begrense psykiske vansker bare til hjernen.
Jeg blir arg når jeg nå leser at psykiater Fred Heggen går ut og forsøker å bagatellisere tvangsbruken i psykisk helsevern
Hva om vi i tillegg tar med sjelen?
Psykosen er en oppvåkningsprosess, der man blir f ørt inn i en utvidet eller spirituell sinnstilstand. Det er en pr ø velse som g år utpå at man må l ære seg å tenke på en ny m åte. For å kunne stå i denne nye bevisstheten, må man m ø te sin egen angst og gjennomskue sine traumer på en m å te som gjør at man ikke lenger lar seg styre av frykt.
Det kan være lurt å se psykosen i et flerdimensjonalt perspektiv, hvor tilsynelatende motsigelser kan få være en akseptert dikotomi. Tillate spiritualitet, forestillinger om inkarnasjon og at traumer kan ha rot i tidligere liv.
Mange lever med det som tradisjonelt kalles hallusinasjoner og ønsker ingen behandling for dette, men vil heller ha veiledning på hvordan man kan forholde seg til dette og leve med de såkalte hallusinasjonene. Det finnes masse erfaring på hvordan dette kan gjøres .
Forskning og fagkunnskap som samsvarer vår erfaring
Psykiateren Stanislav Grof har forsket på menneskets bevissthet i 30 år og skriver følgende i sin bok «Psychology Of The Future»:
«En av de viktigste følger av utforskningen av holotropiske tilstander er erkjennelsen av, at mange av de tilstander som på nuværende tidspunkt diagnostiseres som psykotiske og krikløst behandles med undertrykkende medikamenter, i virkeligheten er vanskelige faser av radikal personlighetsforvandling og en spirituell åpningsprosess. Hvis de forstås og støttes på rette måte, kan disse psykospirituelle kriser medføre følelsesmessig og psykosomatisk helbredelse, bemerkelsesverdige psykologiske forandringer og bevissthetsevolusjon. Episoder av denne art kan man finne i sjamaners, yogiers, mystikeres og helgeners livshistorier.
Verdens mystikerlitteratur beskriver disse kriser som viktige milepæler på den spirituelle vei og bekrefter deres helbredende og forvandlende potensiale. De tradisjonelle psykiatere er på grunn av deres snevre begrepsrammer ute av stand til å se forskjell på psykospirituelle kriser, ja endog ukompliserte mystikertilstander og alvorlig mental sykdom. Den akademiske psykiatris modell av psyken er begrenset til biografi etter fødselen, og er sterkt biologisk ensidig. Dette utgjør alvorlige hindringer for forståelsen av psykotiske tilstands natur og innhold.»
Problemstillingen er også grundig gjennomgått i Monika Goretzkis doktorgradsavhandling, The Differentiation of Psychosis and Spiritual Emergency. Her diskuteres likhetene og forskjellene mellom de to konseptene «psykose» og «spirituell krise».
Gjennom avhandlingen påpeker hun ved flere anledninger at de to begrepene kan være to måter å beskrive samme fenomen på, sett fra to ulike verdenssyn. Verdt å merke seg her er at det går langt bedre med dem som ser på tilstanden som en spirituell krise, enn de som blir sykeliggjort i psykiatrien.
Psykose må ikke overdramatiseres
Psykosen er en oppvåkningsprosess, der man blir ført inn i en utvidet eller spirituell sinnstilstand. Det er en prøvelse som går ut på at man må lære seg å tenke på en ny måte. For å kunne stå i denne nye bevisstheten, må man møte sin egen frykt og håndtere sine traumer på en måte som gjør at man ikke lenger lar seg styre av frykt.
Det kan være hensiktsmessig å se psykosen i et flerdimensjonalt perspektiv, hvor tilsynelatende motsigelser kan få være en akseptert dikotomi – tillate spiritualitet, forestillinger om inkarnasjon og at traumer kan ha rot i tidligere liv.
Det finnes erfaring på hvordan dette kan gjøres. Psykose er nødvendigvis ikke en tung sinnslidelse og må ikke overdramatiseres.
Hvordan håndtere psykoser uten medikamenter
Først og fremst trenger en psykotisk person en plass der en kan føle seg trygg sammen med trygge medmennesker som selv har indre ro, tid, og evne til å snakke om alt fra himmel til jord.
Mange kan bli i stand til å håndtere sine psykoser selv. Det man da trenger er en trygg plass hvor det er aksept for å være litt gal. Der det er trygge mennesker som kan snakke om følelser, som vet at utbrudd kan være helende og at raseri ikke er det samme som vold.
Det er viktig med mulighet for fysisk aktivitet, turer i naturen og kreativ utfoldelse. Det må være høy aksept for ufarlig galskap.
Med en trygg og god relasjon mellom behandler og pasient kan helbredelse skje. Hva som virkelig hjelper, kan være så mangt og være svært individuelt. Det at man har tro på en behandlingsform er vel så viktig som hva slags behandlingsform det blir gitt.
Når man er blitt paranoid, lider man av høyt indre stress og har vanskeligheter med å forstå hva som stammer fra et latent traume eller hva som er her og nå i den fysiske virkeligheten.
Behandlingen bør spisses mot å redusere stress og der det er mulig fjerne stressfaktorer. Det kan også være å lære seg å håndtere ytre kaos og situasjoner på en bedre måte, slik at man ikke lar seg stresse.
Noen traumeutløste psykoser kan håndteres med en indre reise der man gjennomgår en indre eksponeringsterapi. Noen ganger kan prosessen komme automatisk i en sterk drøm når man daglig jobber med å redusere sin egen frykt.
Det er også mulig å finne verktøy eller behandlingsmetoder, ved å ta utgangspunkt i suksesshistoriene til de som har håndtert sine psykoser og blitt helt friske uten bivirkninger.
Ikke mer undertrykkende psykologi
Når livskrisen har oppstått, er god behandling det å hjelpe de rammede ut av undertrykkelse, gi dem verktøyet de trenger for å forløse og helbrede traumene de bærer i seg, gi dem annerkjennelse for sine naturlige talenter, og føre dem tilbake til flokken der de hører hjemme.
Dessuten må vi tåle at ikke alle meninger, ideer og handling har rot i alminnelig logikk. Det må være lov å gå inn i en blindgate uten at man skal bli sykeliggjort av den grunn.
Mer undertrykkende psykiatri, er det siste vi trenger nå. Skal vi løse dagens utfordringer må vi fjerne gamle betente begreper, gå over til et eksakt og allmenbegripelig språk og etablere helt ny behandlingsfilosofi med oppløftende livskrisehjelp for de som sliter psykisk.
I lys av dette, blir det å presse og påtvinge psykotiske mennesker antipsykotika ren tortur, ekstremt undertrykkende og brudd på menneskerettighetene.