I en kommentar i Morgenbladet 29. november beskylder sosiologen Gunnar Aakvaag psykologien for å erstatte politikk med terapi. Psykologien får folk til å vende seg innover i seg selv, fremfor å ta tak i samfunnsutfordringer, hevder han. Jeg vet ikke hvor Aakvaag har dette fra, men kanskje er det basert på en gammeldags myte om at psykologien er en disiplin som kun foregår på divaner i øvre middelklassestrøk (eventuelt i podkaster i vår moderne tid). Aakvaag virker skeptisk til at psykologisk kunnskap formidles i mediene, som om det å snakke om følelser utelukker at man også kan snakke om samfunnsstrukturer. Men psykologisk kunnskap er først og fremst samfunnshjelp, ikke selvhjelp.
Psykologisk kunnskap er allmenndannende. Å vite i alle fall litt om hvordan hjernen og sinnet fungerer, burde være like selvfølgelig som at folk vet noe om fysiske lover, samfunnsstrukturer og økonomi. Dette innebærer ikke at folk dermed skal gå innover i seg selv, like lite som at folk forventes å komme mer i kontakt med tyngdekraften av å lære fysikk. Psykologisk kunnskap er nyttig i et samfunnsperspektiv, fordi en opplyst allmennhet bidrar til at psykologisk kunnskap tas i bruk på viktige samfunnsarenaer, av politikere, bedrifter, skoler og rettsvesenet, for å nevne noen.
Psykisk helse og hjernehelse er blant de viktigste helseområdene som påvirker samfunnet vårt, i form av dødelighet, sykefravær, og utfordringer i arbeidslivet. Dette er i høyeste grad et samfunnsanliggende. Kunnskap om hva som hjelper forebyggende (på samfunns- og individnivå) og i behandling, er avgjørende for at samfunnet skal kunne takle disse utfordringene gjennom politikk.
Psykologisk kunnskap bidrar til å øke rettssikkerheten, sikre barns rettigheter til utdanning, og til informerte beslutningsprosesser i næringslivet. Alt sammen svært samfunnsrelevant.
Hvordan skal vi snakke om psykisk helse i offentligheten? Det er egentlig dette Aakvaag vil diskutere, tror jeg. Men der Aakvaag er bekymret for at åpenhet fører til en ideologisk motivert forflytning av ansvar fra samfunnsstrukturer over på individet, i det han omtaler som det såkalte «psykologiske kunnskapsregimet», ser jeg det motsatt: Åpenhet kan lede til økt aksept, toleranse og deltakelse. Arbeidslivet – og samfunnet vårt – trenger tilstedeværelsen av mennesker som av og til trenger litt ekstra støtte, det være seg på grunn av angst og depresjon, eller kognitive vansker. Normalisering senker terskelen for å delta.
Aakvaag er kritisk til det å «vende seg innover mot selvet og dets tanker og følelser». Det er ikke jeg. Det er derfor jeg leser og skriver skjønnlitteratur, og lar meg fascinere av så vel nevroner som fenomenologi. Men dette står ikke i noe motsetningsforhold til interessen for store samfunnsspørsmål. Ved å konstruere en diskurs hvor den indre opplevelsesverden og ytre samfunnsforhold er gjensidig utelukket, bidrar han selv til polarisering og individualisering av psykologien. Aakvaag setter likhetstegn mellom psykologien og «individualismen», og bruker en hel vitenskap som metafor. Sånn sett er Aakvaags kommentar et talende eksempel på hvorfor vi trenger nettopp mer, ikke mindre, formidling av psykologisk kunnskap i den offentlige samtalen.
Ylva Østby
Klinisk nevropsykolog, postdoktor ved UiO