Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Da jeg var ni år, tok et familiemedlem livet av seg.
Det er noe som har fulgt meg siden. Sånn er det jo med alle dødsfall der man mister noen man står nær og er glad i, de etterlater et tomrom det ikke er mulig å fylle med noe annet, det forblir et hull, uansett hvor mye tid som går. Siden har jeg mistet flere, både besteforeldre og andre nære relasjoner, og alle har fått sin egen plass i mitt liv, et tomrom i nåtiden, et rom fylt med minner i fortiden.
Men det tomrommet fylles av noe mer når noen tar livet sitt, for i tillegg til sorgen og tomrommet, kommer alle de spørsmålene man aldri vil få svar på. Kommer skyldfølelsen. Kommer fortvilelsen over ikke å kunne hjelpe.
I 2018 tok 674 personer livet sitt i Norge. Ifølge Folkehelseinstituttets dødsårsakregister har tallet bare vært høyere to ganger siden 1951. Den ene gangen var i 1988, den andre i 1991, og siden 1992 har tallet ligget på mellom 490 og 620 personer. 674 framstår derfor som en urovekkende økning.
Økningen skjer ikke minst blant unge mennesker. Mens det i 2014 var 11 personer i alderen 15-19 år og 44 personer i alderen 20-24 år som tok livet sitt, hadde de respektive tallene steget til 26 og 57 i fjor.
Hvorfor er det sånn?
Da Veronica Poer, ansvarlig for Unge Leve i Vestfold, ble bedt om å svare på det spørsmålet, mente hun tallene blant annet kan vise at «vi i dag lever i et samfunn som baserer seg på at vi ikke skal tillate oss å ha det vanskelig eller vondt, og at vi hele tiden skal måles, evalueres for å være gode nok, lykkelige nok, suksessfulle nok og passe inn i samfunnets forventninger til hvordan man bør leve et liv».
Helsesykepleier Tale Maria Krohn Engvik, best kjent som Helsesista på Snapchat, forteller at hun daglig blir kontaktet av folk med selvmordstanker.
– Jeg får jo snapper om selvmordstanker hver eneste dag, jeg vet at mange strever. De fleste som kontakter meg, har det vanskelig, sier hun til NRK Trøndelag, og mener unge opplever et veldig høyt press rundt det å se bra nok ut, prestere bra på skolen og på fritida.
– Og det i seg selv er faktisk nok til at ungdommer sier at de vurderer å ta livet sitt. Det vet jeg, sier Engvik til NRK.
Samtidig viser statistikken at en stor andel av de som tar livet sitt, er menn. Av de 674 personene i 2018, var 472 menn og 202 kvinner.
Forskerne Mette Lyberg Rasmussen og Gudrun Dieserud har gått ned i materien i jakt på en forklaring. Fra 2007 til 2009 samlet de inn dybdeintervjuer med 61 nære selvmordsetterlatte til ti menn i alderen 18 til 30 år. De etterlatte opplevde at de ikke hadde sett tegn til psykisk lidelse i forkant, og mener antakelsen om at selvmord skjer som følge av psykisk sykdom, kan være til hinder for å avdekke selvmordstanker.
«Særlig mangelen på kunnskap om selvmord hos mennesker med høy mestringsevne ble av mange etterlatte trukket frem som sentralt med tanke på både egne og helsepersonells muligheter til å identifisere en selvmordskrise,» skriver forskerne i artikkelen «Etterlattes erfaringer ved selvmord hos unge menn».
I et intervju med nettstedet forskning.no forteller Mette Lyberg Rasmussen at analysen i stedet viste en særlig sårbarhet hos mennene, en sårbarhet som handler om at mennene synes å ha lite å gå på dersom de ikke lykkes med målsettinger eller blir avvist.
– Det er ikke høye mål i seg selv, men følelsen av at de har mislykkes som person, hvis de ikke når målene sine i livet, som er det sentrale, sier hun til nettstedet.
Det er vanskelig å vite hvordan man skal gå fram for å få selvmordstallet i Norge ned. Vi har en handlingsplan på nasjonalt nivå som vektlegger fire områder: God psykisk helse og mestring i befolkningen, redusert forekomst av selvmord og selvskading i risikogrupper, god oppfølging og ivaretakelse av etterlatte og et kunnskapsbasert tjenesteapparat.
Alt dette er viktig, og det er av stor betydning at både helseapparatet og forskningen får de nødvendige ressursene til å oppnå målene i tiltaksplanen.
Men spør du meg, tror jeg det er én ting som er enda viktigere.
Åpenhet.
«Å snakke om sjølvmord er som å skru på lyset i eit mørkt rom. Det vi trur skjuler seg i mørket, blir mindre farleg eller forsvinn. Det er hjelp å få, og det første steget er å tore å seie det vanskelege ordet sjølvmord,» skriver Helse Vest, som står bak prosjektet Velg å leve.
I fjor fikk dette prosjektet akuttpsykiatriprisen for jobben med å redusere selvmord og selvmordsforsøk i Rogaland.
«Med budskapet «Det er ikke farlig å snakke om selvmord» angis tonen som en invitasjon til å snakke om det de fleste av oss er veldig redd for. Et enkelt og konkret språk øker trygghet, demper skamfølelse og fremmer åpenhet,» heter det i begrunnelsen fra Nasjonalt forum for akuttpsykiatri, gjengitt i fagbladet Sykepleien.
Åpenhet betyr at vi må tørre å snakke med dem vi har rundt oss, og som vi ser at har det vanskelig.
Og det betyr at vi må fortelle flere historier om selvmord i offentligheten. Bare på den måten kan vi rive ned de tabuene som er knyttet til selvmord.
I høst og vinter har flere av disse historiene nådd ut til oss alle. NRK rystet en hel nasjon da de avdekket og dokumenterte lukkede nettverk som brukes til å dele metoder for selvmord og selvskading på sosiale medier. I TV-serien Innafor fikk vi møte både etterlatte til unge jenter som hadde tatt livet sitt og jenter som har slitt med både selvskading og selvmordstanker, og delte sine erfaringer fra det lukkede nettverket.
Her i Finnmark fortalte Aina Store (19) forrige helg åpenhjertig hvordan hun opplevde å miste storebroren Glenn til selvmord. Hun valgte å dele historien sin med iFinnmark i et håp om å hjelpe andre.
«Normalt er jeg ikke den som prater høyest om dette. Men jeg tenker at hvis min stemme om dette kan hjelpe andre, så står jeg gjerne opp og prater om det,» sier hun, som tror folk kan synes det er vanskelig å vite hva man skal si til pårørende.
«Det står jo aldri noen steder om noen har dødd av selvmord, slik det gjør dersom noen dør i bilulykke. Da blir det naturligvis tabu rundt det. Heldigvis blir det mer og mer prat om mental helse, men det er alltid noe man kan bli enda bedre på,» sier hun.
Nå nærmer det seg jul, en tid som kan være ekstra krevende for dem som allerede har det vanskelig. En måte å gjøre tilværelsen litt enklere på, er å bry seg. Mitt ønske for jula er at vi gjør nettopp dét.
Bryr oss.
Stiller spørsmål.
Våger å lytte til svarene.