- Jeg skjønte ikke hva det var. Jeg ble kvalm, og ble sittende på do med dårlig mage. Jeg skalv, kaldsvettet og var helt skjelven. Dette var når jeg var seks år, sier Une Oksvold (27) til Nidaros.

Den lille skolejenta skjønte ikke hva det var som plaget henne på kveldene.

Moren tok henne med til legen, og de tok blod- og urinprøver. Der fant de ingenting som ikke stemte.

- Det var rett og slett en mangel på kunnskap. Og åpenhet. Dette var noe som ikke var så mye snakket om på nittitallet, forteller hun.

Årene etter besto i store deler av tunge perioder, spesielt i mørketiden. Noen perioder beskriver hun også som depressive.

Landet rundt

Landet Rundt skal speile de beste artiklene fra de andre Amedia-avisene i Norge. Arbeidets Rett legger ut flere saker for å gi våre lesere et innblikk i nyheter, hendelser og kuriøse saker fra Landet Rundt. Derfor finner du kanskje en sak fra Tromsø, Gjøvik eller Fredrikstad på Retten.no.

Møtte veggen som 24-åring

Hun gikk til flere timer hos psykolog, og da hun var 20 år ble hun frivillig innlagt på distriktspsykiatrisk senter (DPS).

- Jeg opplevde at det ikke var noe for meg. Jeg følte meg ikke forstått, og var kanskje ikke helt åpen for den type behandling. Man visste jo ikke hva man trengte selv heller, jeg var jo i en alder hvor man kanskje er på leting generelt. Det ga nok litt ekstra usikkerhet.

Da hun var 24 gikk hun på en smell. Hun hadde eksistensiell angst – hva skulle hun gjøre med livet? Hun havnet skikkelig i kjelleren, og ble nok en gang sendt til legen. Der møtte hun en lege som ikke nødvendigvis fulgte boken.

- Han var en litt alternativ lege. Vi hadde noen runder, blant annet med litt sånne filosofiske spørsmål. Til slutt foreslo han at jeg skulle ta meg en tur ut i marka. Tenne et bål og sette opp et telt. For meg var det rett og slett et ekstremt teit forslag, for jeg hatet å være ute, sier hun og ler.

- Selv om han ikke akkurat traff spikeren på hodet med det forslaget, hadde jeg vært gjennom så mye forskjellig behandling. Jeg følte jeg hadde prøvd alt. Så det kunne jo ikke skade å prøve det også.


Angstfølelsen forsvant

Hun bestemte seg for å ta en liten tur ut i Bymarka. Hun turte ikke gå så langt, og slo seg ned med et lite vann rett ved siden av trikkestoppet i Lian.

- Jeg hadde på det tidspunktet bodd i Trondheim i fire år, og aldri tidligere vært i Bymarka. Det var egentlig litt flaut, sier hun og humrer.

- Men jeg fant roen. Den angstfølelsen jeg hadde kjent på i lang tid ble borte. Det var rett og slett en skikkelig lykkepille.

- Jeg husker at jeg var litt sånn «oi, hva gjør jeg nå?». Det fristet jo selvfølgelig med gjentagelse, men jeg hadde hverken interesse eller peiling på friluftsliv. Det var jo skummelt å gå ut i det ukjente, sier Oksvold.

Hun begynte likevel å utfordre seg selv. Det ble en slags ekstra seier for henne da hun klarte å mestre det hun var usikker på.

- Det ga meg en selvtillitsboost å klare det, og i tillegg kom jeg meg ut av en negativ spiral. Det ble rett og slett en dobbel seier for meg, sier hun med et smil.

Har det bedre enn på lenge

Til våren er det fire år siden hun kom seg ut i naturen. Det har ikke bare vært fire rosenrøde år for 27-åringen, men hun sier at hun nå har det bedre enn på veldig lenge.

Hun har funnet ut at det viktigste er å lytte og ta hensyn til kroppen.

- Livet vil alltid ha sine oppturer og nedturer. Selv om jeg fant naturen, er det ikke bare det det kommer an på, det handler om hvordan man lever livet. Jeg har hatt en tendens til å ha 120 kilometer i timen hele tiden over mange år, men det er viktig å senke tempoet av og til.

- Det er viktig å finne balansen. Noen dager kan man rett og slett ikke dra på fjellet, da er det bedre å ligge i sofaen og slappe av, forteller hun.

Oksvold deler sine erfaringer med angsten, i tillegg til bilder fra hennes turer i marka. I skrivende stund har hun over hele 23.000 følgere på Instagram.

- Det gir meg utrolig mye. Jeg trives utrolig godt med å jobbe med å formidle og inspirere, og det virker som mange setter pris på åpenhet. Angst er ikke snakket mye om, men jeg håper å inspirere folk til å ta vare på helsa. Det er jo bare oss selv vi skal leve med resten av livet, tross alt.