Ari Behns selvmord 1. juledag 2019 skaket opp en hel nasjon, og medførte en omfattende mediadekning.

Først og fremst var det mennesket og kunstneren Ari Behn som ble hyllet, mens de mange tragiske aspektene ved selvmordet ble lite berørt.

Den viktige talen

Talen som hans eldste datter, Maud Angelica Behn, holdt i bisettelsen 3. januar 2020, rettet imidlertid opp dette inntrykket. I minneordene kom det tydelig frem både savn, skuffelse, sorg og en indre smerte, men det var også et utvetydig budskap til andre som sliter psykisk, om å søke hjelp.

Les også: Får 10 millioner ekstra etter Ari Behns bortgang: – Det er hjelp å få

Slik forstod jeg budskapet hun kom med: Søk hjelp mens det ennå er tid, ikke la andre måtte gå gjennom det jeg opplever nå.

Vi trenger åpenhet

Jeg kan ikke huske noen gang å ha hørt en viktigere tale, og jeg vil ikke se bort fra at Maud Angelica med dette har gitt et uvurderlig bidrag til kampen for åpenhet om psykiske lidelser generelt - og selvmord spesielt.

Og nettopp åpenhet er et viktig premiss for at tiltakene som iverksettes skal kunne ha en positiv effekt på den psykiske folkehelsen.

Åpenhet om det å slite psykisk. Åpenhet om at det kan være tøft å leve.

Den vanskelige samtalen

Åpenhet innebærer kommunikasjon. Formidling av psykisk smerte. Snakke sammen. Selv om det er vanskelig. For det kan være vanskelig å formidle til en annen person at man har mørke tanker. Det kan sitte enda lengre inne å innrømme at man har selvmordstanker.

Hvorfor er det så vanskelig å snakke om selvmord? Kan grunnen være at selvmordet vekker en ubevisst motstand i oss? En motstand mot å akseptere at noen ender sitt liv med en villet, irreversibel handling.

Et selvmord skaper en reaksjon i oss

For selv om vi alle vet at livet ikke varer evig, og selv om vi ganske så ubesværet kan snakke om vår egen død, som før eller siden vil være en realitet, er det en kjensgjerning at selvmordet kommer i en egen klasse.

I vår kollektive bevissthet aksepterer vi ikke at døden tilskyndes for egen hånd. Vi har problemer med å takle at mennesker, enten de står oss nær eller ikke, velger selvmordet som avslutning på sitt jordiske liv.

Les også: «Søk hjelp», sier de - hvilken hjelp, lurer jeg på

Om å ta livet som en selvfølge

Livet og døden utfyller hverandre. På mange måter er det vissheten om dødens eksistens som gjør livet så verdifullt.

Ingen vet hvor lenge man vil få leve i denne verden. Likevel har vi så lett for å ta livet som en selvfølge. Vi planlegger gjerne i lang tid fremover, uten å bekymre oss nevneverdig om usikkerheten som omgir våre skjebner.

Når noen dør

Kanskje er det derfor vi reagerer så sterkt når noen som står oss nær, faller fra, enten dødsfallet skyldes sykdom, ulykke eller høy alder. Ikke sjelden føler de etterlatte at dødsfallet er meningsløst, eller at det kom altfor tidlig.

Deretter følger sorgen, som for mange kan være tung å bære, og som kan vare i mange år. I de aller fleste tilfeller vil likevel sorgen transformeres til forsoning, og livet vil gå videre på et vis.

Selvmord gir en annerledes sorgprosess

Mister man noen i selvmord, derimot, vil sorgprosessen de etterlatte må forholde seg til, kunne bli innfløkt og særdeles krevende. Dette fordi sorgen hele tiden vil bli forstyrret av spørsmål uten svar, og selvbrebeidelser uten filter.

Hvorfor gjorde hun det? Hvorfor valgte hun å forlate meg? Forstod hun ikke hvor viktig hun var for meg? Jeg burde tatt meg bedre av henne. Hun følte seg nok avvist, jeg burde ha vært mer tilgjengelig for henne. Hun følte seg ikke forstått av meg.

En følelse av skyld og utilstrekkelighet tar fort over hele sorgprosessen. Trøsten fra andre når ikke inn; den føles ikke fortjent, og den stenges derfor ute.

Les også: Maud Angelica Behn: Enda en 16 år gammel jente som viser ualminnelig mot

I begynnelsen kjennes ikke den indre smerten, fordi en emosjonell nummenhet råder grunnen. Gradvis vil den imidlertid gi seg til kjenne, denne fluktuerende smerten som følger det usynlige såret, som så vanskelig leges.

Selvmordstanker som stanses

De aller fleste mennesker har en eller annen gang hatt selvmordstanker, dog i varierende grad og med ulik intensitet. Det kan være mange grunner til at tankene aldri går over til planlegging og handling.

Noen ganger kan det være tilfeldigheter som spiller inn og avverger selvmordsforsøket. Andre ganger kan det ligge en dypere vurdering bak beslutningen om ikke å gå videre med selvmordstankene.

Selvmordstanker som realiseres

På samme måte kan det være mange grunner til at et selvmordsforsøk faktisk finner sted.

Som oftest er det mange faktorer som kan spille inn: Psykologisk sårbarhet, psykisk lidelse, somatisk sykdom, rusmisbruk, tap i nære relasjoner, tap av ære.

Hva som skjer med tankene forut for selvmordsforsøket, vil nok variere veldig. Mens det i noen tilfeller går gjennomsnittlig ti minutter fra man bestemmer seg for å ta sitt liv, til forsøket gjennomføres, har andre syslet med slike planer i måneder eller år, før de endelig gjør alvor av planene.

En logisk utvei der og da

Felles for de fleste er likevel at de der og da føler at selvmordet er den eneste logiske utveien.

Les også: Morten Krogvolds innlegg om Maud Angelica går viralt

I det altomfattende mørket som ledsager den depressive sinnsstemningen, er det ikke lenger håp. Man føler seg som en byrde, ikke bare for sine nærmeste, men kanskje for hele verden, og løsningen på denne uholdbare situasjonen blir å avslutte livet.

Den indre smerten kan på dette tidspunktet være uutholdelig, og presser på for en umiddelbar avlastning.

Tunnelsynet råder

Valget blir tatt, men det er et valg som tas i en tilstand hvor tunnelsynet råder, og tankemønsteret er tilstivnet og ufullstendig.

Befinner man seg i en slik «boble», vil man naturligvis ikke være i stand til å fatte et rasjonelt eller velbegrunnet valg.

Hadde den mentale tilstanden vært en annen, ville man sannsynligvis valgt en annen løsning.

Beslutningsevnen destabiliseres

Men blir det ikke da feil å snakke om et «valg», når personen befinner seg i en slik sinnsstemning?

Nei, i mine øyne er det fortsatt et valg som gjøres. Men valget påvirkes både av repeterende tanker om mindreverd, mislykkethet og utilstrekkelighet, og en gjennomgripende fremtidspessimisme, som igjen gjør noe med kognisjonen og beslutningsevnen.

Man ser ikke konsekvensene

Man evner ikke lenger å se hvilke konsekvenser et selvmord vil få for de etterlatte. Tunnelsynet gjør det tilnærmet umulig å se brutaliteten i det å ta sitt eget liv.

Les også: Jeg ser deg bror, isolert i ditt eget emosjonelle fengsel

Heller ikke klarer man å reflektere over de mange tolkningene som selvmordet unektelig vil utløse hos dem som står igjen: Var det en avvisning? Var jeg ikke viktig nok? Var han ikke glad i meg, likevel?

Selvmord må aldri heroiseres eller romantiseres

Hvis mediedekningen av Behns selvmord ikke skulle gi en smitteeffekt, tror jeg dette først og fremst skyldes talen til Maud Angelica, hvor farens valg ikke på noen måte ble heroisert eller forskjønnet på andre måter.

I stedet fikk vi høre hvordan det var å leve med en far som i lang tid hadde slitt med psykisk sykdom, og hvor vanskelig dette hadde vært for hans døtre.

Men det viktigste var likevel oppfordringen - eller bønnen - hun formidlet til andre som sliter med selvmordstanker, om at det alltid vil lønne seg å søke hjelp.

At uansett hvor mørkt det er, så finnes det alltid et håp om at ting kan bli bedre.

Jeg stiller meg helhjertet bak dette budskapet.

Søk hjelp. Terapi funker.