Det har vært mye snakk om det å be om hjelp når en trenger det. Dessverre er det sånn at hjelpen som regel ikke er der, enten det er vanlige dager eller det er i helger og lange røde dager.

I Norge skulle det ha vært slik at vi kunne ta kontakt og så får vi hjelp der og da. Nå snakker jeg om den psykiske helsa vår. Det er mye feil her, for lite kunnskap og for mye makt. Vi er alle mennesker på godt og vondt og vi kan krasje i livet slik vi krasjer en bil. Når du er trist mer enn i 2–3 dager, så foregår det noe som en helt sikkert ikke får satt ord på.

Helt tilbake til 1995 fikk vi en opptrappingsplan for psykisk helse. Noe av det som skulle skje, var å legge ned de store institusjonene og tilbakeføre mennesker som var der til de kommunene de kom fra. Problemet ble det at folk kom hjem, men kommunene hadde ikke fått bygget opp hjelpeapparatet. Da ble folk sittende hjemme, ble syke og begynte for alvor å bli svingdørspasienter.

Mye ble gjort i kommunene etter hvert i de neste årene. Det ble bygget opp forskjellige tilbud rundt om, men i 2008 da opptrappingsplanen var over, ble veldig mye av dette lagt ned og de øremerkede midlene brukt til andre ting.

En metafor som en jeg traff på på Huset la fram er: «Om du kommer kjørende på E18 en fredag på vei hjem og du punkterer, så kan du ta telefonen og ringe til Falken, og det tar bare noen minutter før de kommer for å hjelpe deg. Om du som menneske punkterer på en fredag og du ringer for hjelp, får du beskjed om å vente til mandag. Dette forteller meg at vi som mennesker ikke er like verdifulle og ikke blir tatt på alvor.

Vi trenger mennesker som jobber på legevakta som kan psykiatri, vi trenger at fastlegene oppgradere seg og ikke minst sender videre til spesialisthelsetjenesten slik en gjør når det er noe fysisk galt. Det burde overhodet ikke vært noe spørsmål når mennesker sliter, hjelpen burde vært der med en gang.

Det gjelder også rus. Når en ber om hjelp trenger en det med en gang, hvis ikke kan det går riktig galt. Det vet jeg alt om av egenerfaring.

Vi trenger mennesker med egnethet til å jobbe med andre, mennesker som jobber tett på folk, mennesker som har empati og som kan kutte noen hjørner og regler, for at folk får den hjelp de trenger.

Nå må det nytenking til. Vi må gå inn i dette med krum hals, vi må åpne hjelpeapparatet og sette mennesker i fokus og åpne for muligheter og ikke sette begrensninger.

Vi må jobbe mye mer med åpenhet og vise at det å fortelle at en sliter psykisk er helt greit. Vi må ta vekk tabuene og normalisere det, slik at det blir en automatikk for mennesker å gå og be om hjelp på like fot med fysiske plager. Vi som foreldre må også lære barna våre å snakke om følelser og at det er greit å være lei seg både for gutter og jenter.

Og til alle gutter, det er helt greit å gråte! Ikke hør på dem som sier det motsatte.

Psykiatrien er i krise. Vi trenger å tenke nytt og vi trenger å gi folk hjelp når de trenger det. I dag risikerer en å måtte vente lenge.

Politikere må på banen og må lære slik at de kan legge til rette for at vårt land kan få nok ressurser for å hjelpe.

Nok er nok, vi vil ikke miste flere.