Slik mener pårørende vi kan håndtere selvmordsaker bedre

– Vi som etterlatte har erfart veldig mye i møte med helsevesenet. Vi må møtes av noen som har tid og som kan hjelpe deg, sier Tone Tingvoll.

For nøyaktig ett år siden fikk hun beskjeden om at sønnen hennes, Andreas, var funnet død langs en sidevei til E8 i Skibotn i Troms, etter å ha vært savnet i flere uker.

Onsdag arrangerer hun et fakkeltog i Tromsø mot selvmord, samtidig som et lignende arrangement finner sted i Oslo.

Da Andreas var savnet sleit Tingvoll med å bruke ordet selvmord. Målet med fakkeltoget i Tromsø er å få enda mer åpenhet rundt problematikken.

Men Tingvoll håper også at vi kan få endringer i hvordan hjelpeapparatet håndterer situasjoner der det er fare for selvmord. Og hun er ikke alene. Den siste tiden har flere personer ytret bekymring for at hjelpeapparatet i Norge ikke fungerer godt nok i forbindelse med selvmord.

• Nytt selvmord i skjult nettverk: – Vi har ingen flere å miste

Tone Tingvoll har selv kjent på følelsen av hjelpeløshet. Og har gjort seg opp noen tanker for hva som kan gjøres for at andre ikke skal kjenne på det samme.

– Hvem skal løpe etter dem?

– Er du bekymret for at noen skal ta sitt eget liv havner du fort mellom flere stoler. Hvem skal løpe etter dem du er bekymret for? Er det politiet, er det søk og redning, er det ambulansetjenesten eller er det kommunens helsetjeneste, spør Tingvoll.

I etterkant av sønnens død har Tingvoll gått til sak mot politiet i Tromsø. Hun mener de ikke gjorde jobben sin i søket etter Andreas. Spesialenheten for politisaker skulle gjøre seg ferdig med saken i sommer. De har ennå ikke konkludert.

Sammen med mannen sin har Tingvoll startet interesseorganisasjonen Andreashjelpen. Et av målene med Andreashjelpen er å jobbe for en bedre akuttberedskap ved selvmordsfare.

– Jeg ønsker en opprydning i ansvarslinjen når det er fare for at du eller noen rundt deg skal ta selvmord, sier Tingvoll.

– Vi må få på plass et telefonnummer alle kan ringe. Når du ringer dette nummeret må det iverksette øyeblikkelige tiltak, bestående av et tverrfaglig team som kan vurdere selvmordsrisiko og som kan rykke ut, sier Tingvoll.

Hun får støtte fra Ann-Peggy Nordberg. Hun er terapeut og har jobbet med selvmordsproblematikk i flere år. I 2015 tok sønnen Aleksander livet sitt.

Nordberg mener i tillegg at mye kan bli bedre i måten vi snakker om selvmord.

• Selvmord i mediene
• Retorikkekspert om Mauds tale: – Noe av det mest imponerende jeg har hørt i mitt liv

Forskjellige behov

– Noen uker etter at Aleksander døde, fikk vi tilbud om å snakke med en kommunal psykolog. Hun kunne mye statistikk, men hun evnet ikke å snakke om det emosjonelle, sier Nordberg.

– Og det har jeg hørt flere si også, enten de er pårørende, eller de selv sliter med selvmordstanker: De føler ikke de blir møtt på det de virkelig har behov for.

– Hva skal man spørre om, da?

– Mange sier de ikke blir møtt av noen som våger å gå inn i de dype tankene. De må spørre om hvordan vi har det og hva vi trenger. Og de må ha tid til å ta den praten.

Ifølge Nordberg er mange suicidale personer svært følsomme.

– De føler det på seg når de ikke blir møtt, og da tør de ikke åpne seg. Det verste vi kan gjøre er å gjøre for lite. Men å snakke om død er vanskelig, sier hun.

• Var deprimert i ett år uten å få snakke med psykolog

– Beredskapen er tilfredsstillende

Tordis Sørensen Høifødt er leder for Psykisk helse- og rusklinikken ved Universitetssykehuset Nord-Norge. Hun mener beredskapen i deres område er tilfredsstillende når det kommer til psykisk helse.

– I tillegg til de vanlige kanalene, som legevakta og den kommunale helsetjenesten, har vi akutteam tilknyttet institusjonene. I Tromsø er det åpent til klokken 22, og tilkoblet vakthavende lege resten av døgnet, sier Høifødt.

Derfor tror hun ikke nødvendigvis det er behov for en akuttelefon for selvmordsaker.

– Fra mitt ståsted har vi en akuttlinje som henger sammen. Og vi har systemer som kan benyttes hele døgnet, sier Høifødt.

– Har dere gjort en god nok jobb med å informere om disse tjenestene?

– Det er mulig vi ikke har gjort det. Samtidig kan det også være en slags barriere å ta kontakt med disse tjenestene. Så det er mulig det kan være enklere å ringe en akuttelefon.

Mangler ressurser

– Når det er sagt, så erkjenner vi at ikke alle opplever å bli tatt på alvor, fortsetter Tordis Sørensen Høifødt.

En av utfordringene er sykehusets kapasitet. I saker der det dreier seg om en konkret fare for selvmord, blir sakene høyt prioritert, ifølge Høifødt.

– Men vi sliter med å gi rett tilbud i rett tid i noen tilfeller. For eksempel i de sakene der det er snakk om depresjoner, og folk blir satt på venteliste. Vi har nøye kriterier for utredning av ventetid, men jeg forstår at ventetiden av og til kan oppleves som lang, sier hun.

Selv om Høifødt jobber i spesialisthelsetjenesten, har hun også et godt innblikk i hvordan selvmordsaker blir håndtert i det kommunale systemet. Arbeidet som er gjort i forbindelse med alle selvmord i Tromsø blir nemlig vurdert i ettertid. Der er Høifødt involvert.

– Jeg opplever at de som har vært involvert alltid forsøker å møte pasienter og pårørende på en best mulig måte. Alle får ikke en god dialog ved første møte, og opplever ikke å bli møtt godt nok. Men det er noe som blir tatt på alvor, og vi prøver i stor grad å finne en god match, sier hun.