Dette er ikke et anklageskrift mot de foreldre som allerede har valgt døden. Dette er ikke et ønske om å krenke deres minne. Ingen kan vel fullt ut kjenne et annet menneskets mørke, og i sin svarteste fortvilelse så de vel ingen annen utvei.
Kanskje var det sykdom; fysisk eller psykisk, opplevelsen av uløselige livskriser, rus, depresjon eller ulike former for tap, som fikk dem til å forlate livet, sine nærmeste – sine barn. Kanskje kan man kalle det en villfarelse, jeg vil kalle det det. Denne tyngende opplevelsen av at ikke bare livet er uten mening, men også at man selv ikke har noen betydning: det betyr ikke noe om jeg forlater de som er glade i meg, de klarer seg like fint uten meg – kanskje bedre.
Tre altfor unge døtre mistet nylig sin altfor unge far. Likevel klarte modige og kloke Maud Angelica i sin dypeste sorg og fortvilelse å rekke ut ei hånd til andre som sliter.
«Spør om hjelp! Det er aldri skam i å be om hjelp», sa hun i begravelsen. Det sier mye om hennes styrke: å klare å stå der så naken og sårbar og samtidig ha omtanke for andre som strever.
Ikke alle får en lysende slottsplass med et sørgende medfølende folk når mor eller far tar sitt liv. Maud Angelica maktet i sitt verste personlige traume å vise omtanke for alle som sliter – uansett rang. Og hun påpekte videre så klokt: «Aldri tenk at det er bedre for de du er glad i om du går bort. Jeg kan love deg at det er så innmari feil».
Les artikkelen gratis
Logg inn for å lese eldre artikler. Det koster ingenting, gir deg tilgang til arkivet vårt og sikrer deg en bedre brukeropplevelse.
Gå til innlogging medVi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.