Øyvind Kirkevold, professor i klinisk sykepleie ved NTNU Gjøvik, og Bjørn Henning Østenstad, jussprofessor ved Universitetet i Bergen, og leder av Tvangslovsutvalget, er naturlig nok ikke enig i mine vurderinger, noe de uttrykker i et tilsvar til meg den 20.11.19. Beklageligvis har jeg ikke hatt mulighet til å kommentere dette før nå.
Professorenes forsvar av sitt eget lovforslag minner for øvrig mer om et angrep på meg som fagperson, da jeg blir tillagt faglige og etiske holdninger jeg ikke kjenner meg igjen i.
Dette er saken: Fred Heggen vrangtenker om ny tvangslov
Professorenes fantasier
Min motstand mot forslaget om å fjerne pasientbetegnelsen, for i stedet å kalle pasienten for person, fremkaller følgende reaksjon fra Kirkevold/ Østenstad:
Et slikt grep (kalle pasienten for person, min anm.) signaliserer også at de som blir utsatt for tvang skal ses på som fullverdige borgere. Det er et viktig signal i lys av erfaringer med uakseptabel tvangsbruk i det gode formåls tjeneste. Når Heggen omtaler dette som «krenkelseshysteri», viser det at han lite har lært av historien.
Når noen beskylder meg for ikke å ha lært av historien, må jeg innrømme at dette gjør meg nysgjerrig. Hva var det jeg unnlot å lære? Hvilke kunnskaper var det jeg unngikk å få med meg? Noe må det jo ha vært, siden to prominente medlemmer av utvalget hevder det.
Og mener virkelig Kirkevold/Østenstad at pasientene i norsk psykiatri utsettes for en uakseptabel tvangsbruk i det gode formåls tjeneste? Mener de at pasienter som blir utsatt for ulike tvangstiltak i dag, ikke blir sett på som fullverdige borgere?
For hvis så er tilfelle, må vel psykiatriske pasienter bli betraktet som undermennesker, da. Tror virkelig Kirkevold/Østenstad at et slikt menneskesyn er rådende på psykiatriske sykehus? I så fall har de fantasier som fullstendig mangler rot i virkeligheten.
Les også: Bruk av tvang kan dessverre være nødvendig ved psykoser
Javisst, dette er krenkelseshysteri
Ellers vil jeg på det sterkeste fastholde at forslag som dette, er et uttrykk for at krenkelseshysteriet og identitetspolitikken nå er på vei inn i psykiatrien for fullt.
En annen ting er at hvis pasientbegrepet skal fjernes fra psykisk helsevern, må det samme selvfølgelig skje i somatikken.
Om å demontere psykiatrifaget
Min frykt for at psykiatrifaget vil bli demontert som en følge av den såkalte tvangsbegrensningsloven, tolkes av utvalgets medlemmer som at jeg ønsker tvangsbehandling for enhver pris. Han synes da å forutsette at psykiatrien som fagdisiplin er uløselig knyttet til det å påtvinge folk behandling mot deres vilje.
Igjen blir jeg tillagt meninger jeg ikke har. Selvfølgelig er jeg tilhenger av mest mulig frivillighet i psykiatrien, og selvfølgelig ønsker jeg at tvangsbruken begrenses til de tilfeller hvor den er absolutt nødvendig.
Det er da heller ikke frivilligheten jeg advarer mot, men radbrekkingen av psykiatrifaget, som det nye lovforslaget legger opp til.
Les også: Tvangsbegrensningsloven: Rapportens volum og språk truer rettssikkerheten
Alvorlig sinnslidelse
Tvangslovsutvalget vil blant annet fjerne begrepet, alvorlig sinnslidelse, da de er av den oppfatning at det tradisjonelle diagnosefokuset er gammeldags og dårlig tilpasset moderne menneskerettslig tenkning. Gruppetenkningen er et onde, heter det. I stedet må vi begynne å se på enkeltmennesket, individet.
Gjøres ikke det i dag, da? Mener de to professorene at man i norsk psykiatri deler pasientene inn i grupper, gir dem et nummer, og behandler dem etter protokoll?
Hån eller uvitenhet?
Bare det å antyde noe slikt, kunne lett blitt oppfattet som en hån mot alle de menneskene som har sitt virke innen psykisk helsevern, og som hver dag gjør en uvurderlig innsats for tusenvis av psykisk syke enkeltmennesker.
Men jeg tror de fleste forstår at argumentasjonen fra de to professorene ikke var ment som en hån. I stedet blir retorikken deres forstått som et ubehjelpelig - og trist - uttrykk for en underkjenning av den gode behandlingen man i dag tilbyr på lukkede, psykiatriske sengeposter.
Behandlingsoppleggene er selvfølgelig tilpasset hvert enkelt individ, og har empati, bekreftelse og gjensidig respekt som naturlige elementer.
Jeg tror de aller fleste som har jobbet med psykoseproblematikken, og som derfor vet hvilke situasjoner som krever ulike tvangstiltak, for lengst har gjennomskuet utvalgets manglende kompetanse innen denne delen av psykiatrien.
Les også: Hvordan utøve psykiatrifaget, hvis språket tas fra oss?
Hallo, tvangen kommer til øke!
Diagnosene skal ikke lenger vektlegges, sier utvalget. For heretter er det ikke lenger snakk om psykiske lidelser. Nei, betegnelsen heretter vil være psykiske helseproblemer.
I stedet for å ta utgangspunkt i aktuelle diagnose, skal man heretter spørre seg om pasienten (1) mangler beslutningskompetanse og (2 ) har et sterkt behov for den hjelp psykisk helsevern kan tilby.
Dette betyr i praksis at dersom pasienten mangler beslutningskompetanse, og vedkommende har et sterkt behov for behandling i psykiatrien, skal tvang kunne benyttes.
Hva sterkt behov egentlig betyr, og hvem det er som skal avgjøre om dette behovet faktisk er tilstede, blir imidlertid lite berørt i lovforslaget.
Man behøver ikke å være veldig bevandret i det psykiatriske fagfeltet for å forstå at en slik lovtekst åpner for en utvidet bruk av tvang.
Skulle ikke tvangsbruken ned, da?
Men skulle ikke tvangen ned, da? Jeg trodde det var hele poenget med å oppnevne et utvalg man kalte Tvangslovsutvalget, og gi dette utvalget i oppgave å lage en lov man skulle kalle Tvangsbegrensningsloven.
Les også: En reformering av psykiatrien, eller en oppskrift på kaos?
Men jeg har tydeligvis tatt feil. For ved å se bort fra pasientens diagnose og i stedet vektlegge det aktuelle behandlingsbehovet pasienten antas å ha, vil sannsynligvis tvangsbruken i psykiatrien gå opp.
For å gjøre kaoset komplett, så ønsker ikke utvalget å fjerne diagnosene helt, viser det seg. Diagnosene skal beholdes i de tilfeller det kan bli snakk om tvangsmedisinering. For da snakker vi i følge Tvangslovsutvalget ikke lenger om psykiske helseproblemer, men om psykiske lidelser. Forstå det den som kan.
Stortinget må gis tilstrekkelig informasjon
Det er dessverre et faktum at Stortinget ganske snart vil få oversendt et forslag om å innføre den såkalte tvangsbegrensningsloven, og bakteppet vil være påstanden om at det nå kommer en lov som virkelig begrenser tvangsbruken i norsk psykiatri. Derfor kommer stortingsrepresentantene, på autopilot, til å stemme for lovforslaget.
Veldig få av dem vil ha noen mulighet til å lese NOU’en som følger de foreslåtte paragrafene. Dette fordi de over 800 sidene ville vært veldig tidskrevende å komme seg gjennom, men først og fremst fordi innholdet i praksis er uleselig, selv for erfarne jurister. Ingen kommer seg gjennom denne teksten fra perm til perm.
PLUSS: Studier overrasker: Hvor farlig er egentlig snus? (+)
Hvem gjøres kjent med høringsuttalelsene?
Forhåpentligvis blir Stortinget gjort kjent med de mange høringsuttalelsene som har kommet inn fra ulike instanser over det ganske land. Veldig få av dem, hvis noen i det hele tatt, har anbefalt at lovforslaget blir tatt til følge.
Veldig trist da at Det norske storting kommer til å vedta en lov som sannsynligvis kommer til å øke mulighetene for bruk av tvang i psykiatrien.
Skuffelse
Siden det var helseminister Bent Høie som nedsatte utvalget og bestilte lovforslaget, skulle det vært interessant å vite hva han tenker om resultatet.
Tvangslovsutvalget har uansett skuffet den delen av det psykiatriske fagmiljøet, som hver dag må forholde seg til ulike tvangstiltak. For dette fagmiljøet har aldri bedt om å få erstattet en velfungerende Psykisk helsevernlov med en oppskrift på Kaos.
Nok en gang opplever såvel pasienter/pårørende som ansatte i psykiatrien en politisk overkjøring, som på mange måter minner om et helsepolitisk eksperiment.
Kanskje det er like greit å la Tvangsbegrensningsloven bli liggende i skrivebordsskuffen? Ja, det er i hvert fall lov å håpe.