Jeg har nettopp gått av etter nok en vakt i akuttpsykiatrien, og jeg tenker at dere ikke aner hvilke skade dere gjør og har gjort for de svakeste i samfunnet.

Jeg håper det kommer av uvitenhet og manglende kompetanse fra dere, og ikke meninger dere har med viten og vilje. Det er den eneste måten jeg kan akseptere og kanskje unnskylde dere på.

Flott med sterke meninger rundt tvang, det har nemlig vi også. Vi står i det dag og natt, reflekterer og er fortvilet. Det som forsvarer denne tvangen, er nemlig valget mellom liv og død – ja faktisk om dette viktige dilemmaet.

Dere har bare i dag forårsaket at noen får hjem en datter/ sønn som såkalt er samtykke-kompetent, og som da motsetter seg behandling. Pasienten blir skrevet ut, med visshet om at denne personen overhodet ikke er i stand til å ivareta seg selv.

Dere har nå valgt at unge mennesker skal inn på en av de tyngste avdelingene fordi anoreksien har satt sitt spor, og enhver pose med ernæring må gjøres med tvang – men på en post denne problematikken ikke hører hjemme. Avdelinger for denne gruppen kan nemlig ikke utøve tvang – selv når denne gruppen må ha mat for å ikke dø. Hva tror dere et opphold på akuttpost føles for unge mennesker som trenger rolige omgivelser?

Dessverre er vi blitt så hardhudet at verken drapstrusler, en på trynet, bli skjelt ut, få kastet ting etter seg, få kastet urin og ekskrementer etter seg, biter på.

Stadig flere pasienter kommer inn, avdelinger blir lagt ned, tvangen skal ned, pasientene skal være på en avdeling uten at helsepersonell kan gi behandling – vi må vente til pasienten blir så dårlig eller blir skrevet ut dårligere fordi vi forhindres å gi forsvarlig og god behandling.

Kriminalomsorgen har verken midler eller personell som kan ivareta denne gruppen pasienter som det blir flere og flere av, de sendes til psykiatrien. Her står personell, uten verken å kunne gi medisiner, behandling eller beskytte seg selv før en har fått en skade. Politiet merker en betydelig økning i sine oppdrag vedrørende psykiatriske pasienter. Det de heldige betjentene ikke tenker på, er at de faktisk har både beskyttelse og risikotillegg. Hurra, og hva har vi? Jo, kroppen vår og vår personlige integritet som blir truet hver dag flere ganger om dagen.

Dessverre er vi blitt så hardhudet at verken drapstrusler, en på trynet, bli skjelt ut, få kastet ting etter seg, få kastet urin og ekskrementer etter seg, biter på. Vi står der vi, er tydelige og trygge omsorgspersoner. Uten verken beskyttelse eller risikotillegg. Vi helsepersonell er visst ikke mye verdt, til tross for økende press. Vi har nemlig vært enten så lojale til oss selv og de menneske rundt oss, eller vært vanvittig lettlurte – for å finne oss i slikt med både elendig lønn, dårlig sikkerhet og utakknemlig utvalg (som nå mener at vi på gulvet kun er ute etter å straffe pasientene) – hvor ironisk og utakknemlig kjennes ikke det for alle de som står i en jobb som verken politiet eller kriminalomsorgen orker eller mestrer. Rart?

Jeg og mine flotte kolleger gir våre vakter til dere som sitter høyt der oppe med «fasiten». Dere kan glede dere til dager fylt med ulike utfordringer.

Vi skal sitte trygt på avstand når dere skal få samhandle med pasientene, se hvordan dere skal få en alvorlig syk anorektiker til å få i ernæring uten tvang og lære deres mirakelkur på ulike lidelser. Det er tydelig at samtlige profesjoner har gått glipp av den dyrebare erfaringen dere har når det gjelder denne pasientgruppen.

Vi håper dere tar utfordringen på strak arm, vi gleder oss til rolige dager i avdelingene uten alarmer eller tvang.