6. mars er det norgespremiere på dokumentarfilmen «Alt det jeg er». Filmen handler om Emilie, som ble seksuelt misbrukt av sin stefar fra hun var 6 til 12 år. Eller som hun sa det selv som 12-åring: «Jeg har vært utsatt for barneplageri». Stefar ble dømt for overgrepene. Filmen følger henne fra hun er 18 til 20 år, på vei inn i voksenlivet, og viser hvor viktig det er for Emilie å stå fram med sin historie, og hvor vanskelig det er for samfunnet å ta imot henne.

De overgrepsutsatte må leve videre med historien sin, men hvordan de blir møtt er ikke likegyldig for hvordan det blir å leve videre. For det første må vi tro på det de sier når de velger å fortelle. Og velger de å fortelle, fortjener de å bli lyttet til. I tillegg fortjener de å bli fulgt opp på en trygg måte. «Voksne må tro på barn» sier Emilie.

Støttende nettverk, anerkjennelse og støtte fra de nærmeste, er avgjørende for hvordan den overgrepsutsatte får det videre. At støtte og anerkjennelse virker positivt er ikke mer overraskende enn at negative reaksjoner virker negativt, og påfører den utsatte for ytterligere psykiske belastninger, skam- og skyldfølelse.

Det er nå over 20 år siden de amerikanske forskerne Fellitti, Anda og medarbeidere kunne vise til funn om at barn som har vært utsatt for komplekse traumer slik som vold, overgrep og omsorgssvikt har en økt risiko for å utvikle psykiske vansker, somatisk sykdom, rusproblematikk, atferdsvansker og tidlig død. Lege og professor i allmennmedisin Anna Luise Kirkengen har både forsket på og løftet dette fram i Norge, og skrev allerede i 2005 boken «Hvordan krenkede barn blir syke voksne». Funnene kan virke dystre, men med denne kunnskapen kommer også kunnskapen om hvordan de negative konsekvensene kan motvirkes.

Tenk at forskningen viste at bare det faktum at legen spør pasienten om vonde opplevelser i barndommen, og at legen lytter, har en positiv effekt. Kanskje nettopp fordi spørsmålet gir en aksept for at krenkelser, vold og traumer påvirker den som opplever det, både fysisk og psykisk. En aksept de kanskje aldri før har fått. Det vonde blir ikke nødvendigvis borte, men det blir noe lettere å bære. Med et enkelt spørsmål kan faktisk det «giftige stresset» som virker så nedbrytende både på den fysiske og psykiske helsen synke, og selvrespekten øke.

I likhet med at leger ved å spørre om pasientene har noen vonde erfaringer tidligere i livet har stor betydning, så kan vi som jobber med barn og unge, som profesjonelle eller frivillige, også spørre. Å spørre er ikke farlig. Ikke mange forteller uoppfordret om sine vonde hemmeligheter. Derimot er det mange som svarer på spørsmålet om hvorfor de ikke fortalte det til noen at; «det var ingen som spurte». Skam og skyld har selvfølgelig sin porsjon av denne nedbrytende hemmeligholdelsen, men ved å spørre vil du oppleve at de fleste svarer. De blir glad for (endelig) å bli spurt.

Les også

Overgrepsmottaket øker legekapasiteten: – Vi fikk det vi hadde savnet

Seksuelle overgrep mot barn og unge er fremdeles et av de største tabuene vi har i samfunnet, og det fører ofte til at utsatte føler skam og skyld for at det har skjedd. «Avstamming» er derfor viktig, for overgrep er ikke den utsattes skyld, og således burde det ikke være den utsattes skam. Allikevel er det mange som opplever å bli påført skam av sine omgivelser. Kanskje ved et i utgangspunktet «velmenende» råd om «det er best å ikke snakke så mye om dette» fordi man som voksen er redd for å gjøre vondt verre for den utsatte. Kanskje også fordi den voksne selv ikke tåler å høre det vonde den utsatte har å fortelle. Eller kanskje noe av det som skjer når voksne i beste mening fraråder utsatte fra å dele opplevelsen ikke forstår at det er den unge, den utsatte, som faktisk eier sin historie.

Emilie selv har hele tiden vært tydelig på at å dele sin historie er en måte for henne å ta tilbake kontrollen over eget liv. Hun ønsker å bruke sin historie og sin stemme til noe positivt – å hjelpe andre utsatte.

Emilies erkjennelse og brennende ønske om å dele tvinger fram en debatt om hvem det er som egentlig har definisjonsmakten. Er det ungdommen som eier historien, eller voksne som ønsker å fortelle hva som er best for dem? Emilie begrunner selv sin deltakelse i filmen med: «Jeg kunne være en stemme for alle som er redde for å snakke ut». Eller som traileren til filmen spør: Hvordan ville du oppleve å ikke få lov til å snakke om det verste du hadde opplevd i livet ditt?

Les også

Bistandsadvokat Vibeke Gjone Bille bisto i norgeshistoriens verste overgrepssak: – Jeg måtte oppsøke psykolog

Forskning viser at det i snitt tar 17,3 år fra et overgrep har skjedd til den utsatte klarer å snakke om det. En viktig grunn til at vold og overgrep får fortsette er nettopp den tausheten. Tausheten er overgriperens beste venn. Vold er tabu, seksuelle overgrep er ekstra tabu, -seksualitet, intimitetsgrenser og kroppslige grenser er fra før vanskelig å snakke om, for ikke å snakke om krenkelser av disse.

Som voksne må vi høre på de unge og hva de har å si, og vi må snakke om overgrep. Men for å gjøre dette må vi knuse tabuer knyttet til seksuelle overgrep. Dette medfører at vi voksne må få den nødvendige kompetanse på temaet, og bli trent til å snakke om dette med barn og unge. Mange opplever at det er lettere å snakke om seksuelle overgrep når det er i en temamessig kontekst, som for eksempel gjennom filmer for barn og unge, filmer for voksne og eller medieoppslag og samfunnets fokus på vold og overgrep. Alt det jeg er vil slikt sett kunne bidra til at det blir lettere for andre å fortelle om overgrep, og for voksne til å lytte.

«Alt det jeg er», er langt mer enn en dokumentarfilm, det er et stort og omfattende folkehelseprosjekt og et endringsprosjekt. Undertegnede og Universitetet i Sørøst-Norge (USN) har vært med å utvikle en digital kunnskapsreise for lærere og lærerstudenter. Testet ut av lærere i Drammen-skolen og lærerstudenter ved USN.

Gå inn på hjemmesidene til «Alt det jeg er» for å se hvordan du kan bidra. Og sist men ikke minst, kom på kino å se filmen. I Drammen vil undertegnede innlede visningene. Håper vi ses.