Uformell omsorg kan være like hjelpsomt som en spesialist

Går vi mot en profesjonalisering av omsorg og støtte, og mister troen på å bidra i hverandres liv?

Denne artikkelen er over fire år gammel

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Det etterlyses bedre kapasitet i psykisk helsevern, og mange opplever at de avvises, eller at hjelpen ikke kommer fort nok.

Dette jobbes det med, og tjenestene prøver stadig å bli bedre til å møte folks behov, der de trenger det, når de trenger det.

Det er kanskje likevel viktig å minne om de ressursene vi har rundt oss. I mange tilfeller vil den uformelle omsorgen komme like langt som en spesialist. Et levende nettverk kan gjøre stor forskjell.

I mediene kommer det stadig frem fortvilelse knyttet til spesialisthelsetjenesten innen psykisk helsevern, både blant behandlere, pasienter og pårørende.

De fleste er enige om at tjenestene trenger mer ressurser. I deler av debatten i kjølvannet av Ari Behns tragiske bortgang, påpekes det at oppfordringen om å oppsøke hjelp kan feile, fordi det ikke finnes tilstrekkelig hjelp å få.

Min påstand er at vi som medmennesker faktisk er det aller laveste, effektive omsorgsnivået for dem vi har rundt oss, og at dette i noen tilfeller er en uutnyttet ressurs i menneskers liv.

Med dette mener jeg ikke å påstå at alle livskriser, eller psykiske belastninger kan løses i våre omgivelser, men jeg tror at noen livsutfordringer, som jo livet er fullt av for alle, kan unngå å slå rot som noe mer alvorlig, hvis vi var flinkere til å støtte hverandre i tunge hverdager.

En viktig foreldreoppgave er å bidra til at barn og ungdommer utvikler mestringskompetanse, altså ferdigheter til å håndtere ulike situasjoner som livet stiller oss ovenfor. For å gjøre dette, må vi blant annet tåle å se våre håpefulle streve seg gjennom en kjærlighetssorg, dårlige karakterer eller avslag på en søknad til skole eller jobb.

Er det noe foreldre ønsker mer enn noe annet, så er det å kunne «ta bort» alt som er vondt og vanskelig. Det er jo ikke alltid mulig, og noen ganger må man tåle å se at ungdommen vår gråter seg gjennom det vonde, for å erfare at jo, det ble bedre etter hvert.

Helsetjenestene her i Norge er bygget opp rundt LEON prinsippet, altså Laveste Effektive Omsorgs Nivå. Dette innebærer at man søker å hjelpe på det laveste nivå i helsepyramiden, før man eventuelt går til neste nivå.

Som mange nok også erfarer, gjør for eksempel fastlegen en vurdering av alvorlighet før henvisning sendes videre, og bidrar dermed både med en forvaltning av ressurser i spesialisthelsetjenesten og en vurdering av riktig adresse for et behov.

Dette er resultat av en ønsket helsepolitikk, og politiske beslutninger er et resultat av prosesser mellom politikere som er folkevalgte. Dette burde, eller skulle jo sikre at det er folkets ønsker for velferdsstaten som til enhver tid er gjeldende helsepolitikk.

Et viktig spørsmål kan være om de som er hjelpetrengende, er den samme gruppen som har påvirkningskraft i disse prosessene, eller om helsetilbudet i større grad formes av grupper med mindre behov for slike tjenester?

Slik vil det være innenfor mange tjenester. Men det er ikke grunn til å forvente betydelig økning i bevilgningene til psykisk helsevern. Vi må derfor prøve å utforme de beste tjenestene vi kan gjennom å forvalte godt de ressursene vi har.

Pasienters økende grad av medvirkning i ulike deler av helsetjenestene, har forhåpentligvis bidratt til at tjenestene stadig blir bedre.

Samtidig må vi også minne oss om at slike prosesser tar tid, og dermed har en betydelig forsinkelse før det hjelper den befolkningen man er satt til å tjene.

Dette er frustrerende både for dem som trenger, og dem som tilbyr helsetjenester. Etterspørselen etter psykologtjenester er enorm, og antakelig kan ikke det offentlige ta mål av seg til å dekke dette i sin helhet.

Les også

– Når vanskene lusker i sjelelivet, skjer det alltid i samspill med nettverket rundt, skriver to familieterapeuter.

Hva om vi også ble flinkere å etterspørre støtte i våre omgivelser, og å tilby det?

På dette spørsmålet vil kanskje noen si: «Men hva skal vi gjøre, vi er jo ikke eksperter?»

Dette spørsmålet svarer Ole Brumm og vennene hans godt på når de er bekymret for Tussi i Hundremeterskogen.

Tussi føler seg trist og alene. Ole Brumm og Nasse Nøff setter seg ned ved siden av ham:

«Og der satt de alle tre i stillhet, og mens de sa ingenting; på en eller annen måte, nesten umerkelig, begynte Tussi å føle seg litt bedre. Fordi vennene var der, ikke mer – ikke mindre».

Er det en fare for at samfunnet vårt er på vei mot en profesjonalisering av omsorg og støtte, og at vi av ulike grunner har mistet troen og evnen til å bidra i hverandres liv i det små?

Noen ganger er det lite som skal til for å føle seg litt bedre. Den uformelle omsorgen kan være like hjelpsom som en spesialist, selv om smerten er stor.

Kanskje er det akkurat du som leser dette, som kan være en viktig hjelper for kollegaen din eller naboen din?