– Lovisenberg-prosjektet har potensial til å redde liv

Lovisenberg Diakonale sykehus starter i september opp et prosjekt der de skal prøve ut en helt ny tilnærming i Klinikk psykisk helsevern. Åpen dør-tilnærmingen, eller Open door-policy, som metoden er bedre kjent som, innebærer kort forklart at pasientene som blir lagt inn en psykiatrisk sengepost skal møte dører som ikke er låste, i motsetning til hva det er tradisjon for i dag.

Dette er musikk i ørene på Tove Gundersen, generalsekretær i Rådet for psykisk helse.

– Dette er veldig meningsfylt og etterlengtet for oss. Vi har jobbet for frivillighet før tvang i mange år og lenge hatt et ønske om at man prøver ut en tilnærming der utgangspunktet er frihet, sier hun til Dagens Medisin.

Rådet for psykisk helse er en paraplyorganisasjon med 31 medlemsorganisasjoner og representerer både fagfolk, brukere, pårørende og interesseorganisasjoner.

– Vi vil argumentere med at dette prosjektet har et potensial for å redde liv. Fordi behandling som lykkes har et grunnleggende motivasjonselement i seg. Motivasjon henger sammen med valgfrihet og opplevelse av medbestemmelse, argumenterer hun.

– Det vil også senke terskelen for å be om hjelp. Mange har vært redde for å be om hjelp i frykt for å bli tilbakeholdt eller utsatt for tvang, legger hun til.

Krever mot og vilje
Gundersen skryter av Lovisenberg, som hun mener utviser mot og vilje til prøve noe helt nytt.

– Vi har ventet på at noen skulle tørre dette. Det foregår mye godt tvangsreduserende arbeid landet rundt, der man har snudd en og en stein. Men denne gangen legger Lovisenberg på mange måter landskapet helt på nytt og legger til rette for en maktforskyvning mellom hjelpetrenger og hjelper.

Gundersen understreker likevel at ikke all tvang er unødvendig tvang.

– Vi vet at det også er en god del som takker for at noen tok over kontrollen de selv hadde mistet. Og vi vet at i noen tilfeller er tvang livreddende. Tvang er heller ikke nødvendigvis inhuman, veldig mange pasienter og pårørende peker på at det er hvordan man utøver tvangen som har størst betydning. Samtidig har mangelen på frivillighet og samarbeid tatt knekken på flere gjennom tiår.

Rådet for psykisk helse vil følge prosjektet på Lovisenberg tett, og håper resultatene vil danne grunnlag for en nasjonal utrulling av metodikken.

– Slike typer tiltak smitter, særlig om de følges godt og gjøres kontrollert. Tvang er ikke nødvendigvis et onde, men det går an å ha to tanker i hodet samtidig og åpne noen flere dører.

Store forskjeller
Gundersen viser til at det er store geografiske forskjeller i tvangsbruk, som ikke kan knyttes til særskilte forhold i opptaksområdet.

– Det er veldig naturlig å tenke at det handler om ledelse, kultur og holdninger. Har man erfaringer som tilsier at tvang redder liv, kan det være vanskelig å slippe opp. Samtidig vet vi at det er stor uenighet, også blant fagfolk, om hva som har størst effekt og ulike holdninger til hvordan man bør løse problemer også innad i avdelingene, sier Gundersen og fortsetter:

– Derfor er det ekstra viktig at noen går foran og viser vei og ser om man har effekt av å prøve ut nye tilnærminger. Jeg vet at mange har ønsket dette, men sittet på gjerdet og ventet.

– Viser godt lederskap
Tove Gundersen er ikke så opptatt av å peke på dem som skiller seg ut negativt i tvangsstatistikkene. Hun vil heller snakke om dem som får det til.

Klinikksjef Martin Veland og ledergruppa på Lovisenberg har vært i Sveits og Tyskland for å hente inspirasjon. 

– Lovisenberg tør å vise vei, tør å stjele gode ideer og forankre dem. Tør å prioritere å forsøke noe som har så stor betydning for menneskers verdighet. Det er godt lederskap, oppsummerer hun