Ungdommens råskap i Asker | Herman Ekle Lund

Dette er den iskalde hverdagen som vestkantungdommen tvinges til å leve i.

• Dette innlegget ble originalt publisert 19. januar 2005, men republiseres nå som en del av Si; Ds 15-årsjubileum. Innlegget er noe forkortet, men du kan lese det i sin helhet her.

Denne teksten handler ikke om Margreth Olins mye omtalte film. Jeg vil komme med et bidrag i diskusjonen om ungdommens påståtte råskap, som jeg mener i større grad foregår på et psykisk enn fysisk plan. I hvert fall i Asker, hvor jeg er stasjonert.

Godt Høyre-yngel

Hvis du først havner litt på utsiden i et ungdomsmiljø i Asker, skal det godt gjøres å komme inn i varmen igjen. Mens bålet brenner friskt innafor «gjengens» vegger, er du blitt forlatt utenfor for å fryse i hjel.

Og hvem er da disse stakkarene som blir satt igjen på utsiden? Det er de som nekter å være som alle andre. Disse som forsøker å skille seg ut fra «stilen», de som nekter å gå med diamantørepynt, rosa hårbånd og Diesel-bukser.

De er opprørerne mot systemet.

Hvorfor blir de så fryst ut? Mange av disse er forholdsvis pene, velbygde ungdommer, som burde ha alle mulige forutsetninger for å bli godt Høyre-yngel. Men det eksisterer visse gjengkrav. Dette er min egen erfaring.

Pappa penger i ryggen

I starten av 8. klasse lages det gjenger, og det «velges» en leder, en høvding. Denne er fysisk overlegen, med en god porsjon selvsikkerhet og en solid dose av brunst-spray og maskulinitet. Alle som har lyst til å bli med i gjengen, får lov, så lenge de kan tjene lederen og «yppersteprestene» hans og akseptere sin egen underordning.

Disse lederne blir stående på sin post helt til et sted i videregående skole, der de plutselig skal bli «intellektuelle» og forberede seg til studier. De har sjelden gode karakterer, de bortforklarer med at «praktiske og sosiale evner er viktigst» og som uansett har nok pappa-penger i ryggen, til å få en feit fremtid.

Når denne gjengen til slutt en dag splittes, skal de ut og bygge seg rede. De blir «seriøse» og «bygger seg en plattform i ung alder». De ser ned på alle samfunnets outsidere, som kun snylter på dem som virkelig jobber, og skatter er noe tull.

Heldigvis finnes det noen få modige som setter seg opp mot makten. Disse er til ekstrem irritasjon for lederne, og må i løpet av sine ungdomsår oppleve en rekke helvetesdager. De fleste finner det til slutt fristende å droppe motstanden, og kaster skinnjakken til fordel for Jean Paul-genseren og det latterlige hårbåndet.

Virkelighetsfjernt system

Denne utfrysingen er etter min mening det beste eksempelet på ungdommens råskap. Denne iskalde hverdagen som vestkantungdommen tvinges til å leve i. Dette jaget om å holde «dresskoden» og ikke å skille seg ut fra mengden.

Kanskje synes du at dette bare er et oppdiktet sammensurium skrevet av en bitter og misunnelig person? Og kanskje vil jeg også hate denne teksten om noen år, når jeg er blitt en «vellykket» Asker-ungdom med juristutdanning? Nettopp derfor synes jeg det var viktig å få denne teksten ut nå, mens jeg ennå tenker klart.

Hvor gøy det skal bli den dagen oljepengene tar slutt i Norge, og vi i Asker blir sittende med svarteper. Da får vi se hvor smart det var å holde på dette virkelighetsfjerne, materialistiske, overfladiske og egoistiske systemet.

Femten år etter dette innlegget var på trykk, har Herman Ekle Lund skrevet et nytt innlegg om Asker. Les det her.

13–21 år? Vil du også skrive til Si ;D? Send ditt innlegg til sid@aftenposten.no. Dersom du ønsker å være anonym, må du oppgi dette tydelig i mailen. Her kan du lese mer om å sende inn innlegg til oss.