Hemmeligheten er at alle er like usikre og redde | Selma Moren
Alle lurer på om de gjør ting riktig, om de er gode nok i jobben sin, om folk egentlig liker dem. Om de er nok.
Jeg har en gammel pappeske hjemme, full av brev. Alle er fra meg selv, til meg selv. Det første brevet skrev jeg da jeg var rundt femten, med forhåpninger til hvilken fremtidsversjon som kom til å sitte og lese det en dag.
Det er skrevet med skeiv blyantskrift på et ruglete A4-ark. Min største drøm var at jeg hadde fått lov å farge håret av mamma og endelig fått meg en kjæreste. Selma (15) hadde nok blitt ganske skuffet over at Selma (24) fortsatt er like redd som da.
Ventet på magisk punkt
Da jeg var yngre, hadde jeg enorme forventninger til livet og til meg selv. Jeg var håpefull, men sint for at jeg aldri ble glad uansett hva jeg fikk til. Jeg var redd for at det aldri kom til å endre seg, at jeg alltid skulle være litt skuffet over meg selv.
Jeg pleide å drømme om hvordan ting kom til å bli. Som om jeg ventet på et magisk punkt der alt kom til å endre seg. Bare jeg fikk de karakterene, eller de vennene, den applausen eller den jobben, så skulle det endelig bli bra. Jeg skulle bli en annen.
Alle er like usikre og redde
Jeg har hatt både kjærester og fått applaus og til med nesten farget håret mitt rosa en gang (takk og lov for at jeg ikke gjorde det), men uansett hvor mye jeg har fått til, har det ikke endret det faktum at livet er skikkelig vanskelig noen ganger. Egentlig alltid litt vanskelig.
Hemmeligheten er at alle er like usikre og redde. Alle lurer på om de gjør ting riktig, om de er gode nok i jobben sin, om folk egentlig liker dem. Om de er nok. Toppsjefer i firmaer har det sånn, hun kule i klassen din har det sånn, verdensledere og kjendiser og folk du ser opp til, de har det sånn de òg. Det skulle jeg ønske noen fortalte meg da jeg var 15.
Ting går over
Jeg fortsatte å skrive brevene til meg selv fordi de minner meg om hvor raskt livet endrer seg. Det er jo vemodig, men kan også være befriende fordi det man opplever, ofte føles så viktig og avgjørende, også leser du om det i et brev noen år senere og har nesten glemt hvorfor det var så viktig i det hele tatt.
Ting går over, alle driter seg ut, og det er ikke meningen at du skal ha et svar på alt, for det er det ingen som har.
Tre kjappe med Selma Moren:
Hvordan var det å skrive i Si ;D?
Fint og skummelt. Jeg var helt ærlig, egentlig, midt oppi en tenåringstid hvor fasade var ganske viktig. Alle ville virke glade og kule. Det lærte meg at når man sier ting som de er, forandrer de seg ofte.
Er du noe du angrer på at du skrev?
Jeg dokumenterte livet mitt i en radiodokumentar ett år som ble solgt til Si ;D. Året etterpå skrev jeg at alt var blitt så mye bedre, selv om jeg satt på et internatrom på folkehøyskole og gikk gjennom min første kliniske depresjon. Pappa hang opp teksten på kjøleskapet, og hver gang jeg så den, skammet jeg meg.
Hvordan kan vi sørge for at ungdom får en enda tydeligere stemme i samfunnsdebatten i tiden fremover?
Ta vare på de stemmene som finnes og løfte de frem. Åpne opp for at samfunnsdebatt kan gjøres på flere måter: Ikke all ungdom liker å skrive kronikk, kanskje de kan sende inn en film eller delta i et panel? Også trengs det enda flere plattformer. Det utvikler jeg i Dagsavisen nå, for å skape et enda bredere tilbud der unge kan mene.
Her er andre Si ;D-legenders bidrag til serien «Femten i fremtiden»:
13–21 år? Vil du også skrive til Si ;D? Send ditt innlegg til sid@aftenposten.no. Dersom du ønsker å være anonym, må du oppgi dette tydelig i mailen. Her kan du lese mer om å sende inn innlegg til oss.
