Det rådende bildet av offeret i familievoldssaker er gjerne av en svak kvinne og en sterk mann. Men familievold har flere sider, og ikke alle har fått plass i samfunnsdebatten. I det offisielle bildet erfares det en systematisk, langvarig og brutal mishandling. Fysisk. Men dette utgjør bare en del av volden som begås.

Vold kan være fysiske, psykiske, seksuelle og økonomiske overgrep eller omsorgssvikt. Det kan dreie seg om enkelthendelser. Gjentatte handlinger og mangel på riktige handlinger. Som i sin tur forårsaker skade, nød eller lidelse. Den som utøver volden, er ofte en den man har tillit til, er avhengig av eller er sterkt knyttet til.

Vold er ikke bare fysisk vold. Det er grunn til å tro at det i de fleste tilfellene dreier seg om trusler. Gjerningspersonen har som mål å få penger fra offeret. Åstedet er ofte offerets eget hjem. Overgriperen er som regel noen som står offeret nær. Det gjør at man føler seg svært utrygg. Den psykiske skaden kan i mange tilfeller være verre enn de fysiske. Den kan vare i lang tid. Denne volden er ofte usynlig.


Akersposten har tatt et dypdykk i vold mot eldre. Vi har skrevet om den eldre Oslo-kvinnen som blir terrorisert, truet og ranet gang på gang av sin egen datter og et av sine barnebarn. Selv om hennes tilfelle er godt kjent, er det ingen som kan hjelpe kvinnen – fordi hun ikke selv ber om hjelp. Rundt henne står øvrige familiemedlemmer og føler seg makttesløse.

Et fåtall av de eldre våger anmelde. Vold og overgrep mot eldre skjer i alle lag av befolkningen, og rammer begge kjønn.

Tenk deg at din gamle far er enkemann og lever alene i et lite hus. Gjelden er nedbetalt, og arven etter din mor sørger for en stabil alderdom. Sorgen over å ha mistet sin livspartner er nær.

Se det for deg. Føl det.

For din søster ble rusen løsningen. Den har tatt et omhyggelig grep om hverdagene og avhengigheten fører din søster inn i et livsløp med tigging. Sosialstønad dekker ikke opp. Den kommunale boligen er ikke lenger fristende. Heroin. Injeksjoner. GHB. Benzodiasepiner. Kokain. Amfetamin styrer. Din søster stjeler. Gjør brekk. Raner. Rullebladet viser gjentatte runder i fengsel. For ran. Tyveri. Forfalskninger. Svindel.

Din søster tar bolig i din fars lille hus. Innerst i en stille blindvei. Volden og misbruket er kamuflert med omsorg for han. Hjelp med husleie. Hushold. Klemmer. Litt kjærlighet. Låner bilen slik at din far får en tur til barbereren. På kafé. En tur i butikken. Kynisk utnytting forkledd som omsorg. Din gamle far forstår at det er noe, men like fullt ikke. Det åpenbarer seg en omforent manipulativ atferd som gir tilgang til pensjonen. Din gamle far er sliten. Redd. Nervøs. Aner ikke råd. Han syns synd på barnet sitt.

Det er din søster som styrer økonomien til din gamle far. Huset er nå tynget av gjeld. Lagt ut for tvangssalg. Regninger hoper seg opp. Din gamle far har betalt gjeld som ble inndrevet at mørke skikkelser som kom på døren. Kontoen er tom.

Din gamle far blir brukt gjennom et spill av følelser. Frastjålet verdisaker og arv. Plassert på et lite rom, på en madrass. Mens huset blir benyttet til samlingspunkt for byens løse fugler. Medisinene til din gamle far blir solgt for å skaffe penger til eget rusbruk. I kynisk bytte får din gamle far andre beroligende tabletter som man ikke vet opphavet til. Din gamle far blir tidvis ranet av uvedkommende. Politiet er stadig på døren. Det samme er hjelpeapparatet. Men din far vil ikke anmelde. Konsekvensene blir for omfattende. Skammen er for stor.

Verken din søster eller din far vil ta imot hjelp fra kommunen. Begge to står fritt til å bestemme over eget liv. Du står maktesløs på sidelinjen.

Det er lett å si at man aldri ville akseptert dette, det må finnes løsninger. Du hadde mest sannsynlig gjort det alle andre sier de skal gjøre, inntil du en dag står der og forstår at du ikke kan. Sannheten er vanskelig å ta innover seg. Du vet bedre. Du har ressurser. Men har du det?

Vold i nære relasjoner og vold mot eldre er et underkommunisert samfunnsproblem. Systemet forstår, men likevel ikke. Når overgriperen er ens eget barn, kan det være ekstra vanskelig å be om hjelp til å beskytte seg. Systemet er ikke laget for disse. Det er rigget til slik at instansene hver for seg peker på et lovverk og en hjelp som ikke lar seg gripe inn for å hjelpe din gamle far. Lovverket gir også rom for individuelle tolkninger. Lovverket er også bygget slik at du ikke har rett på innsyn. Det er din far som må gi fullmakt eller be om hjelp. Men din far kan ikke be om hjelp.

Selv har du snakket med alle du trodde kunne hjelpe. Fastlege. Kommunelege. Fylkesmannen. Hjemmehjelpen. Hjemmesykepleien. Sykehjem. Politiet. Psykisk helse. Alle de instanser du blir henvist til fordi de kan hjelpe.

Men de kan ikke hjelpe.

Å trå over dørstokken til folks private hjem, er ikke uproblematisk i seg selv. Politibetjenter Akersposten har snakket med gir uttrykk for maktesløshet i forhold til de tragedier og lidelser de må forholde seg til. Politiet opplever ofte at de som er voldsutsatte, enten det er fysisk eller psykisk, ber dem la være å anmelde voldsutøveren. Ofte prøver de eldre å overbevise patruljen om at situasjonen blir verre dersom politiet anmelder saken.

Dette setter politiet i et dilemma. Konflikten mellom hensynet til loven og instrukser på den ene siden, og hva som føles rett og formålstjenlig på den andre siden, er ofte vanskelig.

Det er et viktig prinsipp i helsetjenesten at man ikke kan gi helsehjelp mot en persons vilje. I så tilfelle må det foreligge en hjemmel i loven for å gjøre dette, blant annet ved at vedkommende ikke er samtykkekompetent.

Bruk av tvang er svært inngripende, og det er mange grunner til at dette er strengt regulert. Å bruke tvang på personer som er samtykkekompetente, vil være i strid med menneskerettighetene og våre folkerettslige forpliktelser. Din gamle far eller mor er vurdert til å være samtykkekompetent, både av fastlegen og kommunelegen.

I brev til Helse- og omsorgsdepartementet vil du få til svar at du må melde i fra til politiet og helse- og omsorgstjenesten der du bor. Et prakteksempel på en velment forestilling om at hjelpeapparatet i Norge fungerer godt og ivaretar enkelt individet.

Sannheten er at verken politiet eller hjelpeapparatet kommer i posisjon til å hjelpe. 20 år med misbruk. Side opp og ned med dokumentasjon på avslag. Avvisninger og krav om fullmakter. Fortvilte anmodninger og rop om hjelp. Alt forgjeves. Hjelpeapparatet der din gamle far bor, kan ikke, og makter ikke, hjelpe din gamle far – eller mor. Fastlegen kommer i skvis. Kommunen svikter. Politiet står i et dilemma som er krevende å løse.

Din gamle mor eller far vil ikke ha hjelp. Frykten for konsekvenser og skammen over å vedkjenne seg en mislykket foreldrerolle styrer. Din gamle far eller mor har sluttet å svare på dine henvendelser. Du bidrar bare til støy. Mer uro. To ganger de siste året har din gamle far eller mor blitt reddet fra selvmord. Det er ingenting du kan gjøre.

I Norge har vi rigget til et velment system som svikter og hindrer helsehjelp til voldsutsatte eldre.

Det er alvorlig.

Jeg setter spørsmålstegn ved hvilken innsikt ansvarlige politikere har og hvordan det forebyggende og oppfølgende arbeidet kan bedres for å forhindre gjentatt voldsbruk mot eldre.

Jeg oppfordrer helse- og omsorgsminister Bent Høie til å komme familien i møte samt etablere en handlingsplan som tar sikte på å hjelpe eldre som i denne kronikken.

Hanne-Karine Sperre
journalist, Akersposten

LES OGSÅ:

– Mange kvier seg for å si ifra om volden de utsettes for

Må hjelpeløs se at farmoren blir terrorisert, truet og ranet gang på gang

– Jeg ser min mor gå til grunne, men har ingen innflytelse

Åpenbart at velferdssamfunnet ikke strekker til


Følg Akersposten på Facebook