Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Jeg har overhodet ikke noe god grunn for å slite om du ser fasaden min, møter meg på fest, på butikken og i hvert fall ikke om du møter meg på jobben. Smart, kjekk, vittig, tilsynelatende trygg. Anerkjent jobb, god utdanning, leilighet og bil. Jeg er han fyren som ikke kan gå på senteret uten å måtte beregne en halvtime ekstra fordi jeg møter på venner og bekjente. Jeg har verdens mest kjærlige familie, og en skokk med venner som ville flyttet fjell for meg. En særs privilegert fyr.
For det du ikke ser er at jeg kriger hver dag. Jeg har en permanent lav sinnsstemning som jeg kriger mot og har ikke sovet skikkelig på ti år. Jeg har et anstrengt forhold til glede og kanskje et stigende anstrengt forhold til rus, om jeg våger å anerkjenne det. Et enormt anlegg for å bli avhengig av ting. Alt fra sex, alkohol, adrenalin eller Candycrush. Jeg klarer ikke å sitte alene og blir rastløs bare ved tanken på at jeg skal komme hjem til en tom leilighet etter jobb. Den siste tiden har vært svært tung. Det har ikke vært mye å gjøre på fritiden og jobben tilbyr lite stabilitet. Dette sammen med et samlivsbrudd og bakenforliggende problemer har tippet meg over kanten. Dette tvang meg til å ta tak, og oppsøke noen å snakke med. Det er jeg glad jeg gjorde.
Fotballen uten publikum blir jo som mat uten krydder
Fotball er en ubetinget trygghet og et fristed for meg. Jeg kan være så seriøs jeg vil, så kødden jeg bare vil, så sint jeg bare vil og så glad jeg bare vil. Stedet hvor jeg føler mestring av å treffe på en langpasning, selv etter 20 år. Stedet hvor gutter og jenter bryr seg om hverandre uten å måtte si det. Stedet hvor man kan si alt. Det skjer noe når en slipper 22 menn ut på en fotballbane. Vi blir gutter igjen, vi møter vår natur og kommer i kontakt med oss selv. Vi slutter å tenke og begynner å leve. Vi ler, gråter og står i lag. Fotball er mer enn bare 90 minutter. Fotball er håp og en sunn flukt fra hverdagen. Vi i breddefotballen lever ikke av fotballen, vi lever for den.
Istedenfor å spille fotball har jeg brukt tiden min på å være blant alle jeg kjenner, på å oppsøke glede i form av rus. Det har mest sannsynlig vært flere innom leiligheten min etter den gradvise oppstarten enn hva det har vært folk i kiosken i klubben min noensinne. Istedenfor å være med 22 på fotballaget, har jeg vært tett på hundrevis av andre hver helg. Nå kan jeg reise til Syden, men det siste jeg trenger er en sydentur og mer fyll. Du kan si gå deg en tur, gjør de fornuftige tingene, men det føles umulig. Det er nok ikke bare jeg som sliter med å fylle dagen med håp og er på søken etter et tapt fellesskap. En må aldri glemme idrettens rolle for folkehelsen, da også psykisk helse. Kanskje det for mange er en flukt fra noe mer. Om vi tvinges til å spille de søndagskampene som gjør at vi må bruke hele helgen på fotball. Får vi spille fotball reduserer vi nok summen av møtene 22 spillere har med andre i løpet av helgen. La meg spille fotball, jeg gidder ikke å bruke penger på psykolog mer. Jeg er lei av dumme taxiregninger og unødvendige halvlitere jeg må betale for både før og etter jeg har kjøpt de. Kanskje det er nettopp derfor vi kommer sist i gang. Ingen betaler for det vi gjør. Vi blir bare alle betalende for det vi ikke lengre får lov til å gjøre.
