I rollen som sørstatsskjønnheten Scarlet O'Hara ble Vivien Leigh tidenes største kvinnelige stjerne i tidens største film - «Tatt av vinden» (1939). Foto: MGM
I rollen som sørstatsskjønnheten Scarlet O'Hara ble Vivien Leigh tidenes største kvinnelige stjerne i tidens største film - «Tatt av vinden» (1939). Foto: MGM
I rollen som sørstatsskjønnheten Scarlet O'Hara ble Vivien Leigh tidenes største kvinnelige stjerne i tidens største film - «Tatt av vinden» (1939). Foto: MGM
I rollen som sørstatsskjønnheten Scarlet O'Hara ble Vivien Leigh tidenes største kvinnelige stjerne i tidens største film - «Tatt av vinden» (1939). Foto: MGM

Ikonet: Vivien Leigh

Livet ble aldri det samme etter «Tatt av vinden»

I rollen som sørstatsskjønnheten Scarlet O'Hara ble Vivien Leigh tidenes største kvinnelige stjerne i tidens største film - «Tatt av vinden» (1939). Foto: MGM

Hun var beundret og elsket av publikum verden over, men virkeligheten var langt fra rosenrød. Gjennom hele livet skjulte Vivien Leigh sin uhelbredelige psykiske sykdom. Så tok hennes mørke sider stadig mer kontroll.

En sen ettermiddag i november 1913, mens solen gikk ned over de rosafargede Himalayafjellene, kom det et pikebarn til verden i Darjeeling i India. Den lille piken skulle få navnet Vivian Mary Hartley, men verden skulle med årene kjenne, beundre og bejuble henne som skuespillerinnen og filmstjernen Vivien Leigh.

Om Ernest Hartley og Gertrude Mary Frances hadde kunnet se inn i en krystallkule, ville de sett at den vesle datterens deres kunne vente seg et glitrende og glamorøst liv som stjerne i Hollywood og ved teatrene i England. Gjennom tjue år ville hun dessuten være gift med Laurence Olivier, til dags dato ansett som Englands største skuespiller gjennom tidene.

(Saken fortsetter under)

VIDEO: Hele verdens kinopublikum led med Vivien Leigh da Clark Gable nærmest smalt døra i ansiktet hennes i «Tatt av vinden»

Men foreldrene ville samtidig blitt forferdet om de fikk et glimt inn i livet hennes bak den glitrende fasaden. Et liv som skulle komme til å fortone seg som et regelrett helvete.

Skiftet navn

Vivien Leigh hadde sine første barneår sammen med sine velstående foreldrene i India der de levde på ekte engelsk kolonivis – et godt og tilnærmet bekymringsløst liv, omgitt av tjenere på alle kanter. Men foreldrene ønsket at hun skulle gå på engelsk skole, dermed ble hun i en alder av seks sendt alene til en klosterskole i England. Det skulle gå to år før hun så foreldrene igjen.

Leigh ble betraktet som en av de vakreste kvinnelige skuespillere i sin tid, og regissørene framhevet dette i de fleste av hennes filmer. Her ser vi en ung Leigh på et udatert bilde. Foto: AP
Leigh ble betraktet som en av de vakreste kvinnelige skuespillere i sin tid, og regissørene framhevet dette i de fleste av hennes filmer. Her ser vi en ung Leigh på et udatert bilde. Foto: AP

Senere ble hun tatt ut av skolen av foreldrene og reiste sammen med dem rundt i Europa i forbindelse med farens arbeid, hvilket gjorde at hun med tiden kunne snakke både fransk og italiensk flytende.

Da hun var 18 år gammel, fortalte hun faren at hun ønsket å følge drømmen om å bli skuespiller. Han fikk henne inn ved Royal Academy of Dramatic Arts i London, men allerede året etter sluttet hun for å gifte seg med den 13 år eldre advokaten Herbert Leigh Holman som hun hadde møtt på et ball. I 1933 fikk de datteren Suzanne.

Tilværelsen som hustru og mor hadde ikke fått den blendende skjønnheten til å ville oppgi drømmen om å bli skuespiller. Hun begynte på teaterskole igjen, tok kunstnernavnet «Vivien Leigh» og skaffet seg en agent som sikret henne de første små rollene. Filmdebuten kom med komedien «Things Are Looking Up» i 1935 der hun hadde den ukrediterte rollen som skolepike. Men det var med stykket «The Mask of Virtue» på West End at skuespillerinnen Vivien Leigh begynte ferden mot toppen.

Sikret seg drømmemannen

Det var én mann Vivien Leigh beundret grenseløst i all hemmelighet, og det var Laurence Olivier. Han var den store, kommende stjernen i teaterverdenen og etter å ha sett ham i rollen som Romeo på Londons New Theatre høsten 1935, gikk hun til garderoben hans for å gratulere ham. Da han noen år senere ble spurt om deres første møte, mintes han at hun var den vakreste kvinnen han hadde sett.

Leigh var rastløs. Hun tørstet etter opplevelser og fant ekteskapet med Holman kjedelig. Selv ikke datteren kunne holde henne fra å kaste garnet sitt etter Olivier som på den tiden var gift med skuespillerinnen Jill Osmund som han hadde en liten sønn med.

Etter at hun hadde gratulert ham i garderoben den kvelden i 1935, inviterte Olivier sporenstreks Leigh ut til lunsj dagen etter. Noen måneder senere spilte de kjærester i filmen «Flammer over England» i 1937. Det gikk som det måtte gå - de innledet en affære. Olivier ville imidlertid ikke gi slipp på kona.

(Saken fortsetter under)

Vivien Leigh og Laurence Olivier spilte mot hverandre i dramaet «Flammer over England» i 1937. Foto: AP
Vivien Leigh og Laurence Olivier spilte mot hverandre i dramaet «Flammer over England» i 1937. Foto: AP

Senere det året sto de begge på scenen i Helsingør for å spille hovedrollene i en oppsetning av «Hamlet». De var begge stjerner hjemme i England med store roller på samvittigheten, og mens de tok imot publikums øredøvende jubel, visste de at de heretter skulle spille hovedrollen i hverandres liv.

Vivien ville ikke tilbake til Herbert, og Jill hadde mistet sin mann.

Tilbake i London flyttet paret sammen og Vivien ga Herbert foreldreretten til datteren. Imidlertid skulle hun komme til å bevare et godt vennskap med ham resten av livet.

Lange dager og dårlig ånde

I desember 1938 reiste Vivien Leigh til Hollywood for å være hos Olivier en uke mens han filmet. På den tiden hadde produsent David Selznik allerede prøvefilmet det som nærmest kunne krype og gå av skuespillerinner for den kvinnelige hovedrollen i det som skulle bli en storslagen filmatisering av Margaret Mitchells roman, borgerkrigsdramaet «Tatt av vinden». Clark Gable var allerede i boks som Rhett Butler, men Selznik manglet Scarlet O’Hara.

«Tatt av vinden» er fremdeles en av tidenes største: dyrest i sin tid, den største publikumsdrageren i filmhistorien, og med en enorm populærkulturell innflytelse.
«Tatt av vinden» er fremdeles en av tidenes største: dyrest i sin tid, den største publikumsdrageren i filmhistorien, og med en enorm populærkulturell innflytelse.

Filmingen var allerede begynt da David Selzniks bror Myron en dag tok med seg Leigh på settet mens de filmet scenen der Atlanta herjes av flammer. Myron prikket broren på skulderen og sa «Her har du din Scarlet O’Hara». David snudde seg og der sto hun fremfor ham, opplyst av flammene. Scarlet O’Hara var funnet.

Selve produksjonen ble både utfordrende og langvarig. Regissører ble skiftet ut underveis og skuespillerne måtte ofte jobbe til sent på kveld syv dager i uka.

Kjemien mellom Leigh og Gable var heller ikke verdens beste. Den disiplinerte Leigh sto ofte opp halv tre om natten for å starte filmingen klokken seks, mens Gable var vant til å ta pause når det passet ham. Han kom ofte sent til prøvene og hadde visstnok så dårlig ånde at det var utfordrende å gjøre scener som krevde at hun skulle være tett på eller kysse ham.

– Jeg er ikke en filmstjerne

«Tatt av vinden» hadde urpremiere 15. desember 1939 og ble tidens største filmsuksess. Over natten ble 26 år gamle Vivien Leigh den mest berømte filmstjernen i hele den engelskspråklige verden. Filmen håvet inn hele ti Oscar og selv kunne Leigh stolt motta pris for beste hovedrolle.

Laurence Olivier ble på sin side imponert over kona da han så filmen. Samtidig kjente han sjalusien stikke dypt da han innså at hun var mye dyktigere enn ham på lerretet.

(Saken fortsetter under)

Rhett Butlers avslutningsreplikk «For å være ærlig, kjære, så bryr jeg meg ikke» ble i 2005 kåret til den beste filmreplikken i amerikansk filmhistorie i kåringen AFI's 100 Years…100 Movie Quotes. Foto: MGM
Rhett Butlers avslutningsreplikk «For å være ærlig, kjære, så bryr jeg meg ikke» ble i 2005 kåret til den beste filmreplikken i amerikansk filmhistorie i kåringen AFI's 100 Years…100 Movie Quotes. Foto: MGM

I dokumentaren «Legends: Vivien Leigh» fra 2000 forteller Sheridan Morley, som var venn av ekteparet, at Leigh mestret kunsten å spille fremfor kamera mye bedre enn ektemannen.

– Han var alltid svært teatralsk og behandlet kamera mest som noe som fotograferte skuespillet hans. Men Vivien forsto at du skal elske med kameraet, du skal tett inn på det og at det er hele ditt publikum. Olivier spilte alltid for hele rommet, studioet og de som var til stede der og da. Leigh gjorde det for kameralinsen, og forsto at filmmediet krevde en helt annet skuespillteknikk.

Selv skal hun ha følt seg brydd over den enorme oppmerksomheten hun fikk etter å ha spilt i «Tatt av vinden». Som hun selv sa det i et intervju i etterkant av premieren:

– Jeg er ikke en filmstjerne – jeg er en skuespiller.

– Det å være en filmstjerne – bare en filmstjerne – er et falskt liv der man lever for falske verdier og publisitet. En skuespiller har derimot lang levetid og det er alltid fantastiske roller å spille, fastslo hun.

Det første anfallet

Vivien Leigh var nå blitt rik, berømt og endelig – i august 1940 – var de kostbare og bitre skilsmissene omsider kommet til veis ende. Leigh og Olivier tok flyet over til Atlanterhavet til Santa Barbara i California og ga hverandre sitt formelle «ja». De flyttet inn i slott-liknende Notley Abbey i Buckinghamshire og utgjorde teaterverdenens svar på de kongelige.

Men allerede noen få dager etter vielsen fikk Olivier oppleve Leighs mørke side. Leigh hadde bipolar lidelse, og Olivier møtte hver ny dag uten å vite hvilket humør hun ville være i. Da de flyttet tilbake til London i 1944, var hun rastløs, tynnere enn vanlig og slet med en tørrhoste som aldri så ut til å slippe taket. Så kom det første anfallet.

(Saken fortsetter under)

Tilsynelatende hadde Laurence Olivier og Vivien Leigh: skjønnhet, talent, suksess og rikdom. Her er de fotografert etter en Shakespeare-forestilling på Broadway i 1940. Foto: Tony Camerano / NTB scanpix
Tilsynelatende hadde Laurence Olivier og Vivien Leigh: skjønnhet, talent, suksess og rikdom. Her er de fotografert etter en Shakespeare-forestilling på Broadway i 1940. Foto: Tony Camerano / NTB scanpix

Da Olivier en kveld kom hjem fra teatret, ble han møtt av sin kone som skrek meningsløse ord til ham med skingrende stemme. Dagen etter husket hun ikke noe av episoden. Etter dette kom anfallene stadig tilbake. De begynte gjerne som depresjon og endte i skriking og gråteanfall. Olivier foreslo at Leigh skulle gå til psykolog, men hun nektet. Heller ikke venner ble spart for hennes plutselige raseriutbrudd.

– Hvis du gjorde noe som opprørte henne, kunne hun bli som en skorpion. Men det var en del av hennes personlighet, forteller skuespiller og venn Trader Faulkner i «Legends: Vivien Leigh».

– Hun kunne være fryktelig farlig, men hun kunne også være svært søt, sjarmerende og sårbar.

Leigh ble stadig tynnere, hun hostet hele tiden og slet med stadige febertokter. Da hun fikk tatt noen røntgenbilder, kom beskjeden at hun hadde pådratt seg tuberkulose. Etter flere protester, innså hun at hun måtte ta pause dersom helsen skulle bedres.

Fikk elektrosjokkbehandling

Ni måneder senere var Leigh fri for sykdommen, men ikke de nervøse sammenbruddene.

Hun fikk stadig plutselige raseriutbrudd og kunne bryte sammen midt i en samtale før hun gråtende gikk sin vei. Olivier elsket henne like høyt som han alltid hadde gjort, men han var urolig for ustabiliteten hennes.

Gradvis gjenopptok Leigh arbeidet etter sykefraværet og gjorde comeback på filmlerretet med «Anna Karenina» i 1948, tre år etter rollen som Kleopatra i «Caesar and Cleopatra» hvor en ulykke gjorde at hun aborterte og fikk mentalt sammenbrudd.

I 1951 mottok hun sin andre Oscar-pris for innsatsen som Blanche Dubois i filmatiseringen av Tennessee Williams’ «En sporvogn til begjær». Leigh gir her et av sitt livs sterkeste rolletolkninger mens hun gnistrer om kapp med en ung debutant ved navn Marlon Brando.

(Saken fortsetter under)

VIDEO: «En sporvogn til begjær» ble betegnet som dekadent, amoralsk og vulgær da den kom, men var revolusjonerende når det gjaldt framstillingen av mellommenneskelige relasjoner i amerikansk film

I 1956 fikk Leigh et kraftig sammenbrudd under et besøk i USA som overbeviste Olivier om at hans kone var psykisk syk. Vel hjemme i England ble hun totalt isolert på en psykiatrisk klinikk der legene blant annet ga henne elektrosjokkbehandling, en metode man mente skulle helbrede depresjoner.

Senere fortalte Leigh at hun trodde hun hadde havnet på en lukket avdeling og aldri ville få komme ut igjen.

Vivien Leigh fotografert i London i 1958. Foto: Roloff Beny
Vivien Leigh fotografert i London i 1958. Foto: Roloff Beny

– Det var denne galskapen som forårsaket henne så mye skam og smerte fordi det var en helt annerledes person som utgjorde dette marerittet av et menneske som hun ikke hadde noe minne om. Hun ble alltid så skamfull når hun var blitt den snille Vivien igjen, forteller skuespiller Marcy Lafferty i «Legends: Vivien Leigh»

– Det første hun gjorde, var å spørre «Hvem har jeg såret? Hvem har jeg kastet skam over? Hvem trenger jeg å skrive til for å be om unnskyldning?». Dette skjedde om og om igjen, og hun gjorde alt hun kunne for å heve seg over det.

Under innleggelsen på klinikken fikk tilstanden hennes for første gang et navn: manisk depressiv med schizofrene tendenser, i dag kjent som bipolar lidelse. Det gikk rykter i pressen om at Leigh slet både fysisk og psykisk, men familie og venner klarte legge lokk over det hele og vernet henne så mye at sannheten om hennes private tragedier ikke kom offentligheten for øret før mange år etter hennes død. Selv holdt Leigh hodet hevet og viste aldri offentlig at hun led.

Fikk vite om utroskap i sladrespalter

Utad var Vivien Leigh og Laurence Olivier selve bildet på det perfekte par, de ble gjerne sammenliknet med Rome og Julie eller Cæsar og Kleopatra. Bak kulissene var det ikke alltid like rosenrødt og de hadde begge sidesprang underveis. Olivier var fremdeles glad i sin kone, men etter å ha levd med hennes depresjoner, raserianfall og ekstreme humørsvingninger i en årrekke var kjærligheten begynt å bli tynnslitt. Han viet seg stadig mer til arbeidet og holdt kona på avstand.

Vivien Leigh syntes hun hadde store, stygge hender, og brukte alltid hansker utendørs. Her er hun og Laurence Olivier fotografert sammen i desember 1957. Foto: AP
Vivien Leigh syntes hun hadde store, stygge hender, og brukte alltid hansker utendørs. Her er hun og Laurence Olivier fotografert sammen i desember 1957. Foto: AP

Det var da Leigh en dag i 1958 satte seg ned med middagsavisen at hun fikk vite at Olivier hadde en affære med den mange år yngre skuespillerkollegaen Joan Plowright. Avisen kunne samtidig melde at han ønsket skilsmisse fra sin kone.

Hun tok tapet av Olivier tungt, men etter hvert innledet hun et forhold til den fem år yngre skuespilleren Jack Merivale som var god venn med Olivier. Merivale viste stor forståelse for hennes medisinske helsetilstand og forsikret samtidig Olivier at han skulle ta godt vare på henne.

I 1960 var skilsmissen et faktum, Olivier giftet seg med Plowright og Leigh fortsatte å arbeide i teater og film. Blant annet vant hun heder og ære for skuespillet «Tovarich». Fem år senere var hun å se i «Narrenes skip» som skulle bli hennes siste filmrolle. Våren 1967 kom tuberkulosen tilbake, og denne gang hadde den rammet begge lungene. Men ikke under noen omstendighet ville hun legges inn på sykehus.

Spredt for vinden

Fredag 7. juli 1967 ringte Merivale som vanlig fra teateret der han jobbet for å fortelle at han var hjemme ved elleve-tiden når kveldens forestilling var over. Da han kom hjem, fant han Leigh ligge fredelig på sengen mens hun sov med katten Poo Jones i fotenden. På nattbordet lå det nyskrevne brev, og bak det store bildet av Olivier sto medisinen hennes som vanlig omhyggelig gjemt.

Han lukket døren, men da han kikket innom henne en halvtime senere, oppdaget han til sin forskrekkelse at hun lå på gulvet. Desperat forsøkte han munn-til-munn-metoden, men det var forgjeves. Tuberkulosen hadde fylt lungene hennes med væske og hun hadde reist seg fra sengen for å kommes eg ut på badet. Så hadde hun kollapset og blitt kvalt, kun 53 år gammel.

(Saken fortsetter under)

Vivien Leigh i en av sine tallrike glansroller, Anna Karenina fra 1948. Foto: MGM
Vivien Leigh i en av sine tallrike glansroller, Anna Karenina fra 1948. Foto: MGM

Trader Faulkner husker dagen da venninnen døde.

– Jeg var sjokkert, men samtidig var jeg ikke overrasket. På en måte virket hun alltid som hun aldri ville komme til å klare seg. Det ble litt som da Judy Garland døde: du var lei deg på egne vegne fordi du hadde mistet henne, men du var ikke veldig overrasket, forteller Faulkner i dokumentaren «Legends: Vivien Leigh».

– Og et sted i bakgrunnen lå det samtidig en lettelse i det at hun endelig skulle få hvile, for det hadde vært så mye fysisk og psykisk smerte i livet hennes.

Morgenen etter, mens dødsbudskapet spredte blant venner og kolleger, satt de alle tre rundt sengen hvor Leigh lå som en vakker Tornerose i evig søvn: Herbert Leigh Holman, Laurence Olivier og Jack Merivale. Sammen sørget de for å oppfylle hennes siste ønske: at hun skulle kremeres og asken bli tatt av vinden over innsjøen ved hennes elskede sommersted i East Sussex.

Kilder: «Legends: Vivien Leigh» (2000), «Tragedie bak glitrende fasade» (Birgit Ronild, 1994), «Lidenskapen som endte i tåreflom» (Susan French, 1995), Wikipedia , IMDB.com