Vi må snakke om vold i hjemmet

Mange som lever i en voldelig relasjon, tenker at barna blir beskyttet dersom de ikke opplever volden. Det er feil.

Advokat Linda Sørfonn Moe forteller om voldsofre som etter år med nedlatende kommentarer og vold får et svekket selvbilde. Først i ettertid kan de se at det ikke var deres feil.
  • Linda Sørfonn Moe
    Advokat, RettAdvokat ANS
Publisert: Publisert:
iconDebatt
Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

iconDenne artikkelen er over tre år gammel

Som advokat møter jeg mange kvinner som har klart å komme seg ut av et voldelig forhold. Noen av dem har opplevd alvorlig fysisk vold, med beinbrudd, blåmerker og sykehusbesøk. Andre har opplevd mindre og enkelte voldsepisoder.

Felles for alle er den skjulte psykiske volden, som er kontinuerlig, og som holder dem igjen i det voldelige forholdet. Daglige nedlatende bemerkninger blir til slutt kvinnens virkelighet, og korte perioder med ros og skryt kan man da leve lenge på.

Det kan føles umulig å komme seg ut av forholdet.

Å snakke og skrive om hva fysisk og psykisk vold er, er et viktig ledd i å hjelpe kvinner ut av voldelige forhold. En bevissthet i forhold til hva som er ulovlig å gjøre mot en partner, er også et steg i riktig retning.

Det er for eksempel mange som ikke vet at psykisk vold også er ulovlig, selv om det er vanskeligere å bevise.

Jo fortere kvinner som lever med vold kan komme seg ut av et slikt forhold, jo bedre. Bedre for kvinnen, barna og samfunnet. Vold i nære relasjoner har mange ofre og påfører samfunnet enorme tap.

Hva er vold i hjemmet? Kvinner forteller ulike historier, men det er også mange likhetstrekk. Volden, den fysiske og psykiske, er gjerne slik at den utgjør et «regime» i hjemmet.

Den som er utsatt for volden, gis gjerne begrenset frihet til å treffe venner og familie, blir kontrollert gjennom telefonen, får nedlatende bemerkninger, sinne, slag og spark. De kan oppleve kasting av gjenstander, trusler i forhold til barna, trusler i forhold til kjæledyr og økonomisk utpressing (for eksempel til å ta opp lån), for å nevne noen eksempler.

Det kan også være seksuell vold i relasjonen, med voldtekter og trusler dersom man ikke gjør som vedkommende sier.

Vold i hjemmet skjer bak lukkede dører. Det er sjelden vitner, utenom barna. Det er vanskelig å bryte ut av slike forhold, og mange er redde for ikke å bli trodd. Særlig dersom gjerningspersonen er godt likt av venner og bekjente, og viser sitt «sanne jeg» kun til sin nærmeste familie.

Den fysiske volden bagatelliseres gjerne av gjerningspersonen, og mange forteller om kommentarer som «du må tåle såpass» og «jeg var så vidt borti deg».

Ikke sjelden forteller kvinner at det er de som har endt opp med å si unnskyld for å ha blitt slått, skubbet eller trakassert. De ender opp med å tro det er deres egen feil, og at det er dem det er noe galt med.

Blåmerker skjules, og det er skamfullt å fortelle om den fysiske og psykiske volden til noen. Hvem er jeg, dersom noen slår meg?

Gjennom år med nedlatende kommentarer svekkes selvbildet, og det er først i ettertid de kan se at det ikke var deres feil.

Venner og kjente har ofte sett og forstått mer enn man tror. Kolleger kan ha sett et blåmerke, venner har opplevd at du har forandret deg, og legen din har notert seg tegn til angst og depresjon.

Det kan finnes flere vitner til volden enn man tenker.

Vi vet at barn som lever med vold, om de ser den eller ikke, tar skade. Barn kan høre lyder, våkne av krangling, eller være direkte vitner til vold mot mor eller far.

Rettslig sett sier man at barn som er vitne til vold i hjemmet, skal likestilles med voksne som opplever volden på egen kropp. Grunnen er at man vet at hjernen til barn påvirkes som om de selv var blitt slått.

Mange som lever i en voldelig relasjon, tenker at barna blir beskyttet dersom de selv ikke opplever volden. Barna får likevel store skader, ikke minst med tanke på at de blir redde den som utøver volden, og at de opplever å miste den forelderen som utsettes for volden.

Å leve med vold over kort og lang tid gjør noe med selvbildet. I tillegg gir det i mange tilfeller depresjoner, angst og PTSD-diagnoser.

Når det gjelder rapportering av vold i hjemmet, kan en anta at det er store mørketall, ettersom det for mange er vanskelig og skambelagt å anmelde.

I 2019 registrerte politiet 2872 kvinner og 1620 menn som hadde blitt utsatt for vold i nære relasjoner. Videre utgjør menn tre av fire som blir siktet for vold i nære relasjoner.

Særlig kvinner som har vært utsatt for vold i hjemmet, lever i frykt i lang tid og våger ikke å bevege seg utendørs uten voldsalarm.

Vold i hjemmet, både den fysiske og psykiske, er et samfunnsproblem. Det medfører sykemeldinger, manglende utdannelse og langvarig uførhet. Det er mange mekanismer i spill, og mange grunner til at kvinner velger å bli lenger enn de trodde var mulig i slike forhold.

Hvis noen kan kjenne seg igjen i beskrivelsen av fysisk og psykisk vold, er det verdt å stille seg spørsmålet om det er slik man skal leve. Det er aldri ens egen feil, dersom noen slår eller behandler deg dårlig, og det er mange som kan hjelpe.

Det finnes krisesentre, støttesenter for kriminalitetsofre, politiet kan tilby besøksforbud og voldsalarm, og helseapparatet leger og psykologer.

Litt om litt får man livet sitt tilbake!

Publisert: