Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Det var 10. september, verdensdagen for selvmordsforebygging. En dag vi minnes de som valgte å forlate oss. Det er i dagens samfunn stort fokus på psykisk helse, og at samfunnet må fokusere på dette feltet. Men det er ingen som prater noe om hvorfor noen sliter så mye i livet, at døden blir deres utvei.
Økonomiske problemer er et tabutema og en av årsakene til at noen velger å avslutte livet. At man har driti seg ut, levd utover evne over lengre tid. For noen betyr ikke det å leve over evne, en champagne flaske på lørdagen og 3 retters middag ute på byen hver uke, med logo av et designmerke på brystet. Men for mange blir kredittkort og forbrukslån redningen på en livsglede av å føle seg inkludert i det sosiale liv, som mange tilsynelatende greier å få til på en eller to lønninger.
Men sånn er det ikke for alle. Økonomiske problemer har ifølge et søk på Internett, vært årsak til at flere velger å forlate oss. Men er det så rart?
Gikk fra hverandre etter «Luksusfellen»-besøk: – Kommer ikke til å se på
Taper på å gå på jobb
Jeg står i denne situasjonen nå. Bilen er forsvunnet, huset er på vei til å bli tvangssolgt og gebyr hoper seg opp. Lønnstrekk hver måned, som igjen gir meg et beløp på kontoen, som kun dekker barnehage, SFO og husly.
Maten blir kjøpt av barnas penger og fra salg av ting vi eier. Det er så vidt jeg har råd til drivstoff for å komme meg til og fra arbeid, og for dette må jeg be familie om hjelp til. Jeg taper penger på å holde meg i jobb, slik situasjonen er nå. Men jobb og det sosiale på jobb, gir meg pause fra all tenkninga, en pause fra mine problemer og en unnskyldning for å ikke ta telefonen.
Må jeg slutte å jobbe for å få hjelp? Og hva hjelper det meg og samfunnet, at jeg driver dank hjemme?
Ja. Det er MIN feil, det er JEG som har tatt dumme valg og lånt over evne. For å gi barna mine det «alle» andre barn har. Fordi de ønsket det samme livet som vennene har, dra på kino, nye klær, utstyr til aktiviteter +++ listen er lang.
Vi har aldri levd noe «luksus liv» på lånte penger, bare så det er sagt! Jeg har prøvd å rette opp i mitt problem i snart 2 år, søkt om refinansiering, snakket med inkassobyråer for å finne en løsning, har «kontakt» med gjeldsrådgiver via Nav (som svarer meg 1 gang, hver 3 måned om jeg er heldig).
LES OGSÅ: Taxi-selskap er konkurs: – Vi mista 90 prosent av inntektene
«Beklager, du er for ung»
Det eneste jeg oppnår er trusler om tvangssalg, der jeg igjen ender opp med salærer, gebyrer, renter og enda mer i gjeld. Staten skal altså straffe meg enda mer, ved å gi meg enda mer gjeld. Jeg har prøvd å rette opp mine feil, gjøre opp for meg, tatt vanskelige telefoner, lagt meg flat og fortalt hele historien. Spurt om gjeldsordning – med svar om «beklager, du er for ung, og vi er redd for at du kan havne i samme situasjon igjen senere i livet», Javel?!? Hvis Norge gir meg opp, er det ikke rart man gir opp selv.
Tror dere virkelig at jeg noensinne vil leve slik som jeg nå lever en gang til? Jeg gråter meg i søvn, jeg gråter på vei til jobb, hjem fra jobb, jeg sover ikke om nettene, jeg får panikk hver gang telefonen med ukjent nummer ringer, jeg orker ikke tanken på å gå i postkassa – jeg er på randen av å tenke at mine barn får det bedre uten meg og mine problemer.
Ja, igjen – min feil og mitt problem at jeg nå står med dritt langt over halsen, og prøver å holde hodet over. Jeg har lært! Jeg vil ut av dette, jeg trenger hjelp – men hvor er hjelpen? Lider man av avhengighet til noe, er hjelpen der, ender man opp i fengsel, er hjelpen der, har man fysisk sykdom er hjelpen der.
Luksusfellen-Lene om studentøkonomien: – Det går ikke an å tenke at man ikke skal bruke penger
Flere velger å forlate oss
Jeg kunne sikkert fått psykiatrisk hjelp i en form for samtaler – men det har jeg ikke råd til, og hva kan en psykolog hjelpe meg med? Tilbyr de økonomisk hjelp? Henter de meg, slik at jeg ikke må kjøre opp drivstoffkostnadene mine? Dette er kun EN årsak til at flere har avsluttet livet, fordi man ikke ser noen annen utvei og det ikke finnes noen ordentlig system for hjelp. Man gir opp og tenker at livet ikke er verdt å leve mer, da dritten av renter og gebyrer bare kryper oppover. Man gir opp, vil vekk og avslutte alt.
Dessverre er det å forlate jorden et alternativ flere velger. Og beklageligvis, ville mine etterlatte endt opp med enda en stor regning, om de skal begrave meg i tillegg.. Mine tanker går til alle de som står i lik situasjonen, jeg lyser fred over dere som ikke greide mer – jeg forstår dere!
Redaksjonen i Tønsbergs Blad kjenner identiteten til artikkelforfatteren.
