Medieomtalen av barns psykiske helse er ikke alltid like pålitelig
Å bli nummer 1 er ikke alltid best.
I Uviten skriver Nina Kristiansen, Marit Simonsen, Ole Jacob Madsen og Simen Gaure hver uke om det de mener er dårlig forskning, flau formidling, kunnskapsløse politiske forslag og ren fusk.
For et par uker siden ga Unicef ut rapporten «World of Influence», som undersøker faktorer av betydning for barns oppvekst i rike land som Norge. Slike komparative undersøkelser kan gi verdifull viten om hvordan vi ligger an. Men også innsikt i hvor misvisende slike funn kan omtales.
12,1 prosent deprimerte?
I Aftenposten kunne man for eksempel lese i en NTB-artikkel at norske barn er på 11. plass totalt sett på mental velvære: «Rapporten viser også at ett av 100 barn i verden er deprimerte. Her havner Norge på en 22. plass med 12,1 prosent.» Dette høres svært alarmerende ut: Mens 1 prosent av verdens barn er deprimerte, er 12,1 prosent av norske barn deprimerte!
Heldigvis så sier heller ikke rapporten dette. Faktisk inneholder den ikke en statistikk over depresjon blant barn i det hele tatt. Ser vi til tidligere studier av forekomst av depresjon blant barn i Norge, så er anslagene mellom 0,1 til 1,6 prosent. Selv disse langt mer moderate tallene kan man selvfølgelig mene er for høye, i betydning at problemet må tas mer på alvor, men det er en annen sak.
Selvmordstall
En annen årsak til at Norge er «helt nede» på 11. plass på mental helse ifølge samme oppslag, er selvmord blant unge i alderen 15–19 år: «Her havner Norge på en 16. plass med 5,1 selvmord pr. 100.000 unge. Til sammenligning er tallet for Hellas 1,4.» Og denne gangen inneholder i det minste Unicef-rapporten en slik tabell.
Men betyr det at Norge derfor bør bli mer som Hellas? Det kan være lett å tenke slik. Kanskje underbygget av en forestilling om at folk ved Middelhavet – mange av de andre nasjonene foran Norge på selvmordsstatistikken er også lokalisert her – nyter livet mer, er mer sammen med hverandre og attpåtil har et mer solfylt klima.
Flinkest på registrering
Om man derimot ser til FNs siste lykkeindeks, kom Norge på 5. plass og Hellas på 75. plass. Og selv om man insisterer på at det er noe distinkt med land som Hellas som målingene ikke fanger opp, kommer man ikke utenom at selvmordsstatistikk også forutsetter nasjoners evne og vilje. Dermed er det en underliggende fare for at de landene som er flinkest på registrering, blir slått av de ikke fullt så flinke på rangeringen.
Slike metodiske forbehold blir sjelden tatt høyde for. Eksempelvis når rike, vestlige land som Norge fra tid til annen driver nasjonal selvpisking og opphøyer land som kanskje er fattige, men rike på ånd. Men WHO anslår at i høyinntektsland fanges 96 prosent av alle antatte selvmord opp, mens i lavinntektslandene kun rundt 20 prosent. Årsakene er ofte sammensatte, og ikke sjelden har det med velferd å gjøre. I Hellas har det nok også en del med religion å gjøre, da den greskortodokse kirken lenge ikke har villet holde begravelser for dem som har tatt sitt eget liv.
«Svikter» eller «mislykkes»
Hos både NRK, VG og Aftenposten var oppslagene om Unicef-rapporten at Norge er blant de beste i verden, men «svikter» eller «mislykkes» på viktige områder som psykisk helse og overvekt. For pårørende som har opplevd noe så fryktelig som å miste et barn i selvmord, og kanskje erfart ikke å få tilstrekkelig hjelp, er det selvfølgelig helt sant. Men det hjelper hverken dem eller andre om funn om barns psykiske helse behandles på en ufullstendig måte. Uansett hvor velment det måtte være.
