Psykiske helseplager og selvmord: Regnskapet fremstår som «fake news»
Statistisk sentralbyrå må rydde opp.
Regjeringen må få på plass et forebyggingsregnskap der vi tydelig kan lese hvor mye som brukes på forebygging av psykiske helseplager og selvmord. Nasjonalregnskapet fremstår i dag som «fake news» på dette. Her må Statistisk sentralbyrå (SSB) rydde opp. Hvis ikke, kan ikke velgerne vite om regjeringen holder løftene sine.
Kun 2 prosent til forebygging
Regjeringens strategi for god psykisk helse 2017-2020, «Mestre hele livet», Opptrappingsplan for barn og unges psykiske helse (2019-2024), Folkehelsemeldinga 2018–2019 og den nye handlingsplanen for å forebygge selvmord (2020) er klare: Fremover vil regjeringen satse på å forebygge psykiske helseproblemer og selvmord. Psykisk helse skal være en fullverdig del av folkehelsearbeidet.
Hvor mye bruker så Helse- og omsorgsdepartementet (HOD) på helsefremmende og sykdomsforebyggende arbeid (HFA)? Det fremgår av Helseregnskapet fra SSB. Av de foreløpig anslåtte i alt nær 400 milliarder kroner departementet brukte i 2019, gikk totalt kun 2 prosent til «forebygging».
Resten er fordelt med rundt halvparten på medisinsk behandling og rehabilitering og rundt halvparten på omsorgs- og støttetjenester, medisinske produkter og investeringer. Alt på tiltak etter at vi er blitt syke (se figur).
Hva gikk de to prosentene til? De gikk til drift av Folkehelseinstituttet og Pasient- og brukerombudet, spesielle tilskudd til psykisk helse og rus-, omsorgs- og primærhelsetjeneste og nettordning, samt statlig betalt merverdiavgift, internasjonalt arbeid og avskrivninger. Inntil siste år også drift av Helsedirektoratet.
Bortsett fra noe av arbeidet med smittevern og miljøhelse i Folkehelseinstituttet er knapt noe av dette helsefremmende og sykdomsforebyggende arbeid. Mest driver disse virksomhetene med forskning, utredning, rådgivning, behandling, omsorg og klagebehandling, ikke forebygging.
Gevinsten nær null
Tar vi vekk det som ikke er helsefremmende og sykdomsforebyggende arbeid, står vi igjen med posten «Helsetjenester, forebygging, skole- og helsestasjonstjeneste». Der er nok også en betydelig andel behandling, ikke forebygging. Av helseregnskapets 400 milliarder gikk langt under 1 prosent til dette.
Felles for disse virksomhetene er at de nesten bare driver med konsultasjoner overfor enkeltpersoner. Det er fint for den enkelte. Men for samfunnet og folkehelsen er dette den minst effektive formen for forebygging vi kan drive. Gevinsten av disse tiltakene for folkehelsen og samfunnsøkonomien er antagelig nær null.
Hvordan endte vi opp her?
Hvordan har vi endt opp med et så falskt helseregnskap? Det er SSB som lager regnskapet. I tråd med internasjonale avtaler plasserer de Helse- og omsorgsdepartementets virksomheter ut fra klassifikasjonssystemet, System of Health Accounts (SHA). SHA operer imidlertid med en utdatert definisjon av forebygging (primær, sekundær, tertiær forebygging) som ikke gjør det mulig å skille mellom forebygging (før vi blir syke) og behandling (etter at vi er blitt syke). Da tolker SSB SHA-reglene slik at nevnte virksomheter som ikke er forebygging, karakteriseres som helsefremmende og sykdomsforebyggende arbeid.
Bærebjelken i psykisk helsevern er råtten | Jørgen Flor
SSB har ikke selv kompetanse på forebygging. Samlet fører dette til at kategorien «Forebyggende og helsefremmende arbeid» kunstig pumpes opp så det ser ut som at departementet driver langt mer helsefremmende og sykdomsforebyggende arbeid enn de faktisk gjør. Dette er «fake news» til gunst for Helse- og omsorgsdepartementet. Men det er altså ikke departementet, men SSB som styrer dette.
Skiller ikke mellom psykisk og somatisk
Kunne vi fra departementets 400 helsemilliarder skilt ut andelen som går til psykisk helsefremmende og sykdomsforebyggende arbeid, ville andelen antagelig knapt vært synlig. Men SSB skiller ikke mellom psykisk og somatisk helsefremmende og sykdomsforebyggende arbeid.
Til påstanden om at Helse- og omsorgsdepartementet faktisk bruker nær 0 prosent av sitt budsjett på forebyggende psykisk helse, vil regjeringen antagelig svare at det meste av helsefremmende og sykdomsforebyggende arbeid drives utenfor helsesektoren: i familien, barnehagen, skolen, arbeidsplassen, kultur og idrett, og at det er kommunene, ikke staten, som har ansvaret for dette.
Forsker ber mediene skrive mindre om unges psykiske helseplager. – Jeg lurer på om det er blitt kult å ha det vanskelig
I tillegg vil de vel vise til den ambisiøse stortingsmeldingen (2019-2020), «Tett på – tidlig innsats og inkluderende fellesskap i barnehage, skole og SFO», og til at psykisk helse nå kommer inn i skolen som del av det tverrfaglige temaet folkehelse- og livsmestring. Dette er det imidlertid sådd sterk tvil ved gjennomføringen av.
Holder regjeringen løftene?
Bevilgningene til alt dette går over andre budsjetter enn Helse- og omsorgsdepartementets. Det har de rett i. Det er derfor statsråder fra hele syv departementer sammen la frem strategiplanen «Mestre hele livet», og ni statsråder sammen signerte handlingsplanen for forebygging av selvmord.
Ja, vel. Hvor mye bruker Norge på å integrere psykisk helse som fullverdig del av folkehelsearbeidet på tvers av departementer, da?
SSB svarer på henvendelse at de ikke har noen måte å finne ut av dette på. Hvordan skal helseminister Bent Høie da kunne holde øye med fordelingen av pengestrømmene til helsefremmende og sykdomsforebyggende arbeid versus behandling? Hvordan skal de syv statsrådene kunne vite hvor mye de bidrar med? Hvordan skal vi velgere vite om regjeringen holder løftene om å la psykisk helse og selvmordsforebygging bli en fullverdig del av folkehelsearbeidet?
«Du kan få hjelp», sa Maud Angelica. Hun har helt rett. Og nå skal hjelpen bli enda bedre. | Erna Solberg
Tilliten svekkes
Vi må få på plass et regnskap som viser hvor mye vi bruker på forebygging på tvers av sektorer. Av dette må vi kunne lese ut hvor mye som går til henholdsvis psykisk og somatisk helse. SSB må rydde opp i måten de klassifiserer forebygging på i Helseregnskapet. Får vi ikke dette på plass, blir regjeringens ambisiøse mål om integrering av psykisk helse i folkehelsearbeidet og forebygging av psykiske lidelser og selvmord uetterrettelig. Da svekkes den tynne tilliten til politikerne på psykisk helse ytterligere.
Hvorfor så viktig? God psykisk helse er landets viktigste ressurs. Psykiske lidelser koster oss 280–290 milliarder årlig og er våre klart dyreste sykdommer med et enormt lidelsesvolum. Knapt noen sykdommer står for flere tapte friske leveår i arbeidsdyktig alder. Ingen sykdommer gir landet større helsetap. Behandling har ingen påviselig effekt på dette. Forebygging er eneste vei ut.
Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter
