Hvem kunne reddet Anne?

I august 2019 låste politiet seg inn i leiligheten til Anne Wold i Brønnøysund. 64-åringen hadde da ligget død i leiligheten i tre uker.

Hun var 169 cm lang og veide 44 kg, det vil si alvorlig undervektig. Hun hadde ikke mat i magen. Kjøleskapet og fryseren var tom. I kjøkkenskapene var det ikke stort mer enn krydder.

Hun hadde verken seng eller postkasse.

– Det har vært vanskelig å ta inn over seg at det kunne gå så jævlig galt, sier Annes bror, Rolf Arve Wold.

I huset hans hjemme i Brønnøysund ligger bunker med papirer om lillesøster Anne. Det siste året har han forsøkt å finne ut hva som skjedde. Hvor det sviktet i oppfølgingen av Anne.

Hun hadde i mange år vært psykisk syk, og hadde fullstendig avvist familien sin.

Selv om de hadde bodd bare noen kilometer fra hverandre i Brønnøysund, var det mange år siden han hadde pratet med henne.

Rolf Arve er ikke sikker på om den syke Anne ville likt at NRK fortalte hennes historie.

– Men den friske Anne ville vært helt enig med meg. For da går det på rettferdighetssans, menneskesyn og hvordan vi tar vare på de svakeste i samfunnet.

Bursdagskortet som varslet

Rolf Arve og Anne vokste opp i Brønnøysund sammen med moren. Venner forteller at hun var morsom å være samme med.

Kusinen Kristin minnes Anne som en som var på parti med de minste, hvis de voksne var litt urettferdige. Rolf Arve husker hennes brede smil.

Anne flyttet til Oslo på starten av 80-tallet. Her tok hun hovedfag i sosialantropologi på Blindern. Som en del av studiet dro Anne på feltarbeid til Tanzania i halvannet år.

Da hun kom tilbake, flyttet hun til Stavanger og jobbet en tid som bibliotekar der.

Tante Anne husket alltid bursdagene til Rolf Arves barn. Første forvarsel på sykdommen kom med et bursdagskort. Det startet med Annes hyggelige og snirklete formuleringer.

– Så gikk det over i et raserianfall om hvorfor i helvete jeg ikke hadde kommet og hentet henne, forteller Rolf Arve.

Rolf Arve dro til Stavanger for å besøke henne. Da han banket på, reiv hun opp døren.

– Jeg ble redd, for da stirret jeg rett inn i galskapen. Måten hun så på meg, jeg kjente henne ikke igjen.

– Verre enn en full sjømann

Anne gikk med på å flytte hjem til Brønnøysund. Rolf Arve håpet at de da kunne få sett hverandre oftere.

Anne var arbeidsledig og flyttet inn i en kommunal bolig. Hun hadde noe kontakt med lege og sosialkontor, men kontakten ble etter hvert sjeldnere, i takt med at hun ble sykere.

Randi Maasø Estensen hadde vært god venninne med Anne i ungdomstiden. Nå møtte hun en helt annen Anne som gikk rundt i byen og ropte truende til folk, og viste fingeren etter dem.

– Hun var så stygg i kjeften, nesten verre enn en full sjømann, forteller Randi.

På midten av 2000-tallet ble det gjort flere forsøk fra lege og kommune på å hjelpe Anne. De antok at hun led av paranoid psykose og vrangforestillinger.

Men Anne selv mente hun ikke var psykisk syk.

Politiet tok kontakt med kommunen etter at de hadde mottatt flere bekymringsmeldinger:

«Det er åpenbart at Anne Wold trenger hjelp av helsevernet. Politiet ber derfor om at det settes inn tiltak for å hjelpe Anne med de problemer hun åpenbart sliter med.»

Helte bensin over Anne

Lederen i borettslaget hvor Anne hadde en kommunal leilighet forteller om en konfliktfylt tid.

Naboene mente Anne drev med hærverk og hugget ned trær. I tillegg sto hun utenfor husene og holdt sine taler.

– Vi var interessert i å få henne ut fordi hun uroet hele nabolaget. Og vi visste ikke hva hun skulle finne på neste gang, forteller daværende borettslagsleder Christine Juden.

Tidlig en lørdag morgen i 2005 knuste en mann ruten i ytterdøren til Anne. Hun fant fram en kost og slo ham på hendene.

Mannen forsvant da fra stedet, men litt senere kom 30-åringen tilbake. Denne gangen med bensin som han helte over Anne og utover i leiligheten.

Han truet med å tenne på hvis hun ikke holdt kjeft, fortalte politiet til Brønnøysunds Avis.

Politiet pågrep mannen, og hendelsen ble etterforsket. Men om mannen ble straffeforfulgt for det han gjorde mot Anne, vil ikke politiet fortelle nå i ettertid på grunn av taushetsplikten.

En måned etterpå skrev borettslagets leder en politianmeldelse mot Anne, for blant annet forskjellige tilfeller av hærverk:

«Vi ber om at dere og Brønnøy kommune, treffer tiltak for å få slutt på elendigheten, ellers blir det flere som det koker over for.»

Snart flyttet Anne til en ny kommunal bolig.

Sykdomspapirene mangler

Noen måneder etter bensin-hendelsen begjærte kommunelegen Anne tvangsinnlagt på Nordland psykiatriske sykehus.

I sin jakt på svar etter søsterens død, kontakter Rolf Arve sykehuset for å finne ut hvilken behandling og oppfølging søsteren fikk. Svaret han får er overraskende:

«Normalt ville det foreligget en epikrise fra oppholdet, men det gjør det ikke i dette tilfellet. Bakgrunnen for hvorfor denne ikke ligger i journal finner undertegnede ikke svar på.»

En epikrise oppsummerer årsak, utvikling og behandling av sykdommen til en pasient. Den skal i prinsippet aldri slettes. At den mangler i Annes tilfelle er et brudd på rettsreglene, noe Nordlandssykehuset i dag beklager.

Likevel kan man se av journalen at Anne etter et døgn på institusjonen ble vurdert til ikke å ha en alvorlig sinnslidelse. Hun ble derfor lagt inn på frivillig basis. Etter kort tid skrev hun seg ut.

– Jeg mener at mangel på diagnose og epikrise som i det tilfellet her, er en form for feilbehandling, altså ikke behandling i det hele tatt. Hun får jo rett og slett ingen mulighet til å få hjelp og bli bedre, fortviler broren Rolf Arve.

I en e-post sendt fra psykiatritjenesten i kommunen, nesten ett år etter innleggelsen, etterspør de epikrisen som var lovet skulle inneholde anbefaling til videre behandling og oppfølging.

Nordlandssykehuset svarer i dag at det uansett er fastlegen eller legevakten som er den faglige ansvarlige for psykiatritjenesten. Og som må tas kontakt med ved en eventuell forverring i tilstand hos pasienten.

Ga henne opp

Familien prøvde å følge opp Anne. Når hun ikke ville åpne opp døren, la de igjen lapper og julegaver utenfor.

Da fikk de klare meldinger tilbake, i form av lapper som fortalte at de var «jævla idiot» og at julegaver ikke var ønsket.

– Jeg oppfattet det som at hun så på det som provokasjoner at vi tok kontakt med henne, forteller Rolf Arve.

Anne ville ikke ha kontakt med noen og isolerte seg. Etter hvert ga Rolf Arve rett og slett opp.

– Jeg har tenkt mye på det, og det er klart at jeg har dårlig samvittighet. Samtidig så må jeg si at jeg har prøvd å følge henne opp så lenge jeg fikk ha kontakt.

Rådmannen tar selvkritikk

Av journalen til Anne fremgår det at legene har vurdert at hun hadde samtykkekompetanse. Det betyr at de mente hun var i stand til å forstå konsekvensene av å si ja, eller nei til behandling.

I Annes tilfelle var det mest nei.

Siden Anne aldri ble umyndiggjort, hadde ikke de nærmeste pårørende noen rettigheter eller innsyn i hva kommunen gjorde eller ikke gjorde.

Fram til 2013 hadde psykiatritjenesten i kommunen noen møter årlig som gjaldt Anne. Blant annet med kommunelegen og sosialkontoret. Men Anne selv ønsket ikke å være til stede.

Kommunen har ansvaret for at psykisk syke mennesker får en god oppfølging. Øverste ansvarlig i kommunen er rådmannen.

– Ut ifra dokumentasjonen, så har neppe Brønnøy kommune gjort det som vi er pålagt etter loven å gjøre etter 2015, for det finnes ingen dokumentasjon på at Brønnøy kommune har fulgt opp Anne Wold, sier rådmann Helge Thorsen.

Kommunene plikter å ha en koordinator som samkjører tjenester, og tilby en individuell plan, for mennesker som har behov for langvarige og sammensatte tjenester.

Anne hadde verken koordinator eller plan.

– Hun burde hatt begge deler, etter mine vurderinger, erkjenner Thorsen.

I tillegg mener rådmannen at Anne burde vært utredet nærmere, for å finne ut om tilstanden hadde blitt verre.

Nav stoppet trygden

Anne hadde ikke postkasse. Trolig hadde hun fjernet den selv.

Etter utallige returnerte brev sendte Folkeregisteret et varsel til Anne om at hun sto i fare for å bli registrert med «uten kjent bosted».

Varslet ble sendt som brev.

Dette førte til en kjedereaksjon av uheldige hendelser. Først varslet Nav i 2017 at uføretrygden var stoppet på grunn av manglende opplysninger. Nav sentralt hadde undersøkt med Nav Brønnøy, men de hadde ikke opplysninger om ny adresse eller hvor hun var bosatt.

Alt dette skjedde altså mens Anne bodde i en leilighet hun hadde fått av kommunen. En leilighet hun hadde bodd i de siste ti årene.

Vi har ønsket å få høre fra Nav hvordan dette kunne skje, men de viser til at taushetsplikten måtte blitt opphevet av Anne selv, for at de skulle kunne uttalt seg om saken.

Med sin eneste inntektskilde kuttet, var Anne på vei til å gå tom for penger. Men hun fortsatte å handle mat, betale husleie og strøm. I alle fall i noen måneder til.

Ventet på bussen i to døgn

I 2017 fikk politiet inn flere bekymringsmeldinger om en dame som var ute og gikk. Hun virket psykisk syk.

Etter to døgns leting fant politiet Anne, sittende på en benk. Da lege rykket ut, forklarte Anne at hun i to døgn hadde ventet på en buss.

Hun hadde verken spist eller sovet. Legen vurderte at hun var samtykkekompetent, men at et psykiatrisk team burde besøke henne om noen dager.

Det ble ingen oppfølging. Anne ønsket ikke videre undersøkelser, og siden hun var vurdert å være samtykkekompetent, respekterte de det.

– At hun skulle vurderes som samtykkekompetent, og i stand til å ivareta interessene sine, det viser jo livet hennes at hun ikke var i stand til. Jeg er ikke fagperson, men jeg forstår det ikke, undrer Rolf Arve.

Ingen tilgang til penger

Etter november 2018 stoppet alle bevegelser på Annes kontoer. Da var det fortsatt syv måneder til hun døde, alvorlig undervektig.

Bankkortet hun hadde, var nå gått ut. DNB hadde ikke noen adresse fra Folkeregisteret som de kunne sende det nye kortet til.

Samtidig stoppet alle faste trekk på kontoene hennes. Dermed ble verken husleie eller strøm betalt. Hvorfor dette skjedde har DNB ikke forklart, og viser til taushetsplikten.

– Fra slutten av november 2018 og fram til hun dør i juli 2019, må hun ha levd av det som fantes i leiligheten og i springen, sier Rolf Arve.

Hadde strømselskapet fulgt vanlige prosedyrer kunne strømmen også fort blitt avskrudd, uten at noen andre hadde blitt varslet. Men siden strømselskapet installerte automatiske strømmålere i denne perioden, slo de ikke av strømmen hos noen.

Psykisk syke mennesker ble kasteballer

Rådmann Helge Thorsen innrømmer at Anne Wold ikke ble fulgt godt nok opp av kommunen:

– I den seinere tid har oppfølgingen vært overlatt direkte til eiendomsavdelingen og vaktmesterne. Og det er neppe en god oppfølging av psykisk syke personer, sier han.

Etter at rådmannen ble kjent med Annes sak, og satte seg bedre inn i hva slags tilbud kommunen ga til denne brukergruppen, konkluderte han med at kommunen brøt loven på en rekke forhold.

Han mener det har manglet vedtak og oversikt når det kommer til helse-oppfølgingen av pasienter med tung psykisk sykdom.

– En del psykisk syke personer har dessverre blitt kasteballer mellom ulike tjenester og ansvarsområder, forklarer rådmannen.

Derfor startet han et omorganiseringsarbeid i kommunen, som det ble mye konflikter rundt. Kommunestyret har landet på at de er enig i omorganiseringen, men at de ikke lenger har tillit til rådmannen.

I går ble omorganiseringen, som skal sørge for at kommunen gir forsvarlige tjenester, iverksatt.

Kommuner og helseforetak har sviktet

Rolf Arve frykter at Annes historie ikke er unik.

– Jeg tror at det er mange flere som Anne. Folk som velferdsstaten ikke gjelder for.

Det store flertallet av kommuner og helseforetak har sviktet i oppfølgingen av psykisk syke mennesker, konkluderte Helsetilsynet i en rapport fra 2019.

«Funnene innebærer risiko for at en rekke pasienter og brukere ikke har fått så virkningsfulle tjenester som de burde, i verste fall med alvorlige følger for deres helse og livssituasjon.»

Midt mellom alle hjelpetiltak som finnes i verdens rikeste land, døde Anne Wold 14. juli 2019. Sikker dødsårsak ble ikke påvist.

Følg Rolf Arve Wolds jakt på å finne ut hvor det gikk galt i lillesøster Annes liv i Brennpunkt-dokumentaren «Mysteriet søsteren min»: