I begynnelsen av oktober, etter over 20 år i psykiatrien, ser Ewa Ness noe hun aldri før har sett. I en dødsannonse i avisa står det fire enkle ord som får henne til å stoppe opp:

«...tok sitt eget liv».

– Det har jeg aldri før sett i en dødsannonse. Noen ganger ser man at folk skriver «valgte å forlate oss», men formuleringen «tok sitt eget liv», er det første gang jeg ser. Og det synes jeg er så fint, for det gjør at man lettere kan strekke ut en hånd og si til de etterlatte at «jeg leste dødsannonsen. Hvordan går det med dere»?

LES OGSÅ: Denne tilstand sprer seg blant nordmenn under koronakrisen. Studie viser tredobling av disse symptomene

Ewa Ness er spesialist i psykiatri ved Oslo universitetssykehus og leder av Psykiatrisk legevakt. Nettavisen intervjuer henne like etter hun har vært i møte om regjeringens nye handlingsplan for forebygging av selvmord. Ness er begeistret.

– I alle år har helsevesenet fått skylden når noen har tatt livet sitt. «Psykiatrien har sviktet», sa folk. Da glemmer vi noe veldig viktig: At selvmord ofte er en impulsiv handling, hvor bare halvparten har vært i kontakt med spesialhelsetjenesten det siste året.

Ideen om at de som tar sitt eget liv planlegger det i månedsvis og gjennomfører til avtalt tidspunkt, er en myte, forklarer Ness. Så i stedet for å legge all skyld på sviktende psykatri, må man forsøke å forhindre de impulsive handlingene.

Man må helt enkelt gjøre det vanskeligere å hoppe fra broer.

Med det som bakteppe, har regjeringen nå lagt en plan hvor de går bredere ut. Åtte departementer har vært involvert, og politikerne innfører nå en nullvisjon for selvmord i Norge. Høybroer skal sikres, gjerder skal settes opp rundt jernbane- og t-banespor og man skal se på innstramminger i regelverket for skytevåpen og alkoholtilgjengelighet.

Arven fra Ari Behn

Åpenhet rundt selvmord er viktig av en rekke grunner, sier Ness.

Det fjerner tabu, slik at de som sliter tør å snakke om det. Men skaper også rom for at de som går med en dårlig magefølelse overfor andre kan spørre «hvordan går det egentlig med deg?»

– Ari Behns familie gjorde noe ingen andre før har gjort, de sa åpent i media at «han tok livet av seg», og de gjorde det da det skjedde. Det kom ikke som en betroelse noen år etter hendelsen, slik vi har sett før. Det betydde mye, forteller Ness.

LES MER: Tok sitt eget liv 1. juledag: - Det er første gang jeg har sett det skrevet så direkte

Ikke bare var Ari Behn en høytstående mann med status. Han var også i risikogruppa. To av tre som begår selvmord er nemlig menn, og median alder er 47 år.

Trebarnsfaren Ari Behn ble nøyaktig det, 47 år gammel.

Selvmordet var tema i statsminister Erna Solbergs nyttårstale, men risikogruppa, altså middelaldrende menn, ble ikke nevnt spesifikt. Det ble derimot en annen gruppe:

«I mange land får flere unge psykiske helseutfordringer. Det øker særlig blant jenter. Vi vet ikke hvorfor. Regjeringen vil derfor ta et initiativ for å kartlegge årsakene», sa Solberg i talen.

Ness ser positivt på tiltak som skal kartlegge årsaker og hjelpe unge som sliter psykisk. Men selvmordsraten for kvinner i alderen 20 til 75 år, ligger på mellom 5 til 10 per 100.000. For menn, ligger det på rundt 20.

Altså er det mer en dobbelt så sannsynlig at en mann tar livet sitt som at en kvinne gjør det.

– Vi hører mest fra unge kvinner som roper på hjelp. Men det er de enslige middelaldrende mennene, som ikke er i kontakt med helsevesenet, som tar livet sitt. Det er de vi må nå ut til, sier Ness.

Psykolog Kim Stene-Larsen er forsker ved Folkehelseinstituttet.

Da han begynte å undersøke tiltak mot forebygging av selvmord, oppdaget han til sin store overraskelse at det ikke fantes et eneste tiltak rettet spesielt mot menn. Dette til tross for at man i mange år har visst at det er menn som utgjør risikogruppa.

– Det er urovekkende, spesielt med tanke på at det kun er rundt 35 prosent av mennene som tar livet sitt som faktisk har vært i kontakt med helsevesenet den siste måneden.

Den nye handlingsplanen retter seg imidlertid mot denne gruppen.

– For å nå disse mennene, må vi vite mer om dem. Det er derfor svært positivt at regjeringen nå har fokus på mer forskning tilknyttet denne gruppen, sier Stene-Larsen.

Hva vet vi om «mann (47)»?

For å innfri regjeringens nullvisjon, trenger vi altså mer kunnskap om «mann (47) som tar selvmord».

Men noe vet vi allerede, sier Stene-Larsen:

  • Vi tror at mange av mennene som tar livet sitt, har en underliggende psykisk lidelse som ikke er fanget opp. Studier har vist at rundt 90 prosent av alle som har begått selvmord har hatt en psykisk lidelse, som oftest en depresjon.
  • Menn er mer tilbøyelige til å benytte voldsomme selvmordsmetoder, og har ofte bedre tilgang til effektive metoder som eksempelvis skytevåpen.
  • Menn forsøker, i større grad enn kvinner, å håndtere kriser på egen hånd. Mens kvinner søker utover i sitt nettverk eller oppsøker helsevesenet, tenker menn gjerne at de skal klare seg selv.

– Det kan være ressurssterke, vellykkede menn som tar livet sitt uten at menneskene rundt har forutsett det. Kanskje har de opplevd noe de selv anser som et alvorlig tap, enten brudd i en relasjon eller problemer i jobben, og så prater de ikke med noen, sier Stene-Larsen, og fortsetter:

- De får skylapper og ser ingen annen utvei enn å avslutte livet.

Den nye handlingsplanen gir rom for mer forskning. Mer kunnskap og mer informasjon gir et nytt og bedre grunnlag for behandling.

– Regjeringen har implementert de best dokumenterte tiltakene mot selvmord i handlingsplanen, som å begrense tilgang til metode, gi bedre oppfølging av psykisk syke og innføre tiltak for å nå ut til unge som sliter. Alt dette er veldig positivt, sier Stene-Larsen.

Tre myter som ikke stemmer

Det finnes hovedsakelig fire sterke risikofaktorer for selvmord, forklarer psykiater Ness:

Det er ikke uvanlig å ha hatt selvmordstanker en eller annen gang i løpet av livet, gjerne ved en krise, som for eksempel samlivsbrudd.

I Norge er det mellom 500 og 600 som tar sitt eget liv hvert år, og for hvert selvmord, er det rundt 10 ganger så mange selvmordsforsøk.

Selvmordstanker resulterer altså ikke nødvendigvis i selvmord. Men dess flere som greier å snakke om de vonde tankene, dess lavere blir risikoen for selvmord, fordi det kan føre til at de får hjelp, sier Ness.

Tema for Verdensdagen for psykisk helse i år, var «spør mer». Spør de rundt deg hvordan de har det, og ikke minst: Ta imot svaret.

LES OGSÅ: Lykkefølelsen er i stor grad medfødt: - Det er ren og skjær flaks

Noen av mytene tilknyttet selvmord, har fått leve for lenge, sier ekspertene. Som at det å spørre noen om de vurderer å ta livet sitt, kan få dem til å gjøre det.

– All forskning viser at det ikke er sånn. Man får ikke tanker om å ta livet sitt av å snakke om selvmord, slår psykiater Ness fast.

En annen veletablert myte, er at de som tar livet sitt gjør det fordi de tror alle rundt vil få det bedre. Det er heller ikke tilfellet, sier Ness.

– For mange blir smerten for stor. De orker ikke mer. Egentlig vil de ikke dø, men de synes det blir «uutholdelig å leve».

Så er vi over i myte tre, som vi er inne på i begynnelsen av artikkelen: At alle selvmord er planlagte.

– De fleste selvmord er en impulsiv handling som ofte skjer under ruspåvirkning. Kanskje har du hatt det vondt lenge, men så skjer det noe som bikker deg over kanten akkurat den kvelden.

Slik snakker du om selvmord

Målet med å avlive disse mytene, er å spre kunnskap. For hvis alle tror at de som tar livet sitt har rigget seg til i månedsvis fordi de har bestemt seg for at verden vil få det bedre uten dem, kan mange tenke at de ikke lar seg hjelpe.

Det er feil, sier Ness, som oppfordrer folk til å være mer nysgjerrig på hverandre.

– Men skal du snakke med noen om noe vanskelig, må du først være god på å snakke om noe lett. Det er ikke tilfeldig hvem folk betror seg til hvis de har det vanskelig, sier psykiateren.

LES OGSÅ: Dette skjer med mennesker i isolasjon: – Jeg er spesielt bekymret for denne gruppen

Selv er hun en sånn som folk betror seg til. Ikke bare fordi hun er psykiater, men fordi hun gir rom for det.

– Det er ikke farlig å snakke om selvmord. Forsøk så godt du kan å møt mennesker uten fordommer og redsel, sier Ness, og fortsetter:

– Blir det for vanskelig å takle, kan du henvise videre. Be dem om å ta kontakt med helsevesenet eller foreslå at de skal ringe en av hjelpetelefonene.

FHI-forsker Stene-Larsen oppfordrer folk til å følge magefølelsen sin.

– Spesielt menn vil gjerne svare «alt er bra» hvis de blir spurt av mennesker rundt hvordan de har det. Men hvis du har en følelse på at alt ikke går bra, push litt ekstra. Vær mer frempå. De rundt kan gjøre en stor forskjell, avslutter Stene Larsen.