– Du burde vært ferdigbehandlet nå

Månedens spørsmål i oktober handlet om avsluttet behandling eller oppfølging, og 297 personer har blitt med i den uformelle nettundersøkelsen. Som vanlig er Erfaringskompetanses seniorrådgiver og forsker Arnhild Lauveng ansvarlig for både spørsmål og rapport.

HER ER RAPPORTEN: Du burde vært ferdigbehandlet nå

– Hva er bakgrunnen for nettopp dette temaet som månedens spørsmål?

– Vi har jo hørt og lest mange fortellinger hvor folk beskriver at de får for lite eller for kort behandling. Vi ønsket å undersøke dette litt mer systematisk for å finne ut mer om hvor utbredt dette er, hva folk opplever er årsakene til avslutningene og hva som blir konsekvensene.

Forhåndsbestemt behandlingslengde

Arnhild Lauveng er seniorrådgiver og forsker hos Erfaringskompetanse. (Foto: Styrk Fjærtoft)

– Hva er de viktigste funnene i denne undersøkelsen?

– Det viktigste er jo at hele 92 % av våre informanter sier at de blir avsluttet for tidlig, og ut fra de åpne svarene ser dette særlig ut til å ramme de som har langvarige og komplekse tilstander, inkludert de som har opplevd traumer.

– 44 % sier også at lengden av behandlingen var bestemt på forhånd, ofte før de i det hele tatt hadde møtt behandleren. Det er ganske spesielt. Behandling skal jo ta utgangspunkt i pasientens lidelse eller problemer, og bør ikke avsluttes før det er faglig gode grunner til dette. Å vite på forhånd når pasienten er ferdigbehandlet er dermed en spesiell konstruksjon, og det er interessant at dette ser ut til å være så utbredt.

Alvorlige konsekvenser

– 92 % av informantene hadde altså opplevd minst én gang å bli avsluttet før de var ferdigbehandlet. 36 % hadde opplevd dette flere enn fire ganger. Hva tenker du om disse tallene?

– Aller først må jeg understreke at på grunn av metoden er tallene usikre. Det svært sannsynlig at de som har opplevd dette er mer tilbøyelige til å svare på undersøkelsen enn det andre er, så utvalget er nok skjevt og det reelle tallet er nok lavere.

– Samtidig indikerer disse tallene at dette er et problem for mange. Og det blir særlig bekymringsfullt når vi i de åpne svarene får beskrivelser av de veldig alvorlige, ofte livstruende, konsekvensene dette har. Folk forteller om alvorlig forverring av symptomer, rus, psykose, livstruende undervekt, selvmordsforsøk, noen ganger med varige fysiske skader og selvmord.

– Andre forteller om stadige re-henvisninger, kronifisering av tilstanden og i verste fall uførhet. Dette er svært alvorlig, og jeg tenker at vi tydeligvis har et stykke igjen før det blir like naturlig å få god og respektfull behandling for psykisk sykdom som fysiske plager.

Rigide systemer

– 26 % fortalte at de ble avsluttet fordi de hadde symptomer på den lidelsen de ble henvist for. Mange vil oppfatte dette som selvmotsigende. Hvordan kan dette skje?

– Det handler nok mye om litt rigide systemer og mangel på gode alternativ. Det kan godt være at det var en korrekt vurdering å avslutte akkurat den behandlingen pasienten fikk på det tidspunktet (for eksempel angstbehandling hvis pasienten har for mye angst til å møte til timene – eller innleggelse hvis pasienten ser ut til å bli dårligere av å være innlagt). Så det er greit nok.

– Problemet oppstår hvis man bare avslutter og ikke samarbeider med personen selv om å finne andre gode og faglig forsvarlige alternativ. For at en spesifikk form for behandling ikke virker, betyr jo ikke at det ikke er nødvendig med behandling – eller at annen behandling ikke kan ha effekt.

Presset til å avslutte

– Omtrent en tredjedel av informantene (32 %) forteller at de selv avsluttet behandlingen selv om de egentlig trengte og ønsket mer hjelp. Hva sier dette om informantene – og behandlingen?

– Det er det selvsagt vanskelig for meg å svare godt på siden jeg ikke kjenner alle situasjonene i detalj. Men ut fra de beskrivelsene vi får, ser det ut som de fleste har gode og veloverveide grunner for å takke nei.

– Noen avslutter fordi de får beskjed om at de bare vil få noen få timer, og de innser at de ikke kan klare å arbeide med det de ønsker (for eksempel alvorlige overgrepstraumer) på åtte eller ti timer.

– Andre opplever seg presset til å avslutte fordi andre har «mer behov for plassen». Og andre igjen opplever at de må takke ja til en bestemt form for behandling, for eksempel medisinering, for å få tilgang til annen behandling. Hvis de da har erfaring med at medisiner ikke er hensiktsmessig behandling for dem, kan det være et fornuftig valg å avslutte behandlingen.

Ydmyk forvalter

– Informantene har fått anledning til å utdype svarene med egne kommentarer. Hva er det mest oppsiktsvekkende her?

– Først vil jeg gjerne få takke alle som har valgt å dele erfaringene sine med oss. Det er utrolig sterke opplevelser de deler, og jeg kjenner på en stor ydmykhet i å forvalte deres erfaringer på en god måte.

– Det er mange sterke beskrivelser, både om krenkelser, om alvorlige konsekvenser av avslaget, og om et system som er rigid og lite tilpasset enkeltpersoners behov.

– Mange av svarene var en naturlig følge av de spørsmålene vi stilte, men det kom også frem informasjon vi ikke spesifikt hadde spurt etter, og som var veldig interessant.

– Et av disse temaene var vurderingen av at behandling skal være «kostnadseffektiv», og at mange opplever å få avsluttet nødvendig behandling fordi de får innvilget uføretrygd eller fordi plagene deres vurderes som varige. Helsehjelp skal tradisjonelt ha flere formål, ofte uttrykt som «av og til helbrede, ofte lindre, alltid trøste».

– Ut fra disse beskrivelsene ser det ut som om hovedvekten legges på helbredelse, i alle fall noen steder, og at det blir mindre fokus på å lindre smerte, opprettholde funksjonsnivå eller hindre ytterligere funksjonsfall.

Sykdom og avslag

– Et annet viktig tema er samspillet mellom sykdom og avslag. Flere forteller at de følte seg presset til å avslutte før de var klare, fordi «andre trengte det mer». Og de beskrev også at nettopp de problemene de søkte hjelp for, som lav selvtillit, vanskeligheter med å tro at de var noe verdt og fortjente noe godt, gjorde det ekstra vanskelig å stå imot dette presset.

– Videre fortalte de at avslutningen forsterket problemene deres ved at de opplevde mer håpløshet og verdiløshet. De hadde bedt om hjelp, slik det ofte blir oppfordret til, og så ble de avvist. Flere fortalte at dette fikk dem til å føle seg verre etter avsluttet behandling enn de hadde gjort før behandlingsstart.

Trenger mer kunnskap

– Hva er de viktigste rådene fra Erfaringskompetanse basert på denne undersøkelsen?

– Dette er en uformell undersøkelse, og selv om vi fikk 297 svar, er det svakheter som gjør at særlig de kvantitative resultatene er usikre. Vår første anbefaling er derfor at det trengs mer kunnskap om hvor vanlig det er med for tidlige avslutninger, hva som er årsakene, og hvilke menneskelige og økonomiske kostnader dette har.

– Samtidig er dette kjente problemer, og frem til vi får mer sikker kunnskap er det viktig at helsepersonell er særlig oppmerksomme på de alvorlige skadevirkningene mangelfull helsehjelp kan ha.

– Det er også viktig at både helsepersonell og ledere er klar over pasienters rett til å få både helbredende (hvis mulig) og lindrende helsehjelp, og at denne retten skal gis på en verdig måte.

– Behandling skal avsluttes når dette er forsvarlig ut fra pasientens helsetilstand, ikke når man har gitt en viss mengde behandling (for eksempel gjennomført et bestemt antall konsultasjoner bestemt på forhånd). Pasienter bør selvsagt ikke få behandlingen avsluttet mot sin vilje fordi de viser symptomer på den sykdom de ble henvist for å få behandlet. Hvis den valgte behandlingen ikke fungerer, må man i samarbeid med pasienten finne en mer egnet type behandling.

Takk

– Vi er takknemlige for alle som har delt sine erfaringer, og lover at vi skal formidle resultatene til ulike aktører, sier Eskil Skjeldal som er fungerende daglig leder ved Erfaringskompetanse.

LAST NED RAPPORTEN (PDF):