Vold og overgrep: – Barn forteller ikke alltid det vondeste først

Snakk konkret om vold og overgrep. Ta vare på tilliten når et barn begynner å fortelle.

Dette er to av mange råd i boken «Klokhet om vold og overgrep».

– Rådene i boken er til alle fagfolk som møter barn, og til studenter, sier Dania.

Hun er en av flere «proffer» som har arbeidet med boken.

Sammen med Leon er hun nå på Forandringsfabrikken i Oslo for å fortelle hva barna selv har på hjertet.

500 barn gir råd om seksuelle overgrep

Proffer er unge mellom 12 og 19 år som formidler kunnskap og råd om barn og unges møte med barnehage, skole og hjelpesystemer, for eksempel barnevernet. Navnet har de fått fordi de er proffe på, og kan mye om, systemene de er i.

500 barn, fra seks til tjue år, har gitt råd om hvordan fagfolk og andre bør møte barn som opplever vold og/eller seksuelle overgrep i nære relasjoner.

– Barn tror at vold og overgrep er normalt

– Rådene handler om hvordan helsesykepleiere og andre kan gjøre det trygt for barna de vil beskytte. Vi gir råd til fagfolk slik at de kan beskytte barn bedre, sier Dania.

– Begynn gjerne med å informere. Barn vet ikke hva voksne ikke har lov til å gjøre, særlig ikke hvis det er noen i familien som gjør vold eller overgrep. De vet kanskje ikke at det de opplever, er feil. De tror det er normalt, sier Leon.

– Informer én til én med helsesykepleier

Barn må informeres tidlig om hva psykisk og fysisk vold og seksuelle overgrep er, mener de to.

– Hvor tidlig?

– Allerede i barnehagen, sier Dania.

– Grunnen til at de ikke forteller om vold eller overgrep, er jo at de ikke vet at det som skjer er galt, sier Leon.

– Det informeres en del om vold og overgrep på skoler, men ikke systematisk. Men alle barn bør bli informert om dette. Både i hele klasser eller trinn og én til én med helsesykepleier, sier Dania.

Voksne både slår og klyper

Informasjonen må være konkret, påpeker de.

– Hvis de ikke kjenner seg igjen i det som sies, tenker de at «det der er ikke meg», sier Leon.

– Gi eksempler som at voksne kan «slå» og «klype». Og snakk om hvordan det kan kjennes: Vondt i magen, vondt i hodet. Fortell at det kan være pappa, mamma, en onkel – en de er glad i – som gjør det, sier Dania.

«Voksne har ikke lov til å ta på tissen din»

Innholdet i informasjonen om vold og overgrep skal ikke tilpasses alderen, påpeker Dania.

Hun forklarer:

– Barn må ikke beskyttes fra å få denne informasjonen. Men måten du sier det på, må tilpasses.

– Hvordan snakker man til en på fire år kontra en på ti?

– Ved å bruke ord som barna forstår og gi konkrete eksempler, sier Dania.

Leon kommer med ett:

– Du kan si at voksne ikke har lov til å ta på tissen din. Men si også at det er greit hvis man for eksempel skal skifte bleie.

– Hvordan kan de fortelle ærlig foran foreldrene?

De viser til førsteklasseundersøkelsen, der helsesykepleier har samtale med barnet. Problemet er at foreldrene også er med.

– Barna må bli informert om hva vold og overgrep er. Men når barnet blir spurt «hvordan har du det hjemme» foran foreldrene, hvordan kan de uttrykke seg trygt og forteller helt ærlig da, spør Dania.

De to proffenes klare råd er at helsesykepleier må informere barnet alene, ikke sammen med foreldrene.

– Mange barn i undersøkelsene forteller at det blir umulig å si fra om vonde ting som skjer hjemme når foreldrene sitter der, sier Dania.

Hun fortsetter:

– Barna vil jo gjerne si fra. Det forteller veldig mange av de 500 barna som har deltatt i undersøkelsen. Men mange har gått altfor lenge før de får fortalt. De sier at hvis de hadde visst hva vold og overgrep faktisk er, kunne de snakket om det tidligere.

Leon legger til:

– Og hvis de har et trygt rom å snakke i.

(Saken fortsetter under bildet.)

Noen bråker i klasserommet

Barns atferd og uttrykk får ofte for mye oppmerksomhet, poengterer Dania.

Barn kan bråke og bli sinte i klasserommet. Noen kan streve med mat. Noen er mer stille og lei seg. Andre ruser seg.

– Men dette er smerteuttrykk. Det er viktig å se bak dette, og ikke straks begynne med symptombehandling. Blir oppmerksomheten om barnas atferd for sterk, kan det dekke over volden og overgrepene. For disse barna kjenner inni seg at noe er vondt. Få får fortalt om det vonde de har opplevd, når det fokuseres på smerteuttrykk, sier hun.

– Snakk med varm stemme og snille øyne

Derfor har de et ekstra viktig råd til sykepleiere – og andre:

– Er du bekymret for et barn, så snakk direkte med barnet, sier Dania.

– Mange er redde for å si noe feil? Kanskje kan vondt bli verre?

– Dersom du snakker til barn med varm stemme, og du har snille øyne og varmt kroppsspråk, er sjansen stor for at det skal gå bra. Du må finne mot inni deg og det må være genuint, sier Leon.

– Helsesykepleiere er jo glade i barn. Men kanskje er ikke barnet mest trygg på akkurat denne voksne. Kanskje er det en annen barnet kan snakke med, sier Dania.

– Hvordan vet man om man har snille øyne?

– Man kan øve seg, se seg i speilet. Smile og se om man har varme i øynene. Mange helsesykepleiere har varme øyne, sier Leon.

– Når et barn begynner å fortelle, ønsker barnet å bli møtt med følelser og reaksjoner. Barnet må skjønne at det som det forteller om, ikke er greit. Da må du gi barnet mulighet til å fortsette å snakke med deg, sier Dania.

(Saken fortsetter under bildet.)

Kan trekke tilbake det de har fortalt

Mange voksne som blir bekymret for barn, reagerer med straks å sende bekymringsmelding. Proffene er tydelige: Går den voksne for fort frem, kan barnet lukke seg, miste tillit og trekke tilbake det som er fortalt.

Den voksne må samarbeide med barnet, understreker de.

– Man forteller ikke alltid det vondeste først. Hvis du er den barnet har fortalt til, og du forteller videre til andre voksne uten først å si dette til barnet, forteller kanskje ikke barnet mer til deg. Da får du ikke vite om det vondeste, og det blir vanskelig å hjelpe barnet, sier Dania.

– Ja, hvis det er vondt hjemme, og barnet sier det ikke vil dra hjem, må den voksne finne ut hvorfor barnet ikke vil hjem. Samarbeid med barnet hvis du skal sende bekymringsmelding, sier Leon.

– Melder du uten at barnet er med på det, kan barnet blir redd og ikke ville snakke med barnevernet. Da blir det ikke mulig å gi god hjelp.

– Ta vare på tilliten

Har man først begynt å snakke om det vonde, må man fortsette å snakke med barnet, råder de:

– Hvis et barn har valgt å snakke med deg, er du en utvalgt. Fortsett å snakke med barnet, ikke gi slipp.

– Er helsesykepleierne trygge nok til å ha sånne samtaler og stå løpet ut?

– Svarene fra barn er tydelige. Hvis du er valgt, er det fordi barnet har tillit til deg og mener du har den kompetansen som trengs. Da er det aller viktigst å ta vare på den tilliten og ha mot til å samarbeide for å bestemme hvilke steg som skal tas videre, sier Dania.

– Snakk alltid med barnet før du sender en bekymringsmelding eller sender et barn videre til en annen tjeneste, sier Leon.

Les også om helsesøster Solveig Ude: Spør foreldre om de slår barnet sitt

– Tryggheten er viktigere enn hastverk

– Hva hvis man opplever at det haster, man vil at overgrepene skal stoppe med en gang?

– Du har fått vite det i dag, men hvis barnet har levd i det i flere år og tydelig sier at du må vente litt, så må du vente for å gjøre det tryggere for barnet. Tryggheten er viktigere enn hastverk i denne situasjonen. De som melder med en gang, gjør det jo i beste mening. Men hvis barnet ikke er klar, kan det trekke alt tilbake, sier Dania.

– Hvis du som helsesykepleier er bekymret og vil melde, snakk om dine egne følelser. Si for eksempel: «Jeg blir veldig bekymret og redd.»

– Håper det oppleves trygt for barna å fortelle

Proffene har reist til flere av de store byene for å snakke om boken og hva de 500 barna har sagt.

– Svarene i boka oppsummeres uten analyser fra voksne, sier Dania.

– Leserne får svar direkte fra barn utsatt for vold og overgrep. I boka beskriver de hvorfor altfor mange barn ikke forteller, og hva som skal til for at mange flere barn skal fortelle, sier Leon.

– Hva håper dere på?

– Mitt håp er at kunnskapen kommer ut og blir brukt. At flere barn kan fortelle og at de får det bedre når de forteller, sier Dania.

– Jeg håper det oppleves trygt for dem, og at barn utsatt for vold eller overgrep i fremtiden blir samarbeidet med hele veien, sier Leon.