Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Jeg har i snart tre år kjempet en utmattende kamp for en flott ungdom med uavklarte psykiske helse- og rusproblemer. Ønsket fra både pårørende og pasienten selv er å få helsehjelp. Men siden pasienten er svært ambivalent til sin situasjon, og ikke selv klarer å be om hjelp, får han det heller ikke! Han har han falt mellom alle stoler, nettopp på grunn av den fatale lovendringen i 2017, som har kneblet og bakbundet samtlige innen helse-, omsorg-, politi- og rettsvesen! Jeg har vært svært tett inne i denne saken de siste årene, etter ønske fra pasienten og hans familie. Jeg har opplevd (og kan langt på vei dokumentere) et nærmest systematisk svik, der det føles som lovverket også misbrukes som alibi for å avskrive pasienten.
«Samtykkekompetanse» er et sentralt «uttrykk». Jeg sier «uttrykk», for det er slik det oppleves at det er: «Pasienten fremstår som ikke ruset, orientert og samtykkekompetent», har nærmest blitt en standardkommentar i pasientens epikriser. Jeg vet at de fleste av disse vurderingene er basert på svært korte samtaler mellom lege og pasient, og et minimum av komparentopplysninger.
Mitt gjentakende spørsmål til både myndigheter og helsepersonell har vært:
Hvem har gjort en grundig og dokumentert vurdering av pasientens samtykkekompetanse? Den skal det jo, etter loven, brukes langt mer enn noen minutter på å gjennomføre, i tillegg til at pårørende skal involveres! Med et så stort antall bekymringsmeldinger som ligger i kjølvannet av denne saken, er det forunderlig om ikke dette er gjort.
Lovendring skulle få tvangsinnleggelser ned: – Volden og truslene har økt
Jeg har enda ikke fått svar på spørsmålet mitt. Jeg tror at stress og tidspress gjør at behandlere hopper bukk over prosedyrene for vurdering av samtykkekompetanse, og med det fratar en stor gruppe syke mennesker muligheten til helsehjelp for et bedre og lengre liv.
«Tvang» er et negativt belastet ord, og en helt feil beskrivelse av det å gi nødvendig helsehjelp i forbindelse med avrusing og psykisk helsevern. «Pause under trygg ivaretakelse» ville passet mye bedre, og vært langt mindre fordømmende og provoserende. Når rusen tar overhånd og den psykiske helsen for lengst har slått sprekker, er man ikke lenger samtykkekompetent. Det bør enhver behandler vite, og ha ryggrad til å ta tak i. Disse pasientene trenger en pause fra krav, fristelser og trusler. De trenger muligheten for utredning, behandling og en ny start, i trygge, beskyttede omgivelser. Det er dette man i dag så feilaktig kaller «tvang».
Overdrevent strengt fokus på taushetsplikt, gjør at behandlerne går glipp av uvurderlige komparentopplysninger. Som pårørende og verge har jeg protestert, klaget, og stilt spørsmål ved behandlernes kommunikasjon med pasienten, som har skapt stor usikkerhet, også mellom pårørende og pasient.
– Mennesker med psykiske lidelser er ikke monstre. De er syke som trenger hjelp
Jeg har blitt «den svært brysomme pårørende» som mest av alt ønskes vekk. Dette er skremmende konsekvenser av et feilslått og feilforstått lovverk.
Pasienten jeg representerer har ikke fått noen form for helsehjelp det siste året, med begrunnelsen: «siden han er samtykkekompetent, og ikke vil, kan intet gjøres». Alle frivillige tiltak årene forut har feilet, flere ganger. Det har vært nedverdigende og mislykkes med tiltakene ansvarsgruppen har kommet med. Følelsen av å bli stilt til veggs, bli diskutert, vurdert, og misforstått, har ført til at tilliten til de fleste er borte. Håpløshet er en nærliggende følelse!
Flerfoldige bekymringsmeldinger er sendt av pårørende, til Nav, fastlege, psykiatrisk klinikk, kontrollkommisjonen, politiet, pasient- og brukerombudet med flere. Klagene til fylkesmannen er minst like mange. Sivilombudsmannen har også fått noen.
Ingen vil, eller våger å gå for noen form for behandling under «tvang». Hvorfor skal man vente til det er «ille nok»? Hvor er logikken? Hvor er helsetilbudet vi så sårt trenger?
Innleggsforfatteren er anonymisert av hensyn til tredjepart. BA kjenner hennes identitet.
