Jeg fikk kjæresten til å selge tingene mine for å ha råd til private psykologtimer
Jeg skriver dette for å fortelle hvor viktig penger kan være for å kunne klamre seg til håpet om å bli frisk.
Jeg er en kvinne i 20-årene. Jeg har mastergrad fra et norsk universitet med bedre karakterer enn gjennomsnittet. Sitter du i et møte med meg, eller holder jeg en presentasjon for deg, vil du nok aldri legge merke til at jeg går på antidepressiver, eller at jeg har flere traumer og selvmordsforsøk i bagasjen.
Jeg skriver ikke dette for at du som leser skal synes synd for meg. Jeg skriver dette for å fortelle hvor viktig penger kan være for å kunne klamre seg til håpet om å bli frisk og kanskje være heldig nok til å bli det.
I 2011 var jeg på Utøya. Jeg overlevde så vidt. Siden da har jeg vært inn og ut av norsk helsevesen. Jeg har fått hjelp av det offentlige og det private.
Ofte er jeg blitt litt bedre og fått beskjed av det offentlige om at nå har jeg fått nok hjelp, og behandlingen må avsluttes. Hver gang har jeg så vidt lært å gå før de har dratt vekk grunnen under bena mine.
DPS avsluttet behandlingen
Jeg er blitt dårligere, markant dårligere, fått ny henvisning, stått på venteliste, kommet gjennom nåløyet igjen og fått litt hjelp. Sånn har det holdt på i flere år. Frem til 2018. Jeg hadde aldri vært så dårlig psykisk som jeg var da. Distriktspsykiatrisk senter (DPS) avsluttet behandlingen min. De mente at de ikke hadde noe mer å tilby meg.
På noen uker føltes det som om hele fremtiden glapp mellom fingrene. Jeg måtte utsette mastergraden, så måtte jeg ta permisjon fra studiene. Jeg fikk innvilget arbeidsavklaringspenger. Da måtte jeg velge mellom å studere litt eller ikke få noen penger i det hele tatt. Jeg valgte det siste.
Var kynisk og tegnet helseforsikring
Legen min mente jeg trengte psykoterapi. DPS mente nei. Sakte, men sikkert flyttet jeg inn på soverommet med hybelkaninene og ble liggende der i halvannet år, mens jeg fikk kjæresten min til å selge tingene mine for å ha råd til private psykologtimer.
Jeg var kynisk og tegnet helseforsikring. Da fikk jeg ti psykologtimer. Jeg følte at jeg spyttet på hele velferdsstaten og sosialdemokratiet, at jeg bare kjøpte meg ut av problemene mine. Men de var de eneste som ville hjelpe.
Jeg er ikke psykolog, og jeg vet ikke hvordan hele helsevesenet fungerer, men jeg vet at penger kan gjøre deg frisk. Derfor kjenner jeg meg veldig igjen i det lege Kaveh Rashidi skrev i sin kronikk nylig.
Han skrev at han håpet pasientene hadde penger hvis de var litt psykisk syke. Jeg har vært ganske syk, og det har ikke vært nok til å få hjelp. Det har heller ikke hjulpet at jeg har faglige ressurser til å kunne klage, kreve min rett og kjempe.
Det tar tid å bli frisk
Mange mennesker vet ikke hvilke psykologiske utfordringer de har, før de starter et behandlingsløp. Det tar tid å lære seg å snakke om følelser, å kjenne på følelser, og det tar tid å bli frisk. Derfor provoserer det meg når fagpersoner sier at det er nok behandlingstilbud.
Vi snakker mye om forebygging innen psykisk helse. Ønsker du forebygging, bør du ha penger. Det private kan hjelpe deg å forebygge. Ønsker du brannslukking, kan du håpe på at du ikke må stå for lenge i kø hos det offentlige.
Zeshan Shakar skriver i romanen Gul bok at det er langt fra Haugenstua til Y-blokken. Jeg er brun, psykisk syk, men jeg har klart det, og jeg kan skrive under på at det er forferdelig langt.
Aftenposten kjenner innleggsforfatterens identitet.
Kronikk av Kaveh Rashidi: Er du bare litt psykisk syk? Da håper jeg du har penger.
Svarinnlegg: Kaveh Rashidi svartmaler offentlig psykisk helsevern
Jørgen Flor: Bærebjelken i psykisk helsevern er råtten
Delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.
