Piller langt fra lykken

På 1990-tallet ville legemiddelindustrien bevise at psykiske lidelser kommer av feil på hjernen. Å finne mening ble en nøkkel for Ingeborg Senneset.

Reportasje

«Overlegen vil medisinere meg. Med antidepressiva, jeg som ikke er depressiv. Med antipsykotika, jeg som ikke er psykotisk. Med beroligende, jeg som nå gjør alt for å bli rolig uten spiseforstyrrelsen. (...) Jeg vil kjempe, ikke ha puter under armene, for hva vil skje når puten forsvinner? (...) Hvordan skal jeg lære å mestre om jeg ikke får sjansen til det?»

I boken Anorektisk skildrer Ingeborg Senneset sykdommen og livet på sykehus fra innsiden. Hun følte seg presset til å ta medisiner. Nektet hun, fryktet den unge pasienten at hun ville miste behandlingsplassen.

Kjemikalier er blitt en viktig del av behandlingen innen psykisk helsevesen. Men bildet av pillenes suksess har begynt å få alvorlige sprekker. Brukere kritiserer bivirkninger. Noen dør. Legemiddelbransjen har holdt tilbake negative rapporter, og det snakkes om at forskere og helsepersonell massivt er blitt påvirket til å mene at medisinene virker, selv om det er tvilsomt.

I Norge kan noen kan nå få muligheten til en medisinfri behandlingsplass. Noen snakker om et skifte.

Ble presset

Hos forlaget Cappelen Damm trekker Ingeborg Senneset beina opp i den gule sofaen. Hun er journalist i Aftenposten og styremedlem i Fritt Ord. Boken hennes har fått svært gode kritikker. Forlaget måtte bestille tredje opplag fire dager etter at den kom ut. I boken forteller Senneset om innleggelser tre steder fra 2007, da hun var 22 år og ble innlagt første gang for spiseforstyrrelser.

– Lykke er et vanskelig ord! Det blir sagt at det viktigste for å ha det bra, er mer knyttet til mening enn til lykke, sier hun.

Hun har aldri hørt om noen som har blitt lykkelig av det som har blitt kalt «lykkepiller».

– Det er nok mest amerikanske farmasiselskaper som har kunnet sko seg ordentlig på å kalle det «lykkepille».

Senneset sa fra at hun ikke ville ha medisiner. På sykehuset virket det som det ble oppfattet som at hun ikke ville bli frisk. En forutsetning for å få være der, var å ville bli frisk, og hun var desperat etter å ha en behandlingsplass.

– Merket du forskjell da du tok medisiner?

– Nei. Jeg ble trist da jeg tok dem, men det er umulig å vite om det var på grunn av dem, eller på grunn av at de ikke fungerte.

På sykehuset fikk hun høre at det kunne ta en viss tid før medisinene begynte å virke. Da hun sa fra at tiden var gått, og at hun ikke merket virkning, var svaret at det kan ha vært feil dose, Hun fikk en annen dose.

– Det var aldri noen effekt jeg kunne merke.

Ingen sa at hun kunne slutte, men til slutt sluttet hun selv. Etterpå syntes hun at hun kjente støt i hodet.

– Det var en bivirkning jeg hadde lest om, og det er ikke sikkert jeg hadde merket det hvis jeg ikke hadde visst om det. Sånn er det å være skeptiker.

Hun ler.

– Man vet at man kan ta feil. Realiteten er at vi lurer oss selv veldig mye, og opplever både placebo og nocebo.

Tvil

I 2016 brukte nærmere 330.000 personer i Norge antidepressiva, til en verdi av 290 millioner kroner, ifølge Reseptregisteret. Mange flere, 1,4 millioner personer, brukte legemidler som virker på nervesystemet, deriblant medisiner mot psykoser. Medisinene ble omsatt for over tre milliarder kroner. Over 580.000 mennesker brukte sovemidler og beroligende midler, til en verdi av 340 millioner kroner.

Virker medisinene etter hensikten? I vinter la danske forskere fram en oppsummering av 131 studier av antidepressiva og konkluderte med at pillene som kalles selektive serotoninopptakshemmere (SSRI), ikke gagner pasienten. Leder for studien ved Universitetet i København, Janus Christian Jakobsen, sa til forskning.no at det heller så ut til at gruppen som får SSRI, får det dårligere enn de som får narremedisin.

– Disse medisinene påvirker viktige signalstoffer i hjernen og har alvorlige bivirkninger. For å forsvare å gi det til folk, må vi være sikre på at de virker mot depresjon, sa Jakobsen.

---

Medisinsk lykke?

  • I den tredje artikkelen i Vårt Lands serie om lykke, spør vi om medisiner kan gjøre oss mer tilfredse i livet.
  • Kjemikalier er blitt en viktig del av behandlingen innen psykisk helsevesen.
  • Medisinbruken er omstridt, og en del forskning reiser alvorlig tvil om medisinene virker etter formålet, eller tvert imot forverrer livet.

---

En norsk forsker, professor emeritus Ulrik Fredrik Malt, gikk ut og sa at de danske forskerne kom fram med lite nytt, at oppsummeringen ikke hadde drøftet begrensningene ved den, og at de kom med en personlig preget tolkning av studiene.

I 2012 ga den britiske legen, forskeren og vitenskapsskribenten Ben Goldacre ut boken Bad Pharma. Den kom senere på norsk med tittelen Bitter pille. Hvordan legemiddelindustrien villeder leger og skader pasienter. Der tok Goldacre for seg legemiddelindustrien generelt, ikke bare innen psykisk helse. Han mener industrien har stor makt. Den finansierer mesteparten av studiene som skal fortelle om medisinene virker eller ikke, og mye av legers videreutdannelse. Ifølge Goldacre blir nytten av medisiner overdrevet, mens studier som tyder på null virkning, holdes unna offentligheten.

Paradigmeskifte

På 1990-tallet hadde både legemiddelfirmaer og psykiatere store forventninger til det som ble kalt annengenerasjons psykofarmaka. Hvis medisiner kunne rette opp det som var skakt i hjernene til mennesker som var psykisk syke, enten de var psykotiske, deprimerte, hadde angst eller schizofreni, ville det gjøre behandling enklere, og legemiddelindustrien kunne leve godt.

Bruken av medisiner har økt, men det har også blitt mer av psykiske lidelser. Pasienter har klaget på tvangsmedisinering og bivirkninger: Dårligere livskvalitet, fedme, diabetes, trøtthet, slapphet, initiativløshet og indre uro, og også alvorlige senskader eller død.

De senere årene har det pågått prosesser for å involvere pasientene mer. Helseministeren har gitt helseforetakene i oppdrag å tilby medisinfri behandling.

I januar åpnet Helse Nord en avdeling for medisinfri behandling. På bloggen «Mad in America» antyder helse- og vitenskapsjournalist Robert Whitaker at framveksten av medisinfri behandling kan være et tegn på at verden står på terskelen til et paradigmeskifte. Han viser til Merete Astrup, direktør for den medisinfrie avdelingen i Tromsø, som beskriver en ny måte å tenke på.

– Når folk trengte hjelp før, handlet det alltid om hva sykehuset ønsket, ikke hva pasienten ønsket. Vi var vant til å fortelle pasientene: «Dette er best for deg». Nå sier vi til dem: «Hva er det du ønsker?» Da kan de si: «Jeg er fri, det kan jeg bestemme».

Problemene bak

En av organisasjonene som er pådriver for at pasienter skal kunne velge medisinfri behandling, er Nasjonalt senter for erfaringskompetanse innen psykisk helse. Seniorrådgiver Eva Svendsen mener at samfunnet er preget av at lidelse er noe som skal unngås for enhver pris.

– Man legger vekt på at symptomene skal fjernes i stedet for å være nysgjerrige på hva symptomene kan være uttrykk for. Det virker vanskelig å akseptere at lidelse faktisk er en del av det å være menneske. Motgang og smerte kan være nødvendig for at vi skal vokse og bli mer hele som mennesker, sier Svendsen.

– Kan medisiner være nødvendig for å roe ned en person som er psykotisk?

– Noen erfarer at beroligende midler og antipsykotika i en akuttfase kan være hensiktsmessig. Men mange pasienter blir stående på dette i år ut og år inn, og det skrives ut nye doser oppå dosene de har når virkningen uteblir. Det gjør belastningen på kroppen og spesielt hjertet stor, og kan føre til alvorlige komplikasjoner og plutselig død.

Svendsen mener også at det kan være bedre for noen pasienter å være på et rolig sted der personellet har tid, snakker med pasienten og eventuelt holder vedkommende fast til den indre uroen har lagt seg, framfor å gi en sprøyte med antipsykotika eller beroligende midler.

– Å få hjelp til å leve gjennom en psykose, kan for noen gi større innsikt i hva psykosen er uttrykk for. Hvor vidt vi forstår psykose som en feilproduksjon av dopamin i hjernen, eller som stressutløst reaksjon på for store belastninger i livet, har store konsekvenser for hvilken behandlingstilnærming som blir valgt. Det viser seg at det kan fremme pasientens evne til å forstå hva psykosen er et uttrykk for. Vi må spørre om vi forstår psykose som en feilproduksjon av dopamin i hjernen, eller om pasienten har så store belastninger og stresset er så stort at kroppen svarer med å flytte bevisstheten til en annen virkelighet.

Svendsen synes det er bra at helseforetakene er pålagt å ha medisinfrie tilbud. 14 prosjekter er på gang i Norge, men få pasienter blir henvist, ifølge Svendsen. Hun mener at fastleger og distriktspsykiatriske poliklinikker ikke kjenner tilbudet godt nok ennå. Svendsen stiller også spørsmål ved om det stilles for mange krav for å kunne velge medisinfri behandling.

Ønsker åpenhet

Karita Bekkemellem, administrerende direktør i Legemiddelindustrien (LMI), understreker at LMI ikke har noe imot at det finnes medisinfrie behandlingstilbud.

– Vi har tillit til at legene velger det alternativet som er til det beste for hver enkelt pasient, skriver hun i en e-post.

Bekkemellem understreker at det er strenge internasjonale regler for legemiddelindustriens kliniske forskning, og at bivirkninger rapporteres til myndighetene.

– Noen kritiserer legemiddelfirmaer for stor innflytelse på helsepersonell og forskning, og at det dermed er vanskelig å vite om man kan stole på det helsepersonell og forskning sier. Er dette et problem for dere?

– Legemiddelindustrien forsker og utvikler nye medisiner, i samarbeid med helsepersonell. Dette er viktig for fremskritt innen medisin, som er til pasientenes beste. Det er viktig at dette samarbeidet skjer i former der det er innsyn. Derfor publiserer vi nå alle økonomiske overføringer til helsepersonell. Industrien mener åpenhet om kliniske studier er det beste for pasienten, klinikere, legemiddelindustrien og det medisinske forskningsmiljøet.

Makt

Senneset understreker at hun ikke ønsker å bygge opp under et svart-hvitt bilde der psykiatri eller farmasi er en fiende.

– Vi må se det ut fra den enkelte pasient. For meg var medisiner fullstendig feil. For andre kan det være et nyttig hjelpemiddel. For meg handlet også om motstanden jeg hadde mot det. Jeg ble helt tom av å bli overkjørt.

For Senneset er målet med boken å gi et innblikk som gjør det mulig å forstå bedre de menneskene som kommer til det psykiske helsevesenet. Hun ønsker å utfordre hvordan både helsevesen og samfunn møter psykisk syke.

I boken beskriver hun et strengt regime der hun måtte trykke i seg fire halve brødskiver i måltid etter måltid, samme hvordan magen reagerte på det. Da hun ikke gikk opp i vekt, ble mengden mat hun skulle spise økt, men tilsynelatende uten å ta hensyn til resten av situasjonen.

– På et tidspunkt lå det i planen min at jeg skulle spise 4.500 kalorier per dag, og for den kroppen jeg hadde da, var det farlig.

Senere sa en psykolog til henne at behandlingen hun hadde fått og også den manglende oppfølgingen, måtte klages til Helsetilsynet. Hun fikk medhold. Senneset mener det er viktig at helsepersonell er bevisst på den store maktubalansen mellom pasient og behandler.

– Du er så prisgitt at andre er villige til å se ut over fordommene sine og til å være profesjonelle nok til å tenke at her har jeg makt, den må jeg bruke med varsomhet.

På det tredje behandlingsstedet møtte Senneset psykologen Bjørn Angvik. Det ble avgjørende.

– Han var opptatt av hva jeg brydde meg om, hva som kunne gi meg mening i livet. Han var opptatt av å bli kjent med meg som menneske og bygge på det slik at jeg skulle klare å holde ut behandling også.

Senneset siterer legen Eli Berg som er imot behandling som bare tar bort symptomer og kaller det «kosmetikk».

– Da skjuler du bare det som er under. Det kan være til god hjelp å bli kvitt plagsomme symptomer. Men hvis du ikke gjør noe med det som er under, vil det aldri bli noe annerledes eller bedre.

Hun håper fagfolkene i psykiatrien kan få mer armslag til å bruke tid på pasientene.

– Av pasienter har jeg møtt så mange som er smarte, kreative og dyktige folk, som kunne gjort så råe ting. Vi går glipp av mye som samfunn ved å ikke ta oss av den enkelte. Det er dyrt, både menneskelig og økonomisk, sier Senneset.

Senneset siterer legen Eli Berg som er imot behandling som bare tar bort symptomer og kaller det «kosmetikk».

– Da skjuler du bare det som er under. Det kan være til god hjelp å bli kvitt plagsomme symptomer. Men hvis du ikke gjør noe med det som er under, vil det aldri bli noe annerledes eller bedre.

Hun håper fagfolkene i psykiatrien kan få mer armslag til å bruke tid på pasientene.

– Av pasienter har jeg møtt så mange som er smarte, kreative og dyktige folk, som kunne gjort så råe ting. Vi går glipp av mye som samfunn ved å ikke ta oss av den enkelte. Det er dyrt, både menneskelig og økonomisk, sier Senneset.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Reportasje