Inn med mer kunnskap om veien til hjelp for spiseforstyrrelser!

Innlegg: Therese Fostervold Mathisen, førsteamanuensis ved Høgskolen i Østfold og leder av Norsk selskap for spiseforstyrrelser (NSFSF)
Jorunn Sundgot-Borgen, professor ved Norges Idrettshøgskole og styremedlem i Norsk Selskap for Spiseforstyrrelser (NSFSF)
Kristin Stedal, seniorforsker ved Regional seksjon spiseforstyrrelser, Oslo universitetssykehus (OUS) og styremedlem i NSFSF
Tone Seim Fuglset, postdoktor ved Klinikk for psykisk helse og rus, Møre og Romsdal, styremedlem i NSFSF
Bent Egil Bergestuen, psykiatrisk sykepleier ved Sykehuset innlandet, enhet for spiseforstyrrelser (SPF) og styremedlem i NSFSF
Kethe Marie Elgesem Engen,  doktorgradsstipendiat ved Norges Idrettshøgskole og styremedlem i NSFSF
Kent Louis Joseph, doktorgradsstipendiat ved Revmatologisk Rehabilitering, Diakonhjemmet Sykehus, og styremedlem i NSFSF

Alle på vegne av Norsk selskap for spiseforstyrrelser (NSFSF)

MINDRE ENN 50 prosent av personer med spiseforstyrrelser avdekkes i primærhelsetjenesten, og det kan ta mer enn seks år før en person med spiseforstyrrelser selv tør å søke hjelp. Mange med overspisingslidelse er ikke selv klar over at de har en lidelse med behandlingsbehov, og de forteller om leger som har sendt dem på slankekurs fremfor å prøve å forstå årsaken til deres vektproblem.

Kunnskapen om spiseforstyrrelser, spesielt når det handler om andre diagnoser enn anorexia nervosa, ser ut til å være lav hos både fagfolk og folk flest. Vi erfarer dessuten at både pasientene selv og pårørende ikke kjenner til hvor de kan søke hjelp – det er et behov for å øke kunnskap om spiseforstyrrelser og om måter å få hjelp.

FINNER IKKE FREM. Mandag 25. januar ble resultatene fra kartleggingen av nordmenns helsekompetanse offentliggjort; en bestilling fra Helse- og omsorgsdepartementet (HOD) som er gjennomført av OsloMet, Høgskolen Innlandet og Helsedirektoratet.

Her fremkommer det blant annet at mer enn halvparten har problemer med å finne frem i helsevesenet.

– Siden psykisk helse er en betydelig folkehelseutfordring i Norge, bør slik informasjon være lettere tilgjengelig, og være på et slikt nivå at befolkningen kan anvende informasjonen for å kunne ta vare på sin psykiske helse, uttaler Hanne Søberg Finbråten til Dagens Medisin.

Dette er også i tråd med erfaringene til flere klinikere og forskere som jobber med forebygging og behandling av spiseforstyrrelser. Vi får stadig henvendelser fra pasienter, og spesielt pårørende, som lurer på hvem de kan få hjelp av, og hvordan de går frem for å finne denne hjelpen.

HÅNDTERING AV FØLELSER. Spiseforstyrrelser handler om å håndtere emosjoner. Anslagsvis vil rundt ti–femten prosent av den kvinnelige befolkningen og én–fem prosent av den mannlige befolkningen oppleve det å ha en spiseforstyrrelse gjennom livet. Tallene kan forventes å være noe underestimert fordi undersøkelser er av eldre dato, og personer med den nye diagnosen overspisingslidelse er ikke tilstrekkelig identifisert og medregnet.

Anerkjennelsen av overspisingslidelse gjør at spiseforstyrrelser ikke lenger kan sies å være en «kvinnelidelse», da forekomsten av denne diagnosen er mer kjønnsnøytral enn hva de mer etablerte diagnoser har vist til.

MISTER KONTROLL. Profesjonell hjelp bør søkes tidlig. I starten av en spiseforstyrrelse opplever mange at de har en god kontroll på situasjonen, og at atferden i seg selv er meningsfylt. Atferden gir umiddelbart svar på behovet for å håndtere uro, affekt og følelser.

Dessverre vil de fleste likevel komme til et punkt hvor spiseforstyrrelsen oppleves å ha tatt kontroll over livet, og hvor både egen fysisk og psykisk funksjon, og det å leve et normalt sosialt liv, er svært utfordret. Ring-effektene kan være svært alvorlige, og de kan redusere både livskvalitet og psykososial funksjonsevne. Matrutiner blir for vanskelig å håndtere i et normalt, sosialt liv, og sinnet kan preges av tunge perioder med depresjon, angst og tvangslidelser.

FRYKT OG SKAM. I en slik situasjon øker erkjennelsen av behov for hjelp, men motivasjonen kan svinge mye: Tvilen om at bedring kan oppnås, kan dominere, og skam for å erkjenne problemet for andre, kan hindre personen i å søke hjelp.

Mange er dessuten usikre på hvor de kan søke hjelp. Noen ønsker heller ikke å involvere foreldre, familie eller fastlegen. Frykten for ikke å bli forstått, skammen over å innrømme svakhet, og frykten for å ødelegge gode forhold, kan være barrierer for å søke profesjonell hjelp.

VEI TIL HJELP. Styret i interesseforeningen Norsk Selskap for Spiseforstyrrelser (NSFSF) gikk i desember 2020 sammen med brukerorganisasjonen Rådgivning om Spiseforstyrrelser (ROS) for å fremskaffe informasjonsmateriale som kan fremme kunnskap om veien til hjelp for spiseforstyrrelser. Dette har resultert i en infografikk som vi håper kan distribuere og synliggjøres i det offentlige rom; skoler, helsestasjoner, helsehus og legekontorer, treningssenter, idrettshaller og offentlige eller private fritidsarenaer.

Flere trenger å vite at det finnes hjelp, og hvordan de kan finne frem til denne hjelpen.

Ingen oppgitte interessekonflikter