Debattinnlegg Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Det har vært et krevende og kostbart år, både for fellesskapet og enkeltindivider.
Jeg jobber i et lavterskeltilbud. Et samtaletilbud til mennesker som er pårørende til noen som sliter med rus, med spillavhengighet, eller med psykisk sykdom. Og høsten 2020 skjedde det noe med samtalene jeg har med disse.
Tidligere har de i all hovedsak dreid seg om situasjonen deres som pårørende. Høsten 2020 dreide de seg stadig oftere om den pårørendes egne problemer. Bekymringer, angst, depressive symptomer, ensomhet, uro.
Og for flere, tanken om, og følelsen av at livet rett og slett er blitt for svært, for vanskelig, for tungt og for ensomt til å leve.
Viktig at det forskes på effektene av tiltakene når pandemien er over
Min jobb er å lytte til disse tankene. Møte dem. Tåle dem. Utfordre dem. Bære dem sammen med den andre personen en stakket stund, mens vi prøver å finne måter de selv kan bære dem på uten at børa knekker ryggen deres.
Noen ganger møter jeg imidlertid ting som ligger utenfor min kompetanse, eller som krever behandling, noe vi på min arbeidsplass ikke kan gi (vi veileder, vi behandler ikke). Og det som har gjentatt seg mer enn jeg synes er greit, er at når en del av disse menneskene ber om den hjelpen de trenger, blir de møtt av ressursmangel, og av lange ventetider som i verste fall gir dem enda en nedtur og enda en bekymring.
Jeg forstår at helsevesenet er overarbeidet. Jeg forstår at det har vært behov for å gjøre vanskelige prioriteringer, både med tanke på kroner og øre, og på personalressurs. Og det skal sies at jeg observerer at det er enorme lokale forskjeller her.
Like fullt, noe må skje, og det må skje snart. For selv om den «selvmords-boomen» enkelte av oss fryktet at skulle komme under koronaen (heldigvis) ikke har kommet, er det på ingen måte synonymt med at alle har det greit.
Det finnes dessverre mange, i alle aldre, som lider under vekten av sin egen situasjon. Jeg møter de som lider både som følge av noen andres situasjon, så vel som sin egen (i mange tilfeller). Og jeg er fortsatt redd for det som måtte komme.
Jeg er redd for hvor mye folk tåler før det blir for tungt.
Laksens beste venn
Når nettverkene forsvinner eller føles uforutsigbare, når den sosiale støtten kanskje oppleves fjern, når hjelpen til en rusmiddelavhengig sønn eller datter uteblir, eller når en brenner lyset i begge ender for å ivareta en psykisk syk partner og øvrig familie samtidig.
Kvinnen som sitter ovenfor meg og er usikker på om hun klarer å bære byrden av sin situasjon, hun er mer enn et nummer i køen. Hun er kanskje den som ikke har noen å komme hjem til eller som ikke har noen jobb å gå til. Hun er kanskje en kone som legger seg ved siden av sin mann hver kveld, og ligger våken i mange timer mens hun bekymrer seg for morgendagen. Hun er en mor som hver dag henter ungene på skolen med et smil om munnen, og strekker seg langt for å ikke la dem vite hvor trist hun er. Hun er lederen med personalansvar som har vært krevende i det siste på grunn av koronaen.
Og den mannen som over telefon forteller meg at han er usikker på om han orker mer av dette livet, han er også sønnen som handler for sin gamle mor. Han er faren som holder maska foran barna sine så de ikke skal bli redde, men som selv kjemper mot angsten når ingen ser på. Han er ressurspersonen i lokalmiljøet, som står på for andre og får hjula til å gå rundt, men som er ensom når dugnaden er over og klubbhuset stengt.
"Mange ganger har jeg sittet inne i varmebadet på en mørk vinterkveld og sett utover Steinkjerelva hvor snøen rolig har danset seg nedover med helbredende utstråling, og tenkt at vi er heldige i vår lille by. Tenk å ha et så godt tilbud som Dampsaga Bad"
Uansett hvem mennesket jeg snakker med er, bør vedkommende slippe å bære disse tankene, erfaringene og bekymringene alene. Og i dag er det dessverre for mange av disse som ikke opplever å få den hjelpen de trenger, når de trenger den.
Jeg mener ikke at de som jobber innen psykisk helse eller innen oppfølging av rusmisbrukere skal løpe raskere. De løper så raskt som de kan, det er jeg overbevist om. Men det trengs mer ressurser til dette feltet.
Det trengs til eldre og voksne, så vel som til barn og unge.
Og det trengs nå.