Barn og unge trenger mer enn trøstende ord

Hvor er satsingen på rask psykisk helsehjelp?

Regjeringen må gjøre alvor av egne løfter om barn og unges psykiske helse. Tiden er over for fine og trøstende ord om at «Dette går over», og at minister etter minister står på de endeløse pressekonferansene og sier «Jeg vet hvordan du har det».

For det vet de ikke. For mange går ikke dette over.

Det er blitt noe oppmerksomhet rundt tilbudet innenfor psykisk helse til barn og unge i det siste, senest i NRK-programmet Debatten 2. februar. VG skrev om at flere barn og unge sliter psykisk, og at både sykehus og barne- og ungdomspsykiatrien (BUP) opplever en pågang som de aldri har opplevd før.

Hvor er satsingen?

Mental Helses hjelpetelefonen kan rapportere om et økende antall som sliter med selvmordstanker. Og de som kontakter chat og hjelpetelefoner, blir stadig yngre. Snittalderen på Mental Helses chat er nå 21 år.

Regjeringen hadde varslet at det skulle komme en kraftfull tiltakspakke for barn og unge 29. januar. Vi er glade for satsingen mot studentene, men så legger regjeringen resten av ansvaret på allerede hardt pressede kommuner.

Hvor er så satsingen på rask psykisk helsehjelp, som kan avlaste en allerede hardt presset spesialisthelsetjeneste? Hvor er satsingen på lavterskeltiltak for barn og unge og andre sårbare grupper?

Trenger flere ressurser

Vi mener det økte behovet som pandemien har utløst, bare synliggjør utfordringer som har vært der i lengre tid. Tilbudet er hverken dimensjonert riktig eller driftet på riktig måte.

Det er enkelt å peke på at feltet trenger flere ressurser. Psykisk helse er ikke blitt prioritert økonomisk, selv om sykehusene har prøvd å skjerme BUP fra budsjettkutt. Problemet er mer sammensatt enn som så.

Helse sør-øst gjennomførte nettopp en større undersøkelse om rekruttering til BUP. Resultatene er urovekkende. Flere foretak rapporterer om utfordringer med å rekruttere, og flere av de ansatte går med tanker om å slutte.

Begge deler økte i omfang jo mer spesialisert kompetanse det var snakk om. Det vil si at overleger og psykologspesialister var både vanskeligst å rekruttere og beholde. Årsakene er som vanlig sammensatte, men opplevde krav, tidspress, manglende støtte og arbeidsbelastning går igjen.

Så hva er løsningen? Hvordan sørge for et tilbud både brukere og ansatte opplever som nyttig og riktig?

Kvalitetsreform

Vi mener feltet trenger en kvalitetsreform. Tjenestene må styres etter mål som oppleves som viktige og meningsfulle for både brukere og ansatte. Pr. i dag er det koder, pakkeforløp, aktivitetsregistreringer og nasjonale måleindikatorer.

Alle har gode intensjoner, men fanger ikke det viktigste: Hvorvidt tjenestene virker og hjelper de som får behandling. Opplever barnet mindre symptomer? Bedre funksjon? Økt livskvalitet? Hvis ikke – hvorfor?

Barneombudet kom i 2020 med rapporten «Jeg skulle hatt BUP i en koffert». Alle anbefalinger der støttes av oss. Likevel mener vi at innføring av kvalitetsmål og styrking av tjenestene gjennom flere årsverk er overordnet alle de andre nødvendige forbedringene.

Fleksible, tilpassede og gode tjenester til barn og unge med behov krever bedre rutiner, mer ressurser og flere fagfolk. Men for å vite om dette fungerer, så trenger vi definerte mål å jobbe mot.

Regjeringen trenger en satsing som består av mer enn trøstende ord og tomme løfter. Pandemien har synliggjort utfordringer innenfor psykisk helsevern som våre to organisasjoner har påpekt i årevis. Tiden er inne for å styrke og bedre behandlingstilbudet for barn og unge.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter