Brukeransettelser – I spennet mellom arbeidslivet og sivilsamfunnet

– I denne nye boken er kritiske perspektiver på brukermedvirkningspraksiser en rød tråd. Hvorfor sa du ja til å være med på et slikt prosjekt?

– Det er nok først og fremst fordi jeg bryr meg om brukermedvirkning og mener det er viktig at brukere har mulighet til innflytelse på politikk og tjenester og i eget liv. Og fordi jeg tenker om kritikk at det ikke er å være negativ, men å være granskende.

– En av påstandene i bokens innledning er at det kan virke som om det er mange definisjoner av brukermedvirkning, og at det kan være at deltagerne på feltet psykisk helse og rus snakker forbi hverandre selv om vi bruker det samme ordet. Hvorfor er brukermedvirkning så vanskelig?

– Det er kanskje ikke først og fremst slik at det er mange «definisjoner» av brukermedvirkning; det er mange former for brukermedvirkning – mange måter å gjøre brukermedvirkning på, ulike organisatoriske modeller og ulike praksiser, og gode og dårlige måter å praktisere en valgt modell på. Jeg er ikke sikker på om brukermedvirkning er så veldig mye vanskeligere enn organisering og praksis på andre områder. Det er jo diskusjon om hva som er gode modeller for organisering av sykehus eller om hvordan man skal få til samarbeid på tvers av tjenester i praksis. Kanskje er det vanskeligere hvis mange tenker at brukermedvirkning er én ting og ikke snakker om at det finnes ulike formeninger om, og forventninger til, hva brukermedvirkning bør være og hvordan det kan organiseres.

NY ANTOLOGI: Kritiske perspektiver på brukermedvirkning.

– Du skriver om brukeransettelser og plasserer disse ansettelsene i spennet mellom sivilsamfunnet og arbeidsorganisasjonen. Sivilsamfunnet og arbeidsorganisasjonen fungerer etter helt ulike logikker som ikke er så lette å forene, skriver du. Kan du kort fortelle hva som karakteriserer disse to områdene?

– Sivilsamfunnet dreier seg om virksomhet, samhandling og fellesskap som springer ut av samfunnsmedlemmenes egne ideer, verdier, interesser og initiativ. Frivillige organisasjoner, sosiale bevegelser og møteplasser for offentlig debatt tilhører sivilsamfunnet. Aktivitetene organiseres og styres av samfunnsmedlemmenes egne organisasjoner eller bevegelser, den er ikke pålagt av offentlige myndigheter og har ikke til formål å tjene penger. Brukerorganisasjonene tilhører sivilsamfunnet, de er organisert og styres av medlemmene, og selv om de må prøve å skaffe midler til driften, så er formålet å fremme brukernes erfaringer og være et fellesskap av mennesker i samme situasjon.

– Arbeidsorganisasjoner, derimot, opererer på et marked. Vi tenker vanligvis på at markedet består i kjøp og salg av varer og tjenester, men vi har også et arbeidsmarked som dreier seg om bytte av arbeidskraft og arbeidsinnsats mot lønn eller andre former for betaling. Arbeidstakere har rettigheter, men arbeidsgiver har styringsrett. Offentlige tjenester selger ikke sine tjenester, tjenestene produseres til innbyggernes og samfunnets beste, men også offentlige tjenester opererer på et arbeidsmarked og består av arbeidsgivere som selv bestemmer hvem de vil ansette til hvilke oppgaver, innenfor kravene som gjelder for kvalifikasjoner for bestemte stillinger.

 – Og de ulike logikkene?

– Når forskere snakker om ulike «logikker», så snakker vi om ideal-typer, ikke i betydningen idealer, men teoretisk stiliserte modeller som aldri finnes i ren form i praksis. I praksis er alle organisasjoner blandinger av ulike logikker. Brukerorganisasjoner kan ha ansatte og være arbeidsgivere. Arbeidsorganisasjoner kan ta opp i seg forventinger fra sivilsamfunnet, for eksempel om at de skal inkludere mennesker som står utenfor.

– Når brukeransettelsene da forskyves fra sivilsamfunnet over i arbeidsorganisasjonen, som fungerer på helt ulikt vis, hvilke dilemmaer eller utfordringer må vi da være forberedt på?

– En utfordring er at dette er nye typer stillinger slik at det ikke er selvsagt verken for de som ansetter, eller som ansettes, hva oppgavene kan være og hvordan de bør utføres. Vi har klare forståelser av hva en lege eller en sykepleier er, selv om det i praksis varierer mye etter hvor legen eller sykepleieren jobber, men vi har ikke slike klare forståelser av hva en brukermedarbeider skal være eller gjøre. Da kan det være uklare eller ulike forventninger som kan lede til misforståelser og misnøye hvis ikke temaet blir tatt opp.

– Et dilemma er det at ikke alle forventninger er helt forenelige, slik jeg tenker det ut fra at sivilsamfunnets brukerorganisasjoner og tjenestenes arbeidsorganisasjoner fungerer etter ulike logikker. Det er noe annet å være brukerrepresentant og operere som talsperson for et fellesskap der man også kan hente støtte i representantoppgaven, og å være en ansatt ut fra sine brukererfaringer som skal inngå i et arbeidsfellesskap og ha en arbeidsgiver som til syvende og sist har styringsretten. I begge rollene kan mennesker med brukererfaringer løfte fram brukerstemmer, men de kan ikke gjøre det helt på samme måte. Det tror jeg det er viktig å være bevisst på. På den andre siden, kanskje jeg tenker for firkantet, kanskje kan arbeidsorganisasjonene finne nye måter der ulike logikker kan eksistere side om side, om ikke uproblematisk, så kanskje likevel uten for store konflikter.

– Du har også gjennomgått en rekke stillingsutlysninger der det skal ansettes brukere i stillinger. Hva tenkte du da du leste arbeidsoppgavene som lå til disse stillingene?

– Jeg tenkte umiddelbart at det var ganske stor likhet mellom utlysningene. Mange søkte etter erfaringskonsulenter og det virket som om det er blitt en ganske utbredt og delt forståelse av hva en erfaringskonsulent skal være. Eller kanskje det også dreier seg om at tjenester, som skal lage en slik stillingsutlysning, kopierer fra andre og at ideer spredt av Erfaringskompetanse.no har fått gjennomslag.

– Jeg ble også slått av i hvor stor grad en erfaringskonsulent ble forstått som det jeg har kalt en «med-tjenesteyter», en som forventes å gjøre mye av det samme som fagfolk i tjenestene, bare ut fra en annen kunnskapsbase. Det ble kanskje ekstra tydelig når flere stillinger ble utlyst sammen og mange av oppgavene og kravene var de samme. Slik var det for eksempel i utlysninger for en ny tjeneste som skulle bemannes opp, eller for stillinger som ifølge utlysningen like gjerne kunne fylles av en erfaringskonsulent som av en omsorgsarbeider eller miljøterapeut.

– Vi har sett, og vil fortsette å se, en profesjonalisering av brukerstemmen i disse brukerstillingene. Du argumenterer at stillingene er tvetydige og at de både skal gi håp til brukere, men også være kritiske til et system som de samtidig er en del av, ved at det forventes at de skal endre tjenestene og fagfolkene. Hva bør vi være oppmerksomme på når det legges så mange forventninger, i så mange retninger, for de som ansettes i disse stillingene?

– Det aller viktigste vi bør være oppmerksomme på, tror jeg er å ikke legge for store forventninger på dem som ansettes som brukermedarbeidere eller erfaringskonsulenter. Mange steder er det fremdeles nye stillinger, i små stillingsbrøker og engasjementer, der forventningene kan være uavklarte, der erfaringskonsulenten kan være den eneste i en slik stilling, og der det stilles spørsmål ved hva slags kunnskapsgrunnlag egenerfaring kan være. For noen er det jo også veien inn i arbeidslivet etter en tøff periode utenfor. En stilling kan ikke reformere en hel tjeneste.

– Det er ikke noe i veien med å være kritisk til tjenestene, det er også mange fagfolk. Kritisk gransking av tjenestenes organisering og praksis er en forutsetning for forbedring. Men man gjør det innenfra, ikke utenfra og i opposisjon, slik brukerorganisasjoner kan gjøre. Det er litt ulike roller. Over tid kan tjenestene endres gjennom det disse stillingene bærer med seg.

– Du har erfaring fra profesjonskritisk forskning. Har du sett noe parallelt i andre sfærer i arbeidslivet som det vi ser i disse nye brukeransettelsene på feltet psykisk helse og rus?

– Ja det finnes paralleller, og i Norge finnes brukeransettelser f.eks. på Sunnaas sykehus, der det er andre typer skader, diagnoser og erfaringer som anvendes i stillingene. Fra forskningslitteraturen har jeg lest om utekontakter med oppgave å bringe informasjon om HIV-forebygging inn i miljøer der menn som har sex med menn treffes, og der de som hadde stillingen ble ansatt nettopp fordi de selv var homofile eller biseksuelle menn. Tanken var at deres egenerfaring ga dem en nødvendig ekspertise og empati i arbeidet. Selv om de ansatte ikke betraktet seg som profesjonelle i vanlig forstand, trakk de på ideer om profesjonalitet i jobben, i møtet med profesjonelle for å inngi respekt og formidle hvor viktig arbeidet var, og i møtet med brukerne som en veiledning for relasjonen. Å opptre profesjonelt betydde å trekke grenser mot det helt personlige og holde en profesjonell avstand til dem de møtte som brukere. Jeg har også lest om arbeidsrettet rehabilitering for krigsveteraner der de som var i rehabiliteringsløp la vekt på det å møte en veileder som selv hadde erfaring som krigsveteran. Det ser altså ut til å være paralleller, men dette er ikke noe jeg har forsket på, så jeg vet ikke nok til å svare på spørsmålet ditt.

– Vårt senter har fulgt disse stillingene fra fødselen. Vi ser at hovedansvaret for veiledning og oppfølging av de som er i disse stillingene ikke har blitt plassert på ett sted. Hvem mener du har hovedansvaret for å sørge for at disse stillingene kan fungere på den best mulige måten for alle parter? Er det de som besitter disse stillingene, er det lederne som ansetter brukere i disse stillingene eller er det helsemyndighetene?

– Jeg tror ikke jeg kan gi noe godt svar på dette spørsmålet. For andre fagfolk er det jo et delt ansvar. Utdanningene gir fagfolkene fagkunnskap og praksiserfaring som skal gjøre dem skikket i stillingene. Innholdet i utdanningsprogrammene er på overordnet nivå regulert av myndighetene. Men for mange stillinger i arbeidslivet er det jo ikke noen en-til-en sammenheng mellom en utdanning og en stilling.

– Utdanningen må fagfolk alltid utfylle med lærdom om de konkrete arbeidsoppgavene, arbeidsplassen og samarbeidsrelasjonene de skal fungere i. I varierende grad har arbeidsorganisasjoner systematiske opplæringsopplegg, mye må nyansatte tilegne seg gjennom praksis. Så slik må det vel være for brukermedarbeidere også, at ledere tar et ansvar for å veilede den nyansatte og at de som ansettes også ser et ansvar for å sette seg inn oppgavene og arbeidsplassen.

– Så kommer spørsmålet om noen skal ta et ansvar for å gjøre det klarere hva en stilling som en brukermedarbeider eller erfaringskonsulent skal være, og om det skal stilles krav om bestemte kvalifikasjoner eller former for opplæring. Men før det, kommer egentlig spørsmålet om det er ønskelig at stillingene gjøres mer enstydige og ensartede. Det tror jeg det er viktig å diskutere.

-Fremover, slik du ser det: Hva vil være den ideelle måten å få disse brukerstillingene til å fungere på en mest mulig optimal måte for den som disse stillingene er ment å være til for, den enkelte bruker? Er det å tone ned de karaktertrekkene som kommer fra sivilsamfunn-sfæren, og rendyrke det arbeidsorganisatoriske? Eller er det å ta disse stillingene ut av arbeidslivet, og gjøre dem mer sivilsamfunnsaktige, altså frivillige, tett knyttet opp mot brukerorganisasjonene? Eller er det å fortsette kursen som vi har startet på?

– Det er et vanskelig spørsmål – hva som er ideelt for at stillingene er til beste for tjenestenes brukere. Når det gjelder brukermedvirkning generelt, tror jeg ikke det er enten – eller. Tvert imot, ulike former for brukermedvirkning kan utfylle hverandre. Formene virker på ulike måter; alle forventninger kan ikke oppfylles gjennom en form.

KJØP BOKA VIA DENNE LENKEN