De skal undersøke nordmenns psykiske helse etter pandemien. Men de mangler én ting.

Hvor er alle sosionomene hen?

I Uviten skriver Nina Kristiansen, Marit Simonsen, Ole Jacob Madsen og Simen Gaure hver uke om det de mener er dårlig forskning, flau formidling, kunnskapsløse politiske forslag og ren fusk.

Nylig nedsatte regjeringen en ekspertgruppe ledet av Peder Kjøs. Gruppen skal se på konsekvensene koronapandemien har hatt for befolkningens psykiske helse og rusbruk og foreslå treffende tiltak for å møte utfordringene.

De 12 ekspertene er psykologer, leger, sykepleiere, helsesykepleiere, forskere fra Ungdata og HUNT, og medlemmer med erfaringskompetanse fra psykisk helse og rus.

Men ikke alle var like fornøyde. Deriblant forbundsleder i Fellesorganisasjonen Mimmi Kvisvik som påpekte:

«Gruppen har et tydelig helsefokus, men mangler medlemmer med sosialfaglig kompetanse og erfaringer fra ulike sosiale tjenester som Nav, barnevern eller kommunal rusomsorg. Rus og psykiske lidelser er samfunnsproblem som trenger helhetlig, sosialfaglig forståelse. Ellers blir ikke tiltakene gode nok».

Etterspurt kompetanse?

Antageligvis hadde myndighetene som satt ned utvalget, dårlig tid eller religiøs frykt for å bli 13 til bords. Men unnlatelsessynden føyer seg uansett inn i et mønster der sosialt arbeid blir nedvurdert, ikke minst fra nåværende regjering.

En treårig bachelorgrad i sosialt arbeid gir kompetanse i å forebygge, løse og redusere sosial problem. Det kvalifiserer hen til å jobbe som sosionom, og sikre og bedre barn, unge og familiers livs- og oppvekstvilkår.

Det skulle man tro var høyt etterspurt.

Imidlertid har jeg til gode å høre noen kreve flere sosionomer, bortsett fra deres egen fagforeningsleder. Mens stadig hører man om lege- eller psykologmangel.

Det finnes riktig nok kritiske begrep som «medikalisering» og «psykologisering», som tilsier at både medisin og psykologi kan misbrukes. Men disse er gjerne reservert til det akademiske ordskiftet.

Mens «sosionomisering», å møte problemer med mykhet og forståelse fremfor målrettede tiltak, står til sammenligning i en særstilling.

Noe utidsmessig

I 2018 havnet ordet på tredjeplass i Språkrådets kåring av årets nyord etter «skjebnelandsmøte» og «grottegutter».

Det skjedde etter at statsminister Erna Solberg under Stortingets spørretime uttalte: «Samtidig vil jeg aldri si at fordi man er fattig, eller har utfordringer, er kriminalitet akseptabelt – eller «sosionomisere» det vekk, som jeg pleier å si.»

Solberg beklaget senere utspillet. Langt mindre apologetisk har Frp vært, der det tidvis har gått sport i å opponere mot såkalt «sosionomgnål».

Sosialt arbeid har nok tradisjonelt blitt sett ned på også fordi det er et typisk kvinneyrke, eller «noe middelaldrende kjerringer med lilla skjerf driver med» for å sitere en bekjent av meg.

Samtidig er fag som medisin, psykologi og sykepleie vel så kvinnedominerte, men samtidig høyt ansett.

Ser man til statsforvaltningen ble det daværende Sosial- og helsedepartementet adskilt i 2002. De gamle sosialkontorene ble tatt opp i Nav, mens sosiale tjenester heter nå «andre helse- og omsorgstjenester».

Her kan man undre seg om det kun er endringer i navn, eller om det sosiale er blitt noe utidsmessig som ikke helt passer inn, hverken i regjeringens ekspertgruppe, eller i registreringsskjemaene til individuelle saksbehandlere og brukere.