Fredag 14. mai ble jeg forespurt om å forklare hvorfor jeg har valgt å starte som kommunepsykolog i en liten distriktskommune. For å gjøre det lettere for politikere som er redd for en «tsunami av psykiske problemer», har jeg derfor laget en kjapp oppskrift.

Jeg la merke til at fylkesvaraordfører Simon Johnsen (Ap) i Nordland valgte å sette søkelys på rekrutteringsutfordringene av psykologer til distriktet. Det gleder meg at lokale politikere ønsker å se på manglende psykologfaglig kompetanse. Vi psykologer som har etablert vårt virke i distriktet deler denne opplevelsen.

Folk på bygda vokser også opp i rusbelastede hjem, folk på bygda plages av angst og depresjon, noen blir utsatt for vold, noen får virkelighetsbrist, mange opplever sorg, og noen tenker på selvmord. Vår opplevelse som kommunepsykolog er at mange faggrupper ønsker vår kompetanse. Vi kan bidra som aktør i komplekse saker, vi tilbyr veiledning på klientsaker og vi kan drøfte faglige utfordringer med å stå som hjelper i enten skolen, barnehagen, barnevernet eller på helsestasjonene eksempelvis.

På grunn av ønske om vår kompetanse også utenfor spesialisthelsetjenesten, er det nå lovpålagt at kommunene skal ha psykologfaglig kompetanse.

For å finne ut hvordan vi skal rekruttere psykologer til kommunene for å gi et best mulig helsetilbud også i distriktet slik Johnsen etterlyser, så vil en ledetråd være å spørre slike psykologer hva som kan bidra til å gjøre distriktet mer attraktivt. Jeg tar meg derfor frihet til å supplere listen til Johnsen.

1. Kommunene må tilrettelegge for deltakelse i lokale, regionale og nasjonale faglige nettverk for kommunepsykologer. Slike nettverk er allerede etablert. I nettverkene deles erfaringer, utfordringer og løsninger, og vi får mulighet til å sammenligne, utvikle og utarbeide løsninger basert på erfaringene til kommuner som har like og ulike utfordringer, befolkningsdemografi, størrelse og organisering. Vi må huske at kommunepsykologer er en relativt ny stilling i Norge. Mulighet til å sparre med andre i lignende situasjon er nødvendig for å få et psykologfaglig kollegialt fellesskap å delta i.

2. Kommunene må la oss spesialisere oss. Vår utdanning er en 6-årig generalistutdanning. Det betyr i praksis at når vi går ut fra universitetet med vitnemålet og autorisasjon i hånda, skal vi kunne fungere like godt som forskere, kliniske barne- og ungdomspsykologer, psykologer i voksenbehandling eller med eldre mennesker. Eventuelt skal vi kunne jobbe med nevrologiske tilstander, habilitering og rehabilitering – i utredning, diagnostisering, oppfølging og behandling. For å rette oss inn og øke vår spesifikke fagkompetanse på feltet vi skal jobbe innen, legges det derfor opp til at vi skal spesialisere oss etter endt utdanning. Vår spesialisering går over fem år, og gir oss i tillegg til spesifikk fagkunnskap veiledning på minimum to timer i uka. Dette er helt nødvendig for kvalitetssikring og kompetanseheving.

3. Kommunene må være seg bevisste på hvilken måte vår faglige kompetanse og ressurs skal brukes. Vår arbeidshverdag inkluderer både plan- og utviklingsarbeid, klinisk behandling og oppfølging både direkte og indirekte som en sentral samarbeidspartner for andre faggrupper både i og utenfor helsevesenet. Helseutfordringer finnes også i distrikter. For at vi skal kunne bygge gode stier for helsefaglig samferdsel i kommunene, må kommunens ledelse ha en klar ledelseslinje og forventning til oss.

4. Etablering av et tydeligere samarbeid mellom kommunehelsetjenesten og psykisk helsevern. En pasientavtale inkludert forsvarlig dokumentasjonskrav minimum en time. 1. Det er før vi begynner med inntaksvurdering, epikriser, henvisning eller samarbeidsmøter. Gode vurderinger av rett helsehjelp til rett tid, krever tid. Oppfølging og behandling krever tid. Samarbeid krever tid. I helsetjenestene er vi alle avhengig av en god arbeidsflyt mellom kommunen og psykisk helsevern. For å kunne hjelpe de som trenger hjelp på rett nivå, må vi ha ressurser i både kommunal helsetjeneste og innen psykisk helsevern, og potensialet ligger i å tydeliggjøre samarbeidet mellom kommunene og psykisk helsevern for å sammen ivareta befolkningens behov.

Jeg tror en tydeligere visjon og kommunikasjon fra kommunene kan bidra til å løse rekrutteringsbehovet som er. Kommuner som er i gang med å tiltrekke seg psykologer har et særlig ansvar for å bruke kommunal selvråderett og tydeliggjøre sine egne visjoner for psykologer i kommunen. Jeg og flere av mine kollegaer står klare til å gjøre et godt stykke arbeid for kommune-Norge, men vi trenger samarbeid med kommunene i å finne ut hvordan vi best kan brukes og hvordan kommunene best kan nyttiggjøre seg vår kompetanse.