Regjering etter regjering har lovet å styrke tilbudet innen psykisk helse. Sist ut er Regjeringen Solberg med helseminister Bent Høie i spissen. Heller ikke han har holdt det han lovet. Riksrevisjonens funn er graverende, men heller ikke overraskende. De samsvarer med funn fra Barneombudet og samtlige tilbakemeldinger og undersøkelser som Psykologforeningen og Mental Helse har overbrakt myndigheter og media.
Det er fullt mulig å ha velfungerende psykiske helsetjenester.
Vi frykter at denne tilstanden begynner å bli tatt for gitt av både befolkningen og media – at psykisk helsehjelp er et permanent katastrofeområde og det må bare aksepteres. La oss fastslå tydelig: Det er ikke sant. Det er fullt mulig å ha velfungerende psykiske helsetjenester. Behandlingen som tilbys innen psykisk helse har veldokumentert effekt som er langt bedre enn mange av de medisinene vi får på blå resept.
[ Frykter mange forblir utenfor samfunnet etter gjenåpningen: – Kan bli en «indre lockdown» ]
Men som Riksrevisjonen påpeker, pasienter får ikke nødvendigvis denne behandlingen. Og da har vi ikke nevnt de 20 prosentene som blir avvist i spesialisthelsetjenesten eller bor i en kommune totalt uten tilbud til dem.
Hvis vi fortsetter parallellen med somatisk helse – hadde funnene avdekket av Riksrevisjonen, Barneombudet og våre medlems- og brukerundersøkelser blitt godtatt innen andre helseområder? Hadde regjeringen dratt beina etter seg i møte med undersøkelser som viste at barn ble avvist ved mistanke om leukemi, ikke ble utredet på sykehuset, fikk halve cellegiftkurer eller ble avsluttet før man kunne fastslå at kreften var borte?
[ En av tre foreldre som mistet barn på Utøya, er uføre ]
Tjenestene er feilstyrte og underfinansierte.
Vår påstand er at dette hadde utløst en mye kraftigere reaksjon på et mye tidligere tidspunkt. Her er vi inne på noe av kjerneproblemet for psykisk helse. Det er likestilt i lov og samordnet med øvrige helsetilbud. Likevel er kompetansen på og interessen for psykisk helse mye mindre innen forvaltning og øvrig helsevesen enn andre fagområder.
Dette medfører at andre oppgaver innen helse mye oftere blir prioritert, både i sykehusene og kommunene. Dette på tross av at WHO rangerer psykiske lidelser som vår nest største helseutfordring etter kreft, at det koster samfunnet om lag 70 milliarder i året og at befolkningen ønsker området prioritert. Derav trengs det ledelse fra våre folkevalgte.
Funnene som Riksrevisjonen gjør er mangslungne, men to problemområder peker seg ut; tjenestene er feilstyrte og underfinansierte. Riksrevisjonen, Barneombudet og Kjøs-utvalget har med hvert sitt perspektiv og hvert sitt mandat kommet med klare anbefalinger som kan fungere som rettesnor for å endelig avhjelpe situasjonen. Dette krever konkrete tiltak som vi mener vil ha signifikant effekt:
• Helsedepartementet må bruke strukturelle virkemidler for å sørge for prioritering av psykisk helsevern, helseforetakene har vist at de ikke lytter til signaler.
• Det må gjøres en grundig gjennomgang og reduksjon av styringsmål, prosedyrekoder og andre administrative tidstyver som ikke er til nytte for tjenestene, men ofte til hinder.
• Det må stilles klare krav til hvilke tjenester kommunene forventes å levere sine innbyggere, inkludert kompetansekrav og bemanningsnormer.
• Det må etableres støtteordninger for kommunene som forenkler og belønner oppbygging av disse tjenestene.
• Samhandling mellom sykehus, kommune, Nav og andre tjenester må være et krav som belønnes og prioriteres, for å gi helhetlig hjelp.
Disse tiltakene hadde vært et godt startpunkt som avhjalp mye. Det krever bare politisk vilje. Alle partiene kappes nå om å presentere sine planer og visjoner frem mot valget, deriblant for psykisk helse. Viljen til å faktisk lede og ta de klokkeklare anbefalingene som nå foreligger fra flere hold er det vi kommer til å se etter. Vi håper at vi snart slipper å komme med denne appellen, gang på gang på gang.