En psykisk lidelse kan være like ødeleggende som en kreftdiagnose
God behandling skal ikke være lotto. Vi trenger distriktspsykiatriske senter og døgntilbud som fungerer.
Forestill deg at du blir henvist fra fastlege for angstproblematikk som har hindret deg i å fortsette studiene dine. Du har angst for å forlate huset og får panikkanfall flere ganger i uken.
I løpet av fem uker får du time. Du får ikke noe avslagsbrev som forteller deg at du ikke er «syk nok» eller at du kan behandles hos fastlege (som ikke har peiling på angstbehandling).
Forestill deg at du allerede i første time får utredning. Du får beskjed om at fremover skal timene ha en hyppighet på én gang i uken, for det er viktig at du får tilbake livskvaliteten din. Du er ung og du har ingen tid å miste.
Det viser seg etter hvert at behandlingen ikke passer, men du veiledes til et annet tilbud. Denne gangen fungerer det.
Forestill deg at du kommer inn på akutten. Har pårørende mulighet til å passe på deg fremover, eller er dette en urettferdig stor oppgave å sette på dem? Du får tilbud om plass.
Det er nok ansatte til å ta seg av alle de innlagte pasientene. Ingen blir glemt, ingen blir presset ut. Du får hjelp med godt ettervern. Det kjennes trygt å være pasient i norsk helsevesen.
Forestill deg et distriktspsykiatrisk senter (DPS) og døgntilbud som fungerer. For langt flere enn det gjør nå.
Fastlegen så meg i øynene og sa at jeg hadde løyet. Hva skjedde?
Hvis du ikke trekker vinnerloddet
God behandling skal ikke være lotto. Det er konkrete ting som kan gjøres, bare ressursene blir utdelt.
Ta rådet til Helsedirektoratet, gi tilbud om behandling innen 40 dager. Uansett om det er alvorlig deprimerte eller pasienter med panikklidelse. De trenger begge hjelp. Store problemer er store problemer for den det gjelder, uansett.
DPS-ene trenger flere ansatte. Færre pasienter pr. behandler. Sånn som det er nå, er det om å gjøre å få skrevet ut pasient så fort som mulig. Fort inn, fort ut. Det skaper en grobunn der ingenting kan vokse. Et evig stress om at snart blir behandlingen avsluttet, snart har du brukt opp tiden din.
Vi er mennesker, ikke ligninger som kan løses likt. Sett behandlere som kan noe om diagnosen som skal behandles, på rett pasient. Jeg har en venn som ble søkt inn på DPS for hjelp med alvorlig OCD. Hun ble satt hos en vernepleier som aldri hadde vært borti lidelsen.
Døgnplasser må opprettholdes. Det trengs flere, ikke færre. Ventelistene er allerede altfor lange. På psykiatrisk akuttpost kan du stå uten rom eller bli sendt hjem i håp om at «det går bra denne gangen». Hva nytter det med en avtale på poliklinikken neste uke, hvis pasienten ikke er i live til timen?
Nedleggelsene av plasser og forkortelsen av innleggelsestid blir satt bak unnskyldninger som «vi vil ikke institusjonalisere pasienten». Dermed ender pasienten opp som svingdørspasient, inn og ut av kortere innleggelser.
Helseministeren krever det. Helseforetakene sier det. Men nei, psykiske lidelser prioriteres ikke.
Hva med å lytte?
Skaden ved å ha et offentlig helsevern som ikke fungerer, er stor. Pasienter og pårørende mister tillit til systemet. Pasientene kommer seg ikke tilbake i jobb og studier.
Gjennomsnittlig er informasjonen for dårlig, hyppigheten og varigheten er for svak. Likevel krymper fremdeles behandlingstilbudet. Menneskeverdet blir ødelagt. En psykisk lidelse kan være like ødeleggende som en kreftdiagnose.
Vi er mennesker, ikke ligninger som kan løses likt
Etterspørselen var allerede for heftig for systemet, og du kan jo bare se for deg hvor stort dette problemet blir nå etter koronakrisen.
Hva med å lytte til meg når jeg sier at dette er det vi trenger for å ha et DPS og døgntilbud som fungerer? Ikke bare i statistikken, men på ekte.
