Systemet for psykisk helsevern er for dårlig. Noe må gjøres.

Vi trenger en ordning hvor erfarne psykologspesialister lånes ut til fastlegekontorene fra spesialisthelsetjenesten, skriver Jørgen Flor.

Her er fire forslag for et bedre psykisk helsevern.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Riksrevisjonen rettet nylig sterk kritikk mot de kommunale helsetjenestene. Dommen var knusende. Samtidig sier unge velgere at psykisk helse er den viktigste saken. Noe må gjøres med psykisk helsevern.

Men politikere i valgkampåret 2021 har få konkrete forslag. De snakker i stedet generelt om mer penger og større frihet til fagfolk.

Vi som står i tjenestene, vet hvor skoen trykker.

Jeg har forhørt meg med kolleger og har fire forslag til inspirasjon. Noe kan gjennomføres raskt. Noe er kontroversielt, og noe har bred oppslutning blant fagfolk.

Felles for alle er at de representerer en holdningsendring: fra dagens system med meningsløs telling til et pasientrettet psykisk helsevern, hvor kvaliteten på helsehjelpen er det viktigste.

Jørgen Flor, konstituert psykologspesialist og forfatter av boken «Skadelige samtaler».

1. Psykologspesialister hos fastlegen

En henvisning fra fastlegen til spesialisthelsetjenesten er et sjansespill. Mange avslås, og variasjonen mellom behandlingssteder er enorm.

Vi trenger en ordning hvor erfarne psykologspesialister lånes ut til fastlegekontorene fra spesialisthelsetjenesten.

Her kan de gi rask hjelp og korte samtaleterapiforløp.

De kan veilede fastleger, og de kan informere om og ha dialog med kommunens lavterskeltilbud. Vurdering og henvisning fra fastlege og psykologspesialist kan sammen gi rett til videre spesialisert behandling. Slik fjerner vi dagens kronglete inntaksprosess.

Vi må bruke langt mer ressurser på dem som trenger det mest

Men det vil koste mye å gi hjelp til alle som trenger det.

2. Fleksibilitet og skreddersøm

Noen pasienter trenger mer intensiv terapi i form av flere, hyppigere eller lengre timer. Andre trenger at vi kommer på hjemmebesøk, eller at vi snakker med hele familien og støttepersoner.

Tenk deg å møte opp på et venterom fullt av pasienter hvis problemet ditt er sosial angst.

Å reise hjem til folk ser på papiret mer ressurskrevende ut, men hvis alternativet er at pasienten uteblir eller faller fra behandlingen, er det en nødvendig prioritering. Vi må bruke langt mer ressurser på dem som trenger det mest. Spesielt for barn og unge.

3. Telle ting som teller

Vi må vite om hjelpen hjelper eller skader. Arbeiderparti-leder Jonas Gahr Støre og helsepolitisk talsperson i Ap Ingvild Kjerkol ønsker mer faglig skjønn og større tillit til oss som utøver faget. Men vi fagfolk trenger å bli stilt krav til. Derfor må vi måle kvaliteten på tjenestene.

Psykisk helsevern er underfinansiert og underbemannet

Jeg tror vi bør etablere et offentlig register hvor pasienters symptomer, livskvalitet, funksjonsnivå og annen data som er viktig i pasientbehandling, blir registrert. Registeret brukes til kvalitetskontroll, til forskning og til å utvikle bedre tjenester.

Ikke alle steder vil måle det samme, men alle kan dokumentere det de gjør. Helt sentralt må pasientenes erfaringer være.

4. Gode økonomiske rammer til virksom behandling

Psykisk helsevern er underfinansiert og underbemannet. Men vi kan ikke bare pøse mer penger og folk inn i et system som ikke fungerer. I dag tjener helseforetakene penger på antall konsultasjoner. Økonomiske insentiver er knyttet til noe som ikke gagner pasientene.

Heller tvert imot, fordi systemet samtidig krever at mange får behandling raskt.

Behandlingsstedene trenger større økonomisk frihet: mer rammefinansiering. Men dette må kombineres med måling av om hjelpen hjelper. Etter hvert må de beste behandlingsstedene få mer ressurser.

Det skal lønne seg å gjøre folk friske.