For over 20 år siden startet mitt engasjement for psykisk helse for barn og ungdom. Nesten ingen snakket om psykisk helse på den tiden. Temaet var skambelagt. Barn og ungdom som opplevde psykiske helseproblemer fikk helt frem til tidlig på 2000-tallet ofte ikke hjelpen de trengte.

Mange måtte bli ganske så syke før de fikk hjelp. Den gang var det en underdimensjonert, fylkeskommunal og kvalitetsmessig svært varierende offentlig helsetjeneste.

Mye har skjedd siden da. I dag har vi psykisk helse høyt oppe på den offentlige dagsorden. I prinsippet er dette en god ting, for enhver oppmerksomhet, ethvert støttende ord bidrar til sakens opplysning.

Det som derimot ikke er spesielt imponerende, er når psykisk helse slenges ut og brukes som en måte å hente empati og stemmer på. I realiteten kan man verken særlig mye om psykisk helse, eller er spesielt interessert i å faktisk skape en bedre helsetjeneste.

Jeg har vært i flere begravelser enn jeg orker å snakke om. Jeg har sett hvor ille det kan gå når hjelpen ikke er der, verken til rett tid eller i det hele tatt. Jeg har sett hvor mye det koster samfunnet å la barn og ungdom henfalle til utenforskap.

Det kan være lett å vise til tall og statistikk når man skal forsvare politikken, men det aller, aller viktigste er å ha mennesket i sentrum av politikken.

Det finnes få tiltak som er like virkningsfulle som å styrke kommunene med spesialistkompetanse. Om de kalles skolepsykologer eller kommunepsykologer er ikke det viktige, men at de faktisk får plass i kommunen for å bidra med den psykologiske fagkompetansen som de har.

Mange kommuner har nå kommunepsykologene Høyre innførte. Mange kommuner har også styrket skolehelsetjenesten. Den allmenne førstelinjen for barn og ungdom som er inngangsporten til hjelp for mange er bra. Men det skuffer meg tilsvarende når for eksempel Arbeiderpartiet uttaler at de heller ønsker å satse på bredden fremfor spisskompetansen i kommunen, og egentlig ikke er for skolepsykologer.

Det er mange aspekter ved å ha psykologer i kommunen som gjør det så viktig. For det første er de en solid støtte for lærere og andre fagfolk i kommunen. Det er viktig for å forebygge berøringsangst med temaet og for å kunne snakke om temaet på en skikkelig måte. Videre kan en psykolog gi den hjelpen ungdommene trenger med en gang de trenger den.

Tidligere forsøk med psykologer i kommunene har vist at unge som var i ferd med å falle utenfor i snitt bare trengte en håndfull timer med skolepsykolog før de var på rett spor igjen. Sammenligner man dette med årlange behandlinger, tapte arbeidsår, manglende utdanning og verst av alt helt unødvendig menneskelig lidelse, ser man at psykologkompetanse i kommunene ikke bare er fint, det er nødvendig.

Skolehelsetjenesten vår er i korte trekk en ganske rimelig og fornuftig investering i livene til barn og unge, ikke bare helsen. Så hvor er helsesykepleierne i dette spørsmålet? De er definitivt fortsatt der.

Jeg tror at kommunalt tilsatte psykologer og helsesykepleiere kommer til å utgjøre et uslåelig team som vil sørge for at barn og unge får riktig oppfølging når de trenger det. Selv har jeg snakket med både lærere og helsesykepleiere som har vært fortvilet over at det ikke har kunnet hjelpe unge fordi hjelpen de trenger er gjemt bort i en utilgjengelig spesialisthelsetjeneste.

Selvmord er den vanligste dødsårsaken blant unge i Norge. Det har vært hjerteskjærende å snakke med alle unge jeg har møtt som lurer på om døden er eneste utvei. Eller å møte alle som står igjen etter at selvmordet er et faktum. Lytte til alle spørsmål som ingen kan svare på og være vitne til sorgen som ingen kan bære. Derfor mener jeg at kommunen må ta dette på alvor før dert er for sent.

Det er av disse grunnene Høyre fortatt satser på spesialisert kompetanse rett inn i skolen og rett inn i kommunen i tillegg til i spesialisthelsetjenesten. Læreren skal få være lærer, helsesykepleieren skal få være helsesykepleier, med alle de oppgaver det innebærer. I tillegg skal ventetidene på psykisk helse ned i spesialisthelsetjenesten og vi skal få flere pakkeforløp som sikrer kvalitet i behandlingen til alle de barna og ungdommene som sliter med sin psykiske helse.

Neste gang du hører en politiker selge sin sak på psykisk helse vil jeg at du skal spørre litt dypere. Spør hva de egentlig mener, om politikken deres gir mening, at den faktisk inneholder noe mer enn å «satse på psykisk helse».

Og det kan jeg love. Vinner vi valget så skal vi fortsatt vise vei på hvordan vi skaper mer av pasientens helsetjeneste, hvordan vi hindrer utenforskap og tapt livskvalitet. Hvordan vi skaper et helsevesen som redder flere liv.

Les også

Ungdommen er eksperter i eget liv, og vet selv hva som trengs for å få det godt

Les også

Det er naturlig å bli sint hvis du opplever at noen tråkker over grensene dine

Les også

Til mobberne: Hvis du ikke har noe pent å si, hold munn

Les også

Det er naturlig å bli sint hvis du opplever at noen tråkker over grensene dine

Les også

Hva risikerer jeg hvis jeg åpner opp?