Sannsynligvis er dette noe som varierer fra individ til individ. Hos enkelte kan det imidlertid være vanskelig å skille mellom ideologisk/religiøs ekstremisme og psykose-nære symptomer.

Drapene i Kongsberg

Problemstillingen har nok en gang blitt aktualisert i lille Norge, etter at en ung mann, bevæpnet med ulike håndvåpen, bega seg ut på et drapsraid i småbyen Kongsberg. Noen minutter senere var fem mennesker frarøvet livet, en rekke andre var traumatisert, mens familier og venner stod igjen med vantro og sorg.

Gjerningsmannen var en hvit og nordisk mann, som visstnok hadde konvertert til islam for noen år tilbake. Da nyheten ble spredt var det nok mange som tenkte at dette var et islamistisk terrorangrep. Også fordi gjerningsmannen i 2017 hadde publisert en egenprodusert video hvor han fremstod som både sint og radikalisert.

Les også: Frykt sprer seg, men det gjør omsorg og kjærlighet også

Fokus på mulig underliggende sinnslidelse

I motsetning til hva som har vært tilfelle ved tidligere terrorhandlinger, var media denne gangen raskt ute med å forklare drepingen som et resultat av ubehandlet, psykisk sykdom. Vi ble fortalt at gjerningsmannen hadde slitt med psykososiale problemer i mange år, og at både familie og venner i lengre tid skulle ha vært alvorlig bekymret for ham. Han ble av naboer beskrevet som venneløs, skremmende og tidvis uforutsigbar.

Mannens konvertering til islam ble i media avfeid som en del av den samme psykiske ubalansen. Også politiet begynte snart å omtale massedrapene som et resultat av «sykdom», og kunne på et tidlig tidspunkt i etterforskningen meddele oss at mannen nå var overlatt til helsevesenet.

Dermed var det tilsynelatende opplest og vedtatt; terroren i Kongsberg kunne rubriseres som drap begått av en sinnssyk person!

Les også: De glemte overgrepene i norsk psykiatri

Hvem skal vurdere gjerningsmannen?

Hvorfor slikt hastverk med å kategorisere gjerningsmannen som psykisk syk? Når begynte journalister - eller politifolk for den saks skyld - å påta seg oppgaven med å diagnostisere drapsmenn?

Er det virkelig media som heretter skal bestemme om terrorister har psykiske lidelser som i henhold til norsk rettspraksis vil gjøre dem strafferettslig utilregnelige?

Frem til i dag har dette faktisk vært en særskilt oppgave for psykiatere eller psykologspesialister.

Her kan du lese flere innlegg av Fred Heggen

En komplisert prosess

Oppgaven med å gjøre rettspsykiatriske vurderinger har blitt overlatt til fagkompetente mennesker, fordi det kan være svært vanskelig å avgjøre om en person er psykotisk eller ikke. Enda vanskeligere kan det være å avgjøre om personen var å anse som psykotisk på tidspunktet for forbrytelsen.

Utredningen som kreves for å komme frem til riktig diagnose, kan i slike tilfeller være krevende på mange måter, og den bør gjøres av erfarne fagfolk innen psykiatrifeltet.

Tilbakeholdenhet er ønskelig

Media bør derfor kjenne sin besøkelsestid, og vise litt tilbakeholdenhet hva angår å flagge hypoteser om gjerningspersonens psykiske helsetilstand. I tilfellet med Kongsberg-terroristen har media faktisk lagt klare føringer for hvordan de rettsoppnevnte sakkyndige - og retten ikke minst - skal vurdere mannens psyke.

I tilfellet Anders Behring Breivik, var det stikk motsatt. Media var den gangen en betydelig pådriver for at Breivik skulle erklæres psykisk frisk og strafferettslig tilregnelig. Og dette ble gjort med den største selvfølge, til tross for at de to første sakkyndige hadde konkludert med at han hadde en paranoid schizofreni.

Les også: For ti år siden mente jeg han ikke var psykotisk. I dag har jeg inntatt et helt annet standpunkt

Det handler om rettssikkerhet

Selvfølgelig skal media kunne uttale seg om eventuelle psykopatologiske problemstillinger, samt drøfte mulige sammenhenger mellom terror og psykiatri. Jeg tenker bare det kan være greit for alle parter at de fagfolkene som retten oppnevner, kan få gjøre sitt arbeid så fritt og utvunget som mulig.

Om de på forhånd utsettes for et utilbørlig press fra media om å lande på et bestemt standpunkt, vil dette kunne påvirke så vel utredning som diagnostisering, og dermed ramme rettssikkerheten til gjerningspersonen.

Selvfølgelig kan det godt være at terroristen i Kongsberg har gått med en ubehandlet psykoselidelse i mange år, og at han for lengst burde vært underlagt psykiatrisk behandling. Men for å komme frem til en slik konklusjon, er det mange tråder som først skal nøstes opp.

Og det er her de rettsoppnevnt sakkyndige kommer inn i bildet.

Les også: Panikkangst: Når frykten trigger lidelsen

Det må ikke være enten-eller

Om vi forlater Kongsberg, og i stedet vurderer problemstillingen på generelt grunnlag, vil jeg uttrykke min skepsis mot den trenden som nå ser ut til å råde i ordskiftet, om at terror enten er et resultat av pur ondskap, eller kommer som følge av ubehandlet, psykisk sykdom.

For låser vi oss fast i en enten-eller-kategorisering, overser vi de tilfeller hvor begge deler er til stede samtidig.

De tilregnelige terroristene

Personer som baserer hele sitt politiske univers på ekstremt tankegods, enten det er snakk om radikal høyreideologi, dogmatisk kommunisme, eller ufiltrert islamisme, vil kunne tiltrekkes av ideen om terror som hensiktsmessig virkemiddel.

Noen av disse personene vil etter hvert kunne omgjøre sine voldstanker til konkret handling. De velger da - helt bevisst - å utføre terrorhandlinger, som har som mål å skape midlertidig frykt og kaos på veien til det de betrakter som det endelige målet.

Terroren er gjerne både instrumentell og spektakulær på en gang, og den blir utført av personer som er seg bevisst de moralske dilemmaer som unektelig er forbundet med slike aksjoner.

Les også: Offentliggjør navn - disse ble drept av Espen Andersen Bråthen

Et flertall nøyer seg med fantasiene

Heldigvis vil et flertall av dem som går rundt med tilsvarende ideer aldri sette disse ut i livet. Enten fordi de ikke lar seg gjennomføre i praksis, eller fordi personene som ruger på disse har indre sperrer som kobles på.

Ideene vil i stedet henvises til en fantasiverden, som godt kan karakteriseres som morbid, men som heldigvis er ufarlig for andre.

Voldshemmende mekanismer

Nå kan det virke som evolusjonen har gjort det vanskelig for de fleste av oss å utøve vold mot andre mennesker. Vel å merke hvis det ikke har vært noen åpenbar provokasjon på forhånd.

Det ser ut til at vi har blitt utstyrt med indre kontrollmekanismer som har som oppgave å virke hemmende på bruk av vold. Vi har altså i hjernen et godt utviklet, moralsk apparat, som til enhver tid holder styr på voldelige impulser.

Dette er nok en viktig grunn til at så mange mennesker med fiendtlige holdninger, hat eller rene drapsfantasier, kan fungere tilnærmet normalt i heterogene samfunn. Jeg tenker selvfølgelig nå på siviliserte, velutviklede og fredelige samfunn.

(I andre deler av verden vil nok hypotesen om eksistensen av voldshemmende, indre mekanismer, kanskje betraktes som i overkant optimistisk på menneskehetens vegne.)

Men også i Norge utsettes man for flere typer faktorer, som kan sette dette voldshemmende apparatet ut av spill. For et sårbart individ vil psykose kunne være èn slik faktor.

Les også: Politiet om Kongsberg-drapene: - Mange følte livsfrykt

Hva kjennetegner en psykose

Det som kjennetegner en psykose, er først og fremst det vi kaller for vrangforestillinger. Disse begynner snart å dominere personens indre univers, og overstyrer så vel kognitiv fungering som handlingsmønster.

Ikke sjelden handler vrangforestillingene om å være i fare på en eller annen måte, ved at man blir konspirert mot, eller man blir forfulgt av, mektige, ondskapsfulle krefter. Det skal også nevnes at slike vrangforestillinger alltid er ledsaget av et intenst, emosjonelt ubehag.

Les også: Hva er psykose?

Vrangforestillinger gir sårbarhet

Denne typen vrangforestillinger kan gjøre personen mottakelig for religiøs eller ideologisk «forgiftning», og personen kan derfor bli et lett bytte for ulike ledere eller mentorer som er på leting etter sårbare individer de kan rekruttere til fremtidige terrorhandlinger.

Eller kanskje var det religiøse eller ideologiske tankegodset på plass i god tid før psykosen oppstod. Vrangforestillingene vil da kunne ta utgangspunkt i allerede eksisterende ideer, og i verste fall transformere disse til morderiske avarter.

En psykose virker nesten alltid destabiliserende

Mitt poeng er at en psykose på toppen av en fastlåst ideologisk eller religiøs overbevisning, vil kunne destabilisere personens refleksjons- og resonneringsevne i så stor grad at han kan ta skrittet fra mordfantasier til rene drapshandlinger.

Man kommer likevel ikke bort fra at ideologi eller religion kan spille en viktig rolle i utformingen og realiseringen av terrorhandlingen, selv om det skulle oppstå psykotiske symptomer underveis.

Kanskje er det psykosen som utløser selve handlingen, men tilstedeværelsen av dysfunksjonelle politiske eller religiøse overbevisninger kan godt ha lagt forholdene til rette for den kommende terroraksjonen.

Les mer fra Norsk debatt

Hadde psykosen blitt oppdaget ...

Når skyldspørsmål og tilregnelighet skal avgjøres, bør den psykiske lidelsen likevel være den faktoren som veier tyngst.

For hadde psykosen blitt oppdaget og behandlet av helsevesenet, slik sykdommer vanligvis blir, hadde terroren mest sannsynlig ikke skjedd.