Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
At barnet ditt utvikler en spiseforstyrrelse er noe av det vanskeligste mest krevende en forelder kan oppleve. Foreldre med psykisk psyke barn kjenner ofte skyldfølelse og lurer på om det er noe de kunne gjort for å forhindre sykdommen. Mest av alt opplever vi fagfolk at foreldre lurer på hva de skal gjøre når barnet, eller ungdommen, plutselig ikke vil spise.
Befolkningsundersøkelser viser at cirka fem prosent av befolkningen har en form for spiseforstyrrelse. Rundt 0,5 prosent lider av anoreksi, som først og fremst kjennetegnes av forsøk på å begrense matinntak og vektnedgang. Under koronatiden har vi sett at det har vært en økning i spiseproblematikk hos unge.
Spiseforstyrrelser oppstår alltid som løsning på et problem. For eksempel kan mat og kropp kan bli en strategi for å kjenne på mestringsfølelse, en distraksjon fra vanskelige relasjoner eller en måte å håndtere traumer på. Under koronatiden har mange unge opplevd at vanlige mestringsstrategier er blitt fratatt dem, som for eksempel sosial støtte gjennom et idrettslag, det å treffe venner på jevnlig basis eller rett og slett det å ha rutiner. I fravær av normaliteten kan en spiseforstyrrelse bli strategien for å håndtere problemer med selvfølelsen.
Hva kan man gjøre som foreldre dersom ens eget barn slutter å spise? Mat er helt grunnleggende, faktisk minimum av det vi tenker at barna våre trenger. Hvilket gjør det ekstra skummelt når man ser at matinntaket stopper opp. Trangen til å ta over ansvaret (og nærmest dytte maten inn i munnen) melder seg umiddelbart hos den voksne. Samtidig er ungdomstiden en brytningstid hvor barnet går i retning av mer selvstendighet. I denne prosessen kan det bli svært forvirrende for foreldre å forstå hvor stort ansvar en skal ta, når ungdommen som er i ferd med å bli en selvstendig person, ser ut til å svikte når det gjelder den helt grunnleggende selvivaretakelsen.
Som foreldre er det forferdelig å se at ens eget barn har det vondt. I tillegg kan atferden og tankegangen i en spiseforstyrrelse oppleves helt uforståelig. Det er vanlig å kjenne på alle følelser: sorg, skyld, skam, frustrasjon og frykt. Kanskje er det første situasjon i livet hvor man ikke bare kan «fikse det» for barnet, men heller måtte stå på sidelinjen og nøye seg med den støtten man får lov til å gi der og da? For mange foreldre blir utfordringen å takle denne redselen, frustrasjonen og maktesløsheten, uten å la det lekke over på barnet. Det kan kjennes uutholdelig, og det er lurt for de voksne å ha noen å støtte seg til.
Det finnes mange råd for foreldre som kan gjøre det lettere å gå gjennom prosessen og være til hjelp på ungdommens vei mot tilfriskning. For det første er det viktig å koble på hjelpeapparatet. Tidlig behandling har sammenheng med bedre prognose. Kunnskap om spiseforstyrrelser er nyttig å erverve seg, her finnes gode kunnskapsbaser på internett (for eksempel nettsidene til ROS). Jo mer man vet om spiseproblemer, jo lettere kan det være å finne et språk for vanskene sammen med barnet/ungdommen.
Og, hva gjør man med maten? For mange familier, hvor et av barna har en spiseforstyrrelse, blir måltidene et mareritt. Det handler om rare tilpasninger, krangling eller en ubehagelig trykkende stemning. Det er en kjensgjerning at normalisering av matinntak er viktig for å bli frisk av en spiseforstyrrelse. Det er likevel ikke opplagt hvordan man kommer dit.
Foreldre har mange spørsmål: Hvor mye skal vi blande oss? Hvor mye skal vi presse?
Som profesjonelle hjelpere jobber vi ut ifra prinsippet om at den som er syk må bære sitt eget tilfriskningsprosjekt. Altså hun eller han må selv ønske å bli bedre. I tillegg vet vi at noe av det som gjør det vanskelig å bli frisk fra en spiseforstyrrelse handler om at den syke mister motivasjonen og kontakten med den delen av seg som vil bli frisk. Derfor jobber man som behandler hele tiden i spennet mellom å være tydelig overfor pasienten om hva som kan være lurt å gjøre, uten å ta over tilfriskningsprosjektet. Denne balansegangen kan være et fint utgangspunkt for foreldre også. Presser man for mye på, ender man fort opp med å møte motstand og protest. Dersom man går for langt den andre veien, og overser den spiseforstyrrede atferden totalt, vil det også kunne stoppe tilfriskningen.
For mange blir denne balansegangen noe man finner gjennom før-og-feil metoden. Husk at det ikke er et en til en-forhold mellom hvor «flink» du er som forelder, og hvor god respons du får fra barnet ditt. Det at samarbeidet går i lås, kan det handle om andre ting enn at du har gjort en «dårlig jobb».
Når det gjelder spiseforstyrrelser, er det noen råd som kan være ok å følge for å øke sjansen for en god dialog.
- Snakk om vanskelige ting i fredstid, når begge parter har noe kontroll på følelsene sine.
- Under måltider har den syke ofte nok med å håndtere høy angst og selvkritikk. Forsøk å ha en generell enighet om hva som er ok å si, hvordan man kan støtte eller håndtere vanskelige situasjoner. Dette avtales utenom måltidene, i «fredstid».
- Prat om kropp, størrelse og slanking er sjelden en god idé. Mange foreldre er ikke klar over hvor mye de snakker om egen eller andres kropper. Vær bevisst på hvordan du snakker om din egen kropp.
- Det er lett å bli mest opptatt av den mest ekstreme spiseforstyrrede atferden og behov for å snakke om den. Et godt råd er å velge ut noen ting som dere må snakke om (for eksempel: du kan ikke stå oppreist under middagen), prøv å ikke «hakke» på alt du ser. Det kan bli lite konstruktivt og kjennes uoverkommelig for den syke.
- Forsøk å snakk om de andre tingene: Hva sier selvkritikken? Hva slags funksjon har de forskjellige symptomene? Å «pakke opp» spiseforstyrrelsen ved sette ord på det som skjer på innsiden, er godt for den syke og for den voksne som ønsker å forstå.
Til sist. I denne teksten har jeg skissert to mulige «fallgruver»: Å involvere seg for lite og involvere seg for mye. Her er det viktig å presisere et par ting.
Hva som er for mye og for lite avhenger av barnets alder. Videre må ikke rådet om å balansere egen involvering gå på bekostning av liv og helse. Dersom du frykter alvorlige helsemessige konsekvenser, skal hjelp oppsøkes, selv om barnet ditt er uenig.
Svært mange foreldre til barn/ungdom med spiseforstyrrelser opplever å bli skjøvet vekk, av forskjellige grunner. Å bli avvist kan være svært sårende. Det kan gjøre at den voksne føler seg diskvalifisert til å ta upopulære beslutninger. Står man i en slik situasjon, kan det være lurt å søke råd hos helsepersonell for å få støtte til å fortsette å være «den voksne».
LES OGSÅ:
Sydentur for å unngå en vinterdepresjon? Så enkelt er det neppe
Det er merkelig at vi kan være stygge mot den vi egentlig liker best i hele verden
Hva risikerer jeg hvis jeg åpner opp?
