Er vi åpne for å ta innover oss hva som skaper psykiske problemer i samfunnet vårt?
Nylig markerte vi verdensdagen for psykisk helse. Årets tema var livet under og etter pandemien. Helsedirektoratet snakket om å være oppmerksom, være til stede og stille opp. Mange delte historier og tanker i sosiale medier. Markeringen var viktig, som den er hvert år. Vi har godt av å bli minnet om viktigheten av å være der for hverandre, å høre historier om andre som sliter og huske at vi kan gjøre en forskjell for hverandre.
Hvordan du har det inni hodet henger sammen med hvordan det er rundt deg.
Verdensdagen for psykisk helse handler om åpenhet. Men er vi åpne for å ta innover oss hva som skaper psykiske problemer i samfunnet vårt? Tør vi åpent å si at veldig mange psykiske problemer ikke rammer tilfeldig, men handler om hvem som vinner og taper på andre områder i livet?
En av årsakene til psykiske problemer i samfunnet vårt, er fattigdom. Tall fra ungdata viser at 1 av 4 fattige ungdommer sliter med psykiske plager, og at de er mer plaget av stress og nedstemthet enn ungdommer i ressurssterke familier. Vi har forskning som viser at 30 prosent av barn i lavinntektsfamilier har et psykisk problem som kan diagnostiseres, mot 6 prosent av barn generelt. Gjennom pandemien har forskjellene blitt enda tydeligere, og mange familier som hadde det vanskelig før har fått det enda vanskeligere. Foreldre har mista jobben, barn har hatt hjemmeskole i knøttsmå leiligheter og fritidsaktiviteter har blitt avlyst.
Dette er livet under og etter pandemien, som verdensdagen for psykisk helse handler om.
I 2020 levde 12 prosent av barn i lavinntektsfamilier, mot 4 prosent i 2000. Når flere barn og unge vokser opp i fattigdom, er det stor grunn til å tro at også flere barn og unge vil få psykiske problemer. For hvordan du har det inni hodet henger sammen med hvordan det er rundt deg.
Når vi vet dette, bør ikke dette få konsekvenser for hvordan vi forebygger og behandler psykiske problemer?
Vi vet at å slite med økonomien kan gi så mye stress i hodet og kroppen, at evnen din til å tenke langsiktig blir dårligere. Når hodet er helt fullt av bekymringer om neste regning og neste husleie, er det ikke overskudd til å huske noe særlig annet enn det som er rett foran deg. Det blir vanskeligere å ta tak i ting som er viktig i lengden. Dette er mekanismer som finnes i oss alle sammen. Det har med virkeligheten du lever i å gjøre, ikke hvem du er.
Vi vet at å oppleve seg selv som fattig når en vokser opp, kan gi dårligere psykisk helse både for barnet eller ungdommen, ja, for hele familien. Vi vet også at å miste jobben kan oppleves som en stor krise i livet. Det kan føre til traumereaksjoner, langvarig stress i kroppen, skam og tap av fellesskap.
Når vi vet dette, bør ikke dette få konsekvenser for hvordan vi forebygger og behandler psykiske problemer? Det må snakkes mer om økonomi, jobb og andre utfordringer på psykologkontorene. Men like viktig å innse: noen av løsningene på psykiske problemer i samfunnet vårt handler ikke om det som skjer inni hodet i det hele tatt. Det er det som gir bekymringene og problemene som må løses.
Hvorfor blir det ikke foreslått oftere å gi dem som har minst mer penger?
Det som funker mot dårlig økonomi er mer penger. Å få nok utbetalt til at du får hverdagen din til å gå opp, slik at stresset i hodet og kroppen kan slippe taket og du får overskudd til å tenke langsiktig om livet ditt. For barn som lever i familier med dårlig økonomi, blir ikke bekymringene om natta borte før familien får sikkerheten den trenger.
Dette må være med når vi har debatter om hvor lave ulike ytelser i sikkerhetsnettet vårt skal være. Om hvor rigide krav vi skal stille til mennesker som har mista jobben og er i en krise i livet sitt. Det kan virke effektivt å stramme til ytelser for at det skal lønne seg å jobbe. Men hvis økonomien blir så dårlig at den gir psykiske problemer og hele familien lider under det, er det ikke lønnsomt verken for den enkelte eller for samfunnet som helhet.
Da er det mer lønnsomt å gi nok til å kunne slippe stresset, få betalt regningene. Det gir rom til å kunne sette seg ned og legge en plan for framtida, og overskudd til å kunne følge opp ungene dine på den måten du ønsker.
Hvorfor blir det ikke foreslått oftere å gi dem som har minst mer penger? Det må vel være en grunn til at vi lar politikerne være så strenge med de fattige, mye strengere enn de er med de rike? Vi tror vel at de ikke bruker pengene sine riktig, vi tenker vel at det er en grunn til at de er fattige. Hvis ikke hadde vi vel ropt høyere for verdigheten til de som har minst, til de som har så lite at det nesten ikke går an å leve for det?
Fattigdommen finnes i jobben din, i hjemmet ditt, i helsa di. Det ene problemet forsterker det andre.
Å ha et vanskelig liv kan gjøre det vanskelig å håndtere penger. Alt ved fattigdommen som ikke er penger, kan gjøre det vanskelig å planlegge langsiktig. For fattigdommen finnes i jobben din, i hjemmet ditt, i helsa di. Det ene problemet forsterker det andre. Det kan bli dyrere på sikt å ikke gå til tannlegen med en gang du får vondt i en tann, men du har ikke noe annet valg enn å la være å gå hvis alternativet er å ikke betale husleia og risikere å miste hjemmet ditt. Da er det rasjonelle valget å vente.
Vi har ikke belegg for å si at de som har dårlig økonomi er dårligere med penger enn de som ikke har det. De har for lite av dem, det er alt.
Jeg tror det har betydning å være oppmerksom, tilstede og stille opp også når det handler om fattigdom, slik verdensdagen for psykisk helse oppfordrer til. Jeg tror det gjør en stor forskjell når en trener er oppmerksom og velger å la en ungdom få fortsette i klubben selv om han ikke kan betale kontingenten. Men det dekker også over fattigdommen som vi i Norge må tørre å se på. Fordi den er skapt i vårt samfunn. Den finnes fordi vi lar den finnes.
Å snakke om psykisk helse er også å snakke om hva som forebygger psykiske problemer og hva som gir god psykisk helse. Mye av det er ikke i hodet, men ute i samfunnet. Og to av løsningene er jobb og god nok økonomi.
Kommentarer