Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Tragedien på Bislett og i Kongsberg har de siste ukene vært tydelige påminnelser om at vi ikke helt har funnet løsningen for hvordan vi skal håndtere psykisk syke. Sett utenfra kan det virke som om dette er såre enkelt: her er det bare å tvangsinnlegge. Svaret er dessverre ikke fullt så lettvint.
I rapporten «Psykiske lidelser i Norge: et folkehelseperspektiv» fra 2016 skjønner man at dette ikke er verken smart eller praktisk mulig. Rapporten viser nemlig at forekomsten av psykiske lidelser i Norge er stabil, og er svært vanlig i befolkningen. Cirka en tredel av voksne har en psykisk lidelse i løpet av ett år, mens 8 prosent av barn og unge til enhver tid har en psykisk lidelse.
I Nidaros-serien «Dokument: psykiatri» har problemstillingene rundt tvangsinnleggelser blitt behørig behandlet, og konklusjonen er i grunn at det ikke er så mange absolutter. Noen er det dog. I 1990 var det i psykiatrien 2,5 døgnplasser per tusen innbyggere i Norge. 30 år etterpå er tallet 0,8.
«Kan vi nå, omsider, ta det på alvor?»
Samhandlingsreformen, som Stoltenberg-regjeringa lanserte i 2009, vil i praksis si at pasienter skal være kortere tid hos spesialhelsetjenesten, for så å bli overført til sine respektive hjemkommuner. Problemet er at kommunene ikke har den nødvendige hjelpen tilgjengelig.
Innstrammingene har til sist rammet dem som trenger hjelpen og de pårørende. I iveren etter å få de psykisk syke ut av svingdøren igjen, blir det nemlig familiene som må ta seg av dem. Som Egon Holstad poengterte i en VG-kommentar 15. november: «Dette er New Public Management på sitt aller nedrigste».
I Nidaros-artikkelen «Sønnen (34) har blitt tvangsinnlagt 12 ganger: – Det er svært traumatisk for ham» kan man lese om en mor som må se ham peppersprayet og lagt i jern av syv svartkledde betjenter, når han forsøker å stikke av under tvungen innleggelse.
To timer tar basketaket, hvor han til slutt får en hette tredd over hodet, før han tas med i ambulansen. Dette er traumatisk både for ham og familien.
«Hva gjør vi med Titanic-passasjerer som nekter å gå i livbåtene?»
Samtidig kan man ikke la en psykotisk person selv vurdere om han eller hun trenger innleggelse. Moren (58) mener imidlertid mange av sønnens tvangsinnleggelser kunne vært unngått dersom han heller fikk et psykiatrisk langtidsopphold. Dette er det mulig å gjøre noe med.
I statsbudsjettet som akkurat ble forelagt, ble det satt av 360 millioner kroner til psykisk helse og rustiltak, 160 millioner mer enn forrige regjering ville. Dette er et skritt i riktig retning. Man kan nemlig ikke fortsette å bygge ned spesialhelsetjeneste og døgntilbudene i psykiatrien.
Når psykisk syke pasienter skrives ut altfor tidlig, lager vi oss problemer – eller, rettere sagt, lager vi problemer for pasienten og deres familie.