Innlegget til overlege Ingrid Dieset på NRK Ytring, hvor hun beskriver en dag på akuttpsykiatrisk avdeling, gjør inntrykk.
Ikke fordi hun beskriver noe nytt eller overraskende, men fordi hun så tydelig og direkte beskriver en virkelighet og en praksis som har fått lov til å utvikle seg over tid.
Vi har stor respekt for det viktige og krevende arbeidet som utføres av Dieset og hennes kollegaer på akuttavdelinger over hele landet.
Samtidig, når det er mye kaos, er det ekstra viktig å holde hodet kaldt, og se etter gode, ikke enkle, løsninger. Slik vi leser kronikken, beskriver Dieset tre ulike problemer.
For det første: Fysiske rammer som ikke er egnet for pasientgruppen.
Rom som er nedslitte, trange, som ikke blir reparert ved behov, og som utgjør både dårlige rammer for behandling, aktivisering og relasjonsbygging, og en betydelig sikkerhetsrisiko for både pasienter og ansatte.
Mye internasjonal forskning peker på sammenhengen mellom fysiske forhold, behovet for tvang og risikoen for skader.
Dette blir særlig viktig å være oppmerksom på nå når det mange steder planlegges nye sykehusbygg.
Flere av disse byggene dimensjoneres med færre sengeplasser, færre antall kvadratmeter per pasient, mindre mulighet for skjermede uteområder og en beliggenhet og utforming som i liten grad tar hensyn til de særskilte behovene til pasienter innenfor psykisk helsevern.
For det andre: Mangel på tilstrekkelige ressurser, både når det gjelder antall ansatte, tid til å bygge relasjon til hver enkelt pasient og tilstrekkelig kompetanse hos de ansatte.
Behandling av alvorlig sykdom, enten den er fysisk eller psykisk, krever et godt fagmiljø med tilstrekkelig kompetanse. Når de faglige betingelsene over tid blir for dårlige, vil mange dyktige og erfarne fagpersoner slutte. Pasientene opplever ikke å få god nok behandling, og dette vil i neste runde føre til enda mer utbrente fagpersoner og et stadig dårligere arbeidsmiljø.
Det er generelt store kapasitetsproblemer innen psykisk helsevern.
Lengden på innleggelser er redusert med 30 prosent fra 2009 til 2018. I tillegg blir det stadig vanskeligere å få langvarig, frivillig oppfølging og behandling utenfor sykehus, noe som gjør at mange pasienter får stadige og alvorlige tilbakefall.
For det tredje: Mye tid brukt på å skrive vedtak og gjøre vurderinger av samtykkekompetanse, av om kriteriene for bruk av tvang er oppfylt og av å formidle vedtakene til pasienten.
Det er forståelig at dette kan føles som en tilleggsbelastning i en situasjon hvor det mangler fysiske og faglige ressurser for å gjøre en god jobb.
Samtidig er nettopp disse vedtakene en viktig sikkerhet, som blir enda viktigere i en situasjon hvor mye annet svikter.
For hva er egentlig alternativet?
At personer kan bli innlagt på tvang, i en nedslitt og overfylt avdeling, uten tilstrekkelig faglig kompetanse, fordi en lege, i samarbeid med familien mener dette er nødvendig?
Ofte er det sikkert det, men i nettopp de kaotiske situasjonene Dieset beskriver, vil det selvsagt lett skje feil. Det kan også være fristende å ta snarveier som løser problemer raskt på kort sikt, uten at man har tid til å tenke så mye over rettssikkerhet og langsiktige konsekvenser.
Det er lett å bli overbevist av eksemplene Dieset beskriver, men ønsker vi egentlig en situasjon hvor en lege, etter bekymring fra pårørende, kan beslaglegge en persons mobiltelefon?
Ønsker vi at legen skal kunne begrense pasientens kontakt med omverdenen uten å vurdere om pasienten er samtykkekompetent, om han forstår konsekvensene av det han gjør, og uten å skrive et formelt vedtak som gir pasienten mulighet til å klage?
Vi vet at krisen innen psykisk helsevern er alvorlig.
Det mangler i dag rammebetingelser til å få gitt den behandlingen vi vet er god og virksom.
Det er derfor helt avgjørende å sette inn gode tiltak umiddelbart. Men disse tiltakene må settes inn mot de to første problemområdene Dieset beskriver – fysiske og faglige rammebetingelser.
Å minske rettssikkerheten er ikke en god løsning i en allerede krevende situasjon.
