Hopp til innhold
Kronikk

En vanlig dag på akuttpsykiatrisk avdeling

Jeg kan leve med at mange mener så mangt om jobben vår, men gi oss rammer som er tilpasset virkeligheten.

Ingrid Dieset

I dag har jeg nok en gang bidratt til en økning i tvangsstatistikkene. Vurderingene jeg har gjort kan alle havne på forsiden av VG, skriver overlege ved akuttpsykiatrisk avdeling.

Det er tirsdag morgen på mottaksposten. Fem nye pasienter har kommet siden i går kveld. Det syvende rommet er stengt etter at en ung mann i amfetaminrus rev ned vasken der. Det er over en uke siden, men det tar tid å fikse ødelagte vasker på offentlige sykehus.

Vi starter dagen med én ledig seng og det er ikke så aller verst.

Naima på 19 år har akkurat blitt dumpet av kjæresten sin. Hun sendte en melding til en venn i går og fortalte at hun ville dø. Helt siden hun kom, har hun sagt at hun vil dra fra avdelingen for å ta en overdose, men hun har latt seg overtale til å bli litt til.

Det er en farlig situasjon.

Asbjørn på 37 år er advokat fra en av byens bedre strøk. Han har bipolar lidelse og dette er hans tredje mani. De forrige var utløst av for mye alkohol og for lite søvn, og da slutter han også med Litium.

Han har ikke sovet noe i natt og har hatt et stigende tempo på morgenkvisten.

Nå er han sint fordi han ikke får forlate avdelingen og han truer med å slå seg ut. Nattevaktene har forsøkt å overtale ham til å ta dempende medisiner. Det vil ikke Asbjørn ha. Han kjenner sine rettigheter.

Jeg kan leve med at mange mener så mangt om hvordan vi skal gjøre jobben vår.

Anna på 87 år er forvirret og ser insekter. Hun ble innlagt fra sykehjem i går med spørsmål om psykose. Men er ikke dette delir eller demens?

Spørsmålet blir avbrutt av vakttelefonen. Legevakten er på et hjemmebesøk for å vurdere en pasient med kjent psykoselidelse, rus og høy voldsrisiko. Nå har han rasert leiligheten sin.

Ingen kan svare på om han har tatt medisinene sine i det siste. Han ble vurdert som samtykkekompetent for noen måneder siden og kan derfor velge behandling selv, og siden har han ikke vært i kontakt med helsevesenet.

Uansett, ambulansen er her om 20 minutter. Nå må vi hive oss rundt. Radiatoren er løs på det siste rommet og det er foreløpig ingen andre ledige senger.

Jeg ber bare om rammer som er tilpasset virkeligheten.

Alle, bortsett fra Naima, er søkt innlagt til tvungent psykisk helsevern, og må paragrafvurderes av en spesialist.

Det skal tas stilling til om formalia er i orden, om lovens hovedkriterium og minst et tilleggskriterium er til stede, om pasienten er samtykkekompetent eller helt åpenbart ikke.

Det skal argumenteres for og mot i vedtaksnotater, pasientens syn skal med, og mye skal dokumenteres flere steder selv om det blir å gjenta seg selv. Heldigvis er vi to på jobb i dag, for det tar tid å skrive så mye og det haster å komme i gang med utredning og behandling.

Jeg begynner med Asbjørn og gruer meg litt.

Kona har ringt og bedt oss ta mobilen hans fordi han legger ut ting på Facebook som venner og kolleger reagerer på.

Dessverre har mange av de erfarne sluttet, fordi det tar på å bli utsatt for trusler og vold over tid.

Første forsøk på samtale går ikke så bra. Han truer med at han vet hvor jeg bor og han forlanger mobilen sin nå for å ringe advokat og Jonas Gahr Støre. Det skal mye til for å begrense hans tilgang til egen mobil, og vi er usikre på om aktiviteten på Facebook er drøy nok til å rettferdiggjøre et vedtak.

Kan vi trenere litt for å få litt bedre oversikt, kanskje skylde på at det tar tid å lade mobilen og låne ham en fasttelefon?

Mens jeg grubler på gråsoneetikken i det, går alarmen. Den nye pasienten har barrikadert seg inne på rommet ved å skyve sengen foran døren, han virker ruset, paranoid og redd.

Det er en farlig situasjon.

Han kan ha løsnet noen rør fra vasken som han kan bruke som våpen. Han kan skade seg selv der inne før vi får grepet inn, og han kan skade oss hvis vi forsøker å ta oss inn til ham.

Vi bruker for mye tvang og vi bruker for lite tvang.

Sykepleierne er underbemannet i dag og mange er nye. Dessverre har mange av de erfarne sluttet, fordi det tar på å bli utsatt for trusler og vold over tid. Politiet er heller ikke så lette å be om hjelp for tiden.

Heldigvis ser jeg at det er et par av de faste, rolige og trygge på jobb som kanskje kan klare å løse denne situasjonen, uten at noen kommer til skade igjen.

Dagen i dag gikk på et vis og det går mot vaktskifte.

Selv om Naima startet dagen med å si at «ingenting hjelper, jeg kan like gjerne dø» så fikk den utrettelige og forståelsesfulle kontaktsykepleieren gjennomført de planlagte krisesamtalene. Med fokus på validering av vanskelige følelser og mestringsstrategier fikk de sammen laget en kriseplan.

Vi krenker menneskers autonomi når vi trenger oss på, men de samme menneskene har ikke fått god nok hjelp, når noe går galt.

Pårørende til Anna var rystet over hvor nakent og stygt det var hos oss, men er likevel fornøyd med at hun nå er på medisinsk avdeling. Hun får behandling for delir.

Asbjørn måtte forholde seg til flere vedtak i dag, både vedtak om tvungent psykisk helsevern, vedtak om skjerming og vedtak om begrenset bruk av telefon, og hater meg dypt og inderlig for det.

Det kan jeg leve med fordi jeg vet at han vil se annerledes på det når vi etter hvert får kommet i gang med behandling, og han igjen kan fungere som advokat og familiefar.

Barrikadesituasjonen løste seg heldigvis uten skader, men han måtte holdes fast i to minutter og få en injeksjon med et beroligende medikament. Der ble det to tvangsvedtak til.

I dag har jeg nok en gang bidratt til en økning i tvangsstatistikkene og vurderingene jeg har gjort kan alle havne på forsiden av VG.

I dag har jeg nok en gang bidratt til en økning i tvangsstatistikkene og vurderingene jeg har gjort kan alle havne på forsiden av VG.

Vi bruker for mye tvang og vi bruker for lite tvang.

Vi krenker menneskers autonomi når vi trenger oss på, men de samme menneskene har ikke fått god nok hjelp, når noe går galt.

Til tross for det så har jeg en av de mest meningsfulle jobbene jeg kan tenke meg.

Politiet er heller ikke så lette å be om hjelp for tiden.

Likevel så kjenner jeg på en tyngende maktesløshet. I stedet for sårt tiltrengte sengeplasser og egnede bygg, så har vi fått bydelstjenester som ikke strekker til.

I stedet for flere folk på jobb, tid til å snakke med pasientene våre og en følelse av å være trygg på arbeidsplassen, så har vi fått instruks om å spare penger.

Vi burde hatt et lovverk som speiler behovene til pasientene.

I stedet har vi fått et forslag til ny tvangsbegrensningslov som er hinsides langt unna hverdagen vår. Den vil medføre økt sykelighet, forfall og svingdørspasienter.

Han truer med at han vet hvor jeg bor og han forlanger mobilen sin.

Jeg kan leve med at mange mener så mangt om hvordan vi skal gjøre jobben vår, og jeg kan leve med å bli kritisert. Jeg ber bare om rammer som er tilpasset virkeligheten og ressurser nok til å kunne yte den hjelpen pasientene fortjener.

Og hvis jeg kan komme med et siste lille ønske til slutt, så ber jeg dere som bestemmer, om å lytte til fagfolk neste gang dere planlegger nye pakker, nye skjema, nye lover og nye reformer.

Alle de historiene som er omtalt her er en blanding av alle de tusenvis av pasientene som har vært innom oss de siste årene. Både navn og alder er fiktive.