Psykisk helsevern – og stigmaets negative konsekvens

Innlegg: Afroz Akram Shah, lege under spesialisering i psykiatri ved Sykehuset Innlandet, Sanderud

SOM LEGE i psykiatri jobber jeg daglig med mennesker med ulike psykiske lidelser, og jeg ser ofte relativt unge pasienter med alvorlige sinnslidelser i tillegg til depressive episoder.

Det kan ikke fornektes at psykiske lidelser selv i Vesten har blitt lagt lokk på innad i familier, har blitt misforstått, feiltolket og assosiert med eksterne – religiøse – krefter med påfølgende «behandling» i form av heksejakt, eksorsisme og utdrivelse av onde krefter hos mennesker som allerede er psykisk svekket.

HOLDNINGENE. Heldigvis ser man en holdningsendring hos mennesker som enten selv er rammet av en psykisk tilstand, eller som opplever dette i nær familie.

Psykoedukasjon, eller læren om psykiske tilstander, tidlig utredning/behandling og presisering av at en psykiatrisk diagnose ikke definerer et menneske som helhet, men heller er aspekter ved dette enkeltindividet, står høyst sentralt.

Antistigmatisk arbeid blir vurdert til å være stadig mer nødvendig både i velutviklede land og i utviklingsland rundt om i verdenen. Man ser for eksempel at depresjon blir regnet som en av de tyngste årsakene til funksjonsnedsettelse og sosioøkonomiske belastninger på samfunnet. Man har derfor prøvd ulike tiltak for åpenhet og tidlig oppdagelse med rett behandling, for å unngå at en bedring av tilstanden drar ut for lenge i tid.

ANSVAR OG MEDVIRKNING. Ett av de viktigste kriteriene eller utgangspunktene for remisjon – bedring – er tidlig oppdagelse av en mulig utvikling av psykisk sykdom. Her må og kan, både familie, nære og kjære samt kolleger, bidra.

Måten medmennesker kan bidra på, kan følgelig deles i tre hovedprinsipper. Det første er et overordnet ansvar fra helsemyndighetene for å bistå med informasjon om ulike psykiske sykdommer med god, vitenskapelig begrunnelse, framført på et folkelig og lettfattelig språk.

Det andre prinsippet er at medmennesker tar et ansvar dersom de opplever at en sønn, partner, nabo, kollega eller andre fremstår med alterert stemningsleie, endring i atferd, mangel på interesse, apati, uventede og/eller upassende utsagn og sterke emosjonelle svingninger.

FAGLIG BISTAND. Det tredje prinsippet er etter min mening at det må finnes konkrete tiltak, eventuelt med nødvendig bistand fra helsepersonell. Det kan være tilgjengelighet av tjenester, tilstrekkelig tilgang på kvalifisert personell, økt antall døgnplasser i psykiatrien og en styrking av polikliniske tilbud.

En misnøye noen pasienter og pårørende gir uttrykk for, er at de anerkjenner tidspress og mangel på behandlere, men at de gjerne skulle ha sett at adekvat og tilfredsstillende behandling ble gitt uten påtrykk fra pasienten–  og uten at fulle lister innvirker i den grad de opplever at det skjer i dag.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Dagens Medisin, fra Kronikk og debattseksjonen i 20/21-utgaven