Innenriks

Da livet var på det mørkeste, ba Henrik endelig om hjelp

Henrik (43) er ofte ensom og har slitt med mørke tanker. Han ønsker at flere menn avviser skamfølelsen, og blir mer åpne om psykisk helse.

– Da jeg endelig fortalte, følte jeg at det var første gang folk virkelig skjønte hvor dritt jeg hadde det.

En selvsikker, trygg og kul fyr. Det er slik Henrik Juel Teige (43) tror mange så på ham, og det er også slik han ønsket å se seg selv. Han hadde samboer og barn, har hatt prestisjefylte jobber og startet eget selskap. Og han har hatt flere lederstillinger, der han følte at hans rolle var å ha kontroll, ta de vanskelige avgjørelsene og roe ting ned når det trengtes.

– En som har ting på stell. Det ble ikke plass til han fyren som går rundt og har det vondt, han passet ikke inn.

Han hadde et klart bilde av hvordan livet skulle bli: Kjernefamilie, kjæresteliv, dra på ferie sammen, bli gamle sammen. Men vinteren 2020 – cirka en måned før pandemien kom til Norge – sto han midt i et samlivsbrudd.

– Alt rakna da samboerskapet mitt røyk. Jeg hadde bygd en konstellasjon med samboer, to barn og hus. Da grunnmuren raste, ble jeg svevende som en satellitt uten å ha noe å holde meg fast i.

Samlivsbrudd og psykiske lidelser

Det er velkjent at samlivsbrudd øker risikoen for å utvikle psykiske lidelser, det skårer skyhøyt på den kjente stress-skalaen som psykiaterne Thomas Holmes og Richard Rahe utviklet på 1960-tallet. Teige forteller at han brått havnet i livskrise. Fra å være del av en kjernefamilie, ble han nå eneforelder den ene uka og alene den andre.

Mye av det sosiale nettverket, som var bygd rundt samboerskapet, forsvant. De fleste av hans egne venner hadde sine liv, med sine familier. Og så kom pandemien, som satte store begrensninger på den sosial kontakten. Jobben ble drevet fra hjemmekontoret. Han var derfor mye alene, både på hverdagene og i helgene.

– Ensomhet kan bety så mye forskjellig for så mange. Jeg har vært i to lange forhold siden jeg var 20, og hadde aldri stått i ting helt alene før. For meg var det i starten ensomt og tyngende å ha eneansvaret for to barn på to og seks år, og ta alle avgjørelsene selv den uka. Og så er det ensomheten når barna ikke er der. Fra at det er så mye liv, til at det er tomme, stille barnerom. Og man tenker: hva skal jeg fylle dagene mine med nå?

– Alt rakna da samboerskapet mitt røyk, forteller Henrik Juel Teige.

Han fikk en sorgreaksjon. Sorg over at livet ikke ble som han hadde sett for seg. Negative tanker begynte å spinne. Teige snakket med venner og familie, men ikke om hvordan han egentlig hadde det.

– Jeg tenkte: «Mann deg opp! Karer lever med dette hele tiden, dette skal jeg klare!».

– Det gikk ganske gærent, jeg ble bare mer og mer deprimert.

Skrev avskjedsbrevet i hodet

Gradvis og snikende ble tankestrømmen mørkere og mørkere. Han fikk angstanfall. Så kom tanken om at han ikke må stå i det. Først avfeide han den, men stadig oftere kom den tilbake. Etter hvert begynte han å normalisere, rasjonalisere og rettferdiggjøre tanken. Og én natt, da han var på sitt mørkeste, formulerte han avskjedsbrevet i hodet sitt.

– Men mot slutten av den natta, tenkte jeg at «jeg er syk, dette er ikke gode tanker, det har gått for langt». Og da sa jeg ifra. Jeg fortalte det til familien min, som tok tak. Det er første gang jeg følte at folk forsto hvor vondt jeg hadde det. Og det hjalp.

– Og så har jeg en helt fantastisk fastlege, som tok dette alvorlig, støttet meg og ringte meg hver dag – til og med på julaften. Hun er mye av grunnen til at jeg kom meg gjennom jula i fjor.

Det ble ikke plass til han fyren som går rundt og har det vondt, han passet ikke inn.

—  Henrik Juel Teige

Hva er grunnen til at problemene eskalerte før han åpnet seg? Teige tror mye handler om frykt for å vise sårbarhet, og det som kan bli oppfattet som svakhet – som krasjer med bildet mange har av mannsrollen.

– Jeg ville ikke være en sutrete, vaklete pusling som prater om hvor trist han er. Jeg snakket mye med en kompis mens det var på det verste, men gikk aldri inn på det aller vondeste. Det satt jævlig langt inne å si til noen at du vurderer å ta ditt eget liv.

---

Trenger du noen å snakke med?

Her kan du få hjelp:

---

Kastet masken

Teige forteller om en episode som illustrerer hvor befriende det kan være å kaste masken.

– Jeg var ordentlig langt nede, og møtte tilfeldigvis to tidligere kolleger på en 7-Eleven. De kjente meg vel egentlig som en stødig ledertype, men nå traff de en skjør fyr med rødsprengte øyne. Standardspørsmålet «hvordan går det?» kom, men jeg hadde ikke noe fasade igjen til å svare med den faste «det går bra». Så da svarte jeg heller «det går ikke bra, det går faktisk helt sykt dritt».

– Men det tror jeg hadde en befriende virkning. Det ble en skikkelig god prat, og jeg tror vi føler at vi kjenner hverandre bedre nå. Når du først har åpnet deg én gang, og sluppet guarden, er det lettere å være ærlig neste gang også.

Henrik Juel Teige snakket med venner og familie, men ikke om hvordan han egentlig hadde det.

Etter at Teige ba om hjelp, ble behandlingsapparatet koblet på. Han begynte å gå til psykolog, og bygget seg opp igjen. Samtidig kjente han fortsatt på det å være så mye alene.

– Etter at jeg begynte for meg selv har jeg ikke hatt så mange kolleger. Og jeg har vært mye alene på jobb, og på hjemmekontor. Kundene har jeg truffet på Teams. Pandemien gjorde jo også at det ble færre arenaer der man kunne møte folk, og det hjalp ikke på min situasjon.

Samtalegruppe for menn

Én dag så han et innlegg på Facebook fra Reform – ressurssenter for menn, som ønsket deltakere til samtalegruppe for menn med følelse av ensomhet. Teige meldte seg på med en gang, samtalene startet i høst.

– Jeg var – og er – interessert i mannsrollen. Hvordan er det å være mann og havne i en slik situasjon? Jeg har sett at det er kvinnen som går i to av tre samlivsbrudd, og mannen sitter gjerne igjen, og tenker «hva f... skjer nå?» Og jeg tenkte at det må da være flere menn der ute som har det sånn som meg. De hadde jeg lyst til å snakke med.

I samtalegruppa sitter et knippe menn fra 43 år og oppover, og snakker om forskjellige typer utfordringer knyttet til ensomhet og det å være mann, forteller Teige.

– Om relasjoner til kvinner, til barna, roller vi spiller, sinnemestring, makt og avmakt, gamle handlingsmønstre, sånne ting. I starten holdt alle litt igjen, men så begynte det å skje noe interessant. Vi begynte å åpne oss mer og mer, og snakker nå om de vanskelige tingene.

– Jeg tror at mange er i den samme situasjonen som meg. Har det så dritt som jeg hadde det, men kanskje ikke helt vet hvordan man skal ta tak i det eller har noen å snakke med. Der kan jeg snakke med andre menn, jeg deler og de deler tilbake. Terapi og medisiner har fått meg opp fra bunnen, men disse gruppesamtalene hjelper også veldig – bare det å høre hvordan andre menn har det, er i seg selv veldig fint.

Har funnet flere likesinnede

Åpenheten i gruppesamtalene har gitt mange gode ringvirkninger, forteller Teige. Nylig var han ute på byen med gamle venner han ikke hadde sett på lenge. Plutselig huket en fyr på hans egen alder tak i ham. Mannen fortalte at han ble skilt for et år siden, og var ute alene. Alle vennene var i fast forhold, og opptatt med sitt.

– Vi begynte å prate, og jeg tenkte: «Jeg skjønner deg! Jeg vet hvordan du har det!». Jeg hadde jo kanskje håpet å treffe damer da jeg var ute, så endte jeg opp med nummeret til en annen skilt kar, humrer Teige.

– Jeg ringte ham for noen dager siden, og vi tok en kaffe. Nå har han invitert meg på julebord.

Jeg tenkte at det må da være flere menn der ute som har det sånn som meg. De hadde jeg lyst til å snakke med

—  Henrik Juel Teige

Både før og etter at han begynte i samtalegruppa har han, trinn for trinn, begynt å aktivt søke etter menn som er i lignende livssituasjoner. Der han tidligere aldri delte de vondeste tankene, har han nå hatt kompismiddager, der alle «graver dypt ned i bøtta».

43-åringen forteller også at da han oppdaget at en i hans ytre bekjentskapskrets var blitt skilt for noen år siden, sendte han ham en melding: «Hei! Jeg har skjønt at du også har stått i det jeg står i. Skal vi ta en øl?».

– Nå henger vi sammen hele tiden, og sender hverandre melding nesten daglig.

Eksemplene ovenfor viser hvor riktig og viktig det er å ha noen å snakke med hvis man har det vanskelig, mener Teige.

– Kvinner er nok flinkere til det. Men hvis du tør å dele med en kompis, så åpner du et rom. Dere kommer til å få et nærere vennskap. Og om han sliter neste gang, kan dere gå til det rommet. Hvis det er en god venn, så bryr han seg om deg, og vil lytte.

Sosialt nettverk

Kvinner svarer litt oftere enn menn ja på direkte spørsmål om de føler seg ensomme, særlig i de yngste og eldste aldersgruppene. Det forteller seniorforsker Thomas Hansen ved Folkehelseinstituttet og Nova/OsloMet.

– Det er mye stigma og tabu rundt det å innrømme ensomhet, særlig blant eldre menn. Når vi spør mer indirekte om ensomhet forsvinner derfor kjønnsforskjellene blant de eldre, sier Hansen til Dagsavisen.

Thomas Hansen, seniorforsker ved Folkehelseinstituttet og Nova/OsloMet.

Han viser til at livsløpsoverganger – som skilsmisse, helseproblemer og tap av jobb og pensjonering – er forbundet med økt ensomhet og psykiske plager. Og at menn kan løpe høyere risiko for å oppleve ensomhet, da de – i mindre grad enn kvinner – har et robust og støttende sosialt nettverk utenfor familien.

– Menn og kvinner er skrudd sammen litt forskjellig. Menn har oftere et instrumentelt forhold til sosiale relasjoner, man samles i større grad rundt en aktivitet fremfor å skravle om personlige ting. Det er vanskelig å si hvorfor det er slik, men her spiller nok både biologi og sosiale forventninger inn, sier Hansen.

– Kjønnsforskjellene er ikke like store som de var før, yngre menn er flinkere til å åpne seg og har oftere en fortrolig venn enn sine fedre. Samtidig ser vi de tradisjonelle mønstrene også i dag, ved at kvinner snakker mer om personlige ting og har flere nære venner utenom familien.

– Ta tak i det tidlig

Hansen understreker at det er viktig å prøve å tak i problemene tidlig, før problemene tårner seg opp og man mister selvtillit og overskudd til å ta grep.

– Ensomhetsfølelse er et evolvert signal om at du ikke får møtt dine sosiale behov, at du må styrke sosiale bånd og tilknytning til andre. Ensomhet har ulik natur og årsaksforklaringer fra person til person, og personlige grep eller offentlige tiltak for å redusere ensomhet må tilpasses problemet.

Kvinner snakker mer om personlige ting og har flere nære venner utenom familien.

—  Thomas Hansen, forsker ved Folkehelseinstituttet og Nova/OsloMet

For «kronikeren» som har vært ensom lenge, og hvor ensomhet og utrygghet handler om sosial angst, mobbing eller dårlig tilknytning i barndommen, kan det hjelpe å snakke med en terapeut, forteller Hansen.

– Andre kan ha en mer «situasjonsbestemt» ensomhet som skyldes flytting eller tap av partner, og for dem kan det være mer effektivt å oppsøke sosiale møteplasser, enten digitalt eller fysisk. Frivillig sektor kan være et fint sted å begynne, i tillegg til å benytte seg av det sosiale nettverket man eventuelt allerede har, sier Hansen.

Økt pågang fra ensomme menn

Noen menn har funnet en møteplass i Reforms lokaler i Oslo. Daglig leder Are Saastad forteller at de opprettet samtalegruppa på grunn av økt pågang fra ensomme menn.

– I løpet av pandemien har vi fått flere henvendelser enn tidligere fra menn som forteller at de er ensomme, og som åpenbart mangler noen å snakke med. Gruppa er et direkte svar på dette, samtidig som det er en måte for oss å lære mer om hva menn sliter med nå, og hva de trenger hjelp til, sier Saastad til Dagsavisen.

– I gruppa kan de snakke om ting de ikke får snakket med andre om, og muligens også skaffe nye samtalepartnere på lengre sikt.

Are Saastad, daglig leder i Reform - ressurssenter for menn.

Saastad mener henvendelsene Reform har mottatt under koronaperioden, er et symptom på et vedvarende fenomen – pandemi eller ei – at altfor mange menn ikke snakker med andre om det de sliter med. Reformundersøkelsen fra 2017, utført av Kantar, viste at menn i langt mindre grad enn kvinner oppgir at de har venner de føler de kan betro seg til når de har behov.

– Det er ingen tvil om at mange kvinner også sliter, men de har – generelt sett – bedre forutsetninger til å takle ensomheten fordi de behersker et språk for å uttrykke den. Helse, seksualitet og følelser er fortsatt en mer naturlig del av samtalen mellom kvinner enn mellom menn. For mange menn er det vanskelig å komme ut med følelser som tynger, noe som kan få ekstreme utslag – som i selvmordsstatistikken, sier han.

Etterlyser flere arenaer

Saastad viser til at over 600 personer tar sitt eget liv i Norge hvert eneste år, to av tre er menn.

– I mange tilfeller er dette den ulykkelige utgangen av at man ikke klarer å finne en måte å dele fortvilelsestrykket sitt med andre. Dette burde det være mye mer oppmerksomhet rundt. Vi har fått handlingsplanen mot selvmord, men jeg ønsker meg flere synlige tiltak i nærmiljøene – om for eksempel hvilke hjelpetilbud som finnes og hvilke faresignaler man skal se etter.

For mange menn er det vanskelig å komme ut med følelser som tynger, noe som kan få ekstreme utslag – som i selvmordsstatistikken.

—  Are Saastad, daglig leder i Reform

Et av skrittene på veien er å opprette flere – og lett tilgjengelige – arenaer for menn med psykiske helseplager, mener Saastad. Reform har tidligere gjennomført et prosjekt med samtalegrupper for mannlige studenter i samarbeid med Universitetet i Agder. Saastad skulle gjerne sett flere slike tilbud – i offentlig regi.

– Vi vil sette stor pris på om det opprettes samtalegrupper for menn andre steder, både på studiesteder og i andre sammenhenger. Det sentrale er å gi menn som sliter med ensomhet, et rom der de kan snakke med andre menn. Flere sånne tilbud vil kunne redde mange liv, og gjøre mange liv bedre, sier Saastad.

Maner til åpenhet

Henrik Juel Teige føler fortsatt innimellom på tunge tanker og på ensomheten. Mange helger blir tilbragt alene, fra han våkner til han legger seg. Og han tenker på jula som snart er her, som i år skal feires uten barna. Men han er et helt annet sted enn han var før han tok skrittet, og ba om hjelp – nå har han verktøy for å gjenkjenne og motarbeide negative tankestrømmer.

– Det går mye bedre nå. Jeg går turer, møter folk på kafé, trener – prøver å innarbeide rutiner, faste holdepunkter. Og så tenker jeg at det også går an å ha det fint de gangene man er alene. Det er deg selv som definerer hvilken virkelighet du vil leve i. Hvis du ikke er happy med den, kan du bygge den opp: hva kan jeg gjøre for å få det best mulig resten av livet?

Portretter

Han håper at flere menn velger å være åpne om ensomhet og psykisk helse, at de bekjemper den indre stemmen som stanser dem fra å fortelle når de har det vondt.

– Du må tørre å åpne deg, gå ned i det mørkeste hvis det er der. Ikke sitt inne og kok i dine egne tanker, du går deg bare vill. Og ikke hør på stemmen som sier at «dette er flaut, skamfullt, ingen vil høre på meg». Det må du bare drite i! Jeg er blitt kjent med meg selv på en helt ny måte, og det samme tror jeg vil kunne gjelde for mange menn der ute. Når du først åpner opp, så får du så mye tilbake, sier Teige.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen!



Mer fra Dagsavisen