Å være forandringens instrument

-Hva er prosjektets innhold?

-Traumebevisst omsorg (TBO) er en teoretisk forståelsesmodell som kan anvendes både innen psykisk helse og barneverns-feltet.

Modellen søker å forstå mennesker i lys av erfaringer de har hatt gjennom livet, på godt og vondt. Modellen er særlig inspirert av traumepsykologi og utviklingspsykologi. Siden TBO er et overordnet tankesett heller enn konkret metodikk, må tenkningen «oversettes» til praktisk handling i de kontekstene den skal anvendes i. I dette kvalitative prosjektet ble en barnevernsinstitusjon som hadde implementert TBO fulgt i 6 år. Miljøterapeutene ble intervjuet om hvordan de operasjonaliserte modellen, hvilke refleksjoner de gjorde seg underveis og hvordan de erfarte og opplevde modellen.

 -Hvilke spørsmål stilte dere for å finne ut av dette?

-Vi intervjuet miljøterapeutene på tre tidspunkt, med 4 års mellomrom. Vi spurte dem om hvilke teorier de hadde om endring, om hvordan de forsto og fortolket TBO, hva de gjorde i praksis, i de vanskeligste situasjonene sammen med ungdommene. Vi spurte om hvilke egenskaper, ferdigheter og kompetanse de mente miljøterapeuter må ha for å kunne jobbe i tråd med TBO og om hvordan TBO-organisasjoner må rigges i forhold til struktur, ledelse og organisasjonskultur.

 -Hva fant dere?

-Miljøterapeutene beskrev at TBO krever en svært høy grad av selv-refleksjon, samarbeid med ungdommene, fokus på ressurser, autentisk tilstedeværelse og trygg grensesetting. Et sentralt moment er å bidra til å styrke ungdommenes følelsesregulering. Dette krever evne til selv-regulering fra miljøterapeutenes side som sikres gjennom selv-refleksjon, en evne til å akseptere seg selv, å ha tillit til den faglige modellen de jobbet etter og trygghet i arbeidskulturen. På spørsmål om hvilke situasjoner som var mest utfordrende for selv-reguleringen beskrev de tre hovedkategorier; situasjoner som vekket ubehagelige barndomsminner, situasjoner som var komplekse og vanskelige å forstå, og situasjoner hvor miljøterapeutene opplevde manglende kollegial støtte.

-Hvorfor er dette viktige funn?

-En samlet forståelse av miljøterapeutenes beskrivelser innebar en gjennomgående forståelse av ‘mennesket som metoden’. Hvem miljøterapeuten er blir viktigere enn hva hun/han gjør. Det blir også helt avgjørende at miljøterapeutene reflekterer over seg selv, sine egne reaksjoner og sitt eget bidrag inn i relasjonene og samhandlingen med ungdommene. I artiklene og avhandlingen diskuteres ulike implikasjoner av dette, som det å sørge for at mennesket ‘fungerer bra’ gjennom fokus på egen- og kollegaivaretakelse, og sørge for et eksplisitt fokus på organisasjonskulturen som en del av metodikken. Disse funnene bidra til mindre fokus på spesifikk metodikk, og større fokus på organisasjonskultur og generell menneskemøtekompetanse.

-Ser du en overføringsverdi for dine funn inn på psykisk helsesfeltet?

-Dette prosjektet er nok like relevant for miljøterapi innen helsefeltet som for barnevernfeltet. Problemstillingene og utfordringene knyttet til vanskeligstilte barn og ungdommers mulighet til utvikling og vekst vil ofte være de samme, selv om lovgrunnlaget er ulikt.