Da covid-19 for alvor traff Norge i 2020 var det tydelig for oss som jobber med psykiske lidelser at virusinfeksjoner ikke var den eneste helseutfordringen vi sto overfor.
Allerede i pandemiens første år, viste enkelte studier opp mot en tredobling av angst- og depresjonssymptomer i Norge.
Og Norge er ikke unikt. FN uttrykte tidlig bekymring for den mentale helsen globalt, basert på innledende rapporter fra flere land, og anbefalte samtlige nasjoner å ta grep for å begrense skadevirkningene.
Markant økning
Mot slutten av fjoråret viste en fersk studie i det anerkjente medisinske tidsskriftet The Lancet oss hvordan verdenssamfunnet har klart oppgaven.
Den viser en markant global økning i de to «store» psykiske lidelsene angst og depresjon i koronaårene 2020 og 2021. Den inkluderer flere studier fra 204 land, og estimerer en økning i depresjon med 28 prosent og angstlidelse med 26 prosent.
Oversatt til tall er dette i underkant av 150 millioner nye tilfeller av alvorlig psykisk lidelse, som kommer i tillegg til den store sykdomsbelastningen de allerede har på verdenssamfunnet.
Kvinner og unge er de gruppene der økningen er sterkest. Det er ikke overraskende.
Helt siden begynnelsen av 90-tallet har befolkningsstudier vist en jevn stigning i depresjon og angst, spesielt depresjon. Disse to lidelsene er både rangert på topp 25 i den globale sykdomsbyrden og i såkalte helsetapsjusterte leveår.
Ikke bare rammer lidelsene mange. De rammer dem hardt, og påvirker hele livsløp på tvers av alder, kjønn og hvor du bor. De seneste 30 årene har verken forekomst av depresjon eller angst på noe tidspunkt blitt redusert, til tross for ny forskning og utvikling av behandlingsmetoder.
Det er dermed fristende å slå fast at det er svært lite som tyder på at vi kan løse mentale helseutfordringer i psykisk helsetjeneste.
Konteksten vi lever våre liv i ser ut til å bety mer. Sosial ulikhet, klimaendringer og pandemihåndteringen, er eksempler på belastninger som gjennomsyrer våre kollektive liv, og som tydelig påvirker den mentale helsen vår i negativ retning.
Alvorlige langtidsvirkninger
Når det gjelder covid-19, ser det ikke ut som det er selve infeksjonssykdommen, men smitteverntiltakene som skader vår mentale helse i størst grad. Tiltak som sosial isolasjon, begrenset bevegelsesfrihet, innskrenkninger på arbeidsliv og livsutfoldelse, økonomiske begrensninger, samt konstant endrende og usikre kjøreregler for samfunnet.
Det er invasjoner av våre liv som mangler sammenligningsgrunnlag uten å se til samfunn i krigstilstand.
Gjennom hele pandemien har disse tiltakene vært medisinen politikere har grepet til, og som vi alle har måtte spise. Med de alvorlige og mulig langvarige bivirkningene som det resulterer i.
Å ta medisin som gjør deg syk, burde være forbeholdt situasjoner der alternativet er verre. Om man tømmer den samme medisinen i drikkevannet, mener jeg at det bør være for å hindre umiddelbar livsfare.
I 2022 står vi ovenfor en situasjon der de fleste her i landet som vil, kan beskytte seg via vaksine. Alt tyder på at covid-19 vil føye seg inn i rekken av andre sykdommer og infeksjoner vi aldri blir kvitt.
Likevel blir vi fortsatt underlagt tiltak. Ikke fordi vi er i umiddelbar fare, men fordi forhenværende og nåværende beslutningstakere ikke makter å skape et helsevesen som kan ivareta en varslet krise.
Amerikanisert helsevesen
Vi liker å skryte av et godt helsevesen i Norge. Men sannheten er at store deler av helsevesenet er tuftet på amerikanske markedsmodeller innført av blåøyde beslutningstakere som liker å leke butikk.
Det som tjener penger blir prioritert, og resten blir sulteforet. Vi kjenner det fra psykisk helsevern, helseforetakenes uønskede bonusunge. Nå får vi kjenne det på intensivkapasitet. Sengene som skulle vært der nå, er ikke der.
De ville kostet penger, tjent lite. Bad business i fredstid.
At den nye regjeringen nå kaster småpenger på problemet, er en mager trøst. Det viser liten politisk vilje til å gjøre grunnleggende og nødvendige endringer i hvordan helseforetakene organiseres og prioriterer. Nedstengingen i desember viste imidlertid vilje til å utøve makt over befolkningen.
Psykisk helse taper i alle tilfeller, slik den så ofte gjør. Din gamle mor sitter trygt og ensomt hjemme alene, mens ungdommen sørger over sin tapte ungdomstid.
Ansvaret bør veie tungt på de med makt til å vurdere fremtidens tiltak.
Les også:
